Kriminalteknikere i arbeid ved sentralstasjonen i Hamburg etter et knivangrep på mange mennesker der den 23. mai 2025. Foto: Georg Wendt / DPA via AP / NTB.

Det hadde vært fint å leve i den multikulturelle fantasiverdenen til forfatterne som vinner Strega-prisen og ber «menn om også å utfordre patriarkatet». Synd at i den virkelige verden har mennene som kommer fra reelle patriarkater, gjort multikulturalismen vår til et helvete.

Et høyhastighetstog i Sør-Tyskland. En syrer med øks angriper passasjerene. Angrepet skjedde i nærheten av Strasskirchen i Bayern.

Det å reise med tog i Tyskland er nå blitt en nervepirrende opplevelse.

På et regiontog i Brokstedt knivstikker en palestiner to jenter, med dødelig utfall. Deretter knivstikker en syrer flere personer på et tog mellom Regensburg og Nürnberg. I Neumarkt i Bayern knivstikker en annen palestiner passasjerer på et tog.

Denne uken slo en annen syrer til med et krusifiks mot kirketjeneren i den katolske St. Nicholas-kirken i Rodgau, sør i Hessen, og skrek: «Hjelp meg å drepe ham!».

Da pastor Klemens Müller så ut av vinduet, kunne han ikke tro sine egne øyne: En afghaner var i ferd med å tømme kirken hans i Frauenberg i Nordhausen. Han dro ut stoler, tømte alteret, rev i stykker religiøse bøker og orgelnoter, og han stoppet ikke ved korset, som han ødela. Til Bild forteller pastoren at afghaneren svarte ham at kristendommen var «feil». Krusifikset, rapporterer Die Welt, hadde overlevd bombingen av Nordhausen under andre verdenskrig. Det motstod bombene, men ikke vår masochisme.

Tyskland, Europas økonomiske motor – lenge en modell for orden og stabilitet – er i ferd med å falle fra hverandre foran øynene våre. Dette er ikke overdrivelse eller nasjonalistisk hysteri. Det er et faktum, inngravert i huden på pendlere, barn og lærere.

Tyskland fortsetter å «forandre» seg i sanntid. For ti år siden ville hver av disse hendelsene ha dominert overskriftene i ukevis. Nå er de bare fotnoter.

Det som en gang var Europas stødige lokomotiv, er nå et varsel om kollaps – slik den svenske forskeren Johan Norberg beskriver det: «Romas fall skjedde slik Hemingway beskrev det: først gradvis, og så plutselig.»

Manuel Ostermann, en politimann i Ruhr-området, har sett landet sitt bryte sammen innenfra, undergravd av en galopperende usikkerhet. I sin bok «Deutschland ist nicht mehr sicher» (Tyskland er ikke lenger trygt), som kom ut i juni og allerede er blitt en bestselger, snakker han med brutal ærlighet om kriminalitet ute av kontroll og ukontrollert innvandring.

I 2015 ble Ostermann som ung føderal politimann sendt til Simbach am Inn, en liten by i Bayern ved grensen til Østerrike, midt i hjertet av migrantkrisen. En tikkende bombe hadde nettopp krysset grensen.

En nasjon som en gang var kjent for presisjon, disiplin og trygghet, utstråler nå tretthet og frykt.

Sprekkene er ikke smale lenger, de er dype og når alle nivåer i samfunnet.

Schengen er kanskje elsket av turister, Erasmus-studenter og kosmopolitiske eliter, men det er resten av Europa som bærer kostnadene ved åpne grenser: kriminalitet, terror og uholdbare ankomsttall. Da Schengen ble opprettet i 1985, var tanken grenseløs bevegelse med sterk ekstern kontroll. Det løftet har EU brutt på det groveste.

Tyskland, som ble fullstendig forandret på bare ti år (det året Angela Merkel rev ned de ytre grensene med Willkommenskultur) er eksperimentet som tok livet av pasienten. Og Merkel insisterer fortsatt: «Alle som søker asyl, må få komme inn».

Til og med afghaneren som i Aschaffenburg – «Bayerns Nice» – drepte en 41 år gammel mann og et to år gammelt barn under en spasertur i en park?

Da politiet kom for å arrestere en afghansk mann i Wangen i Baden-Württemberg, gikk han til angrep på dem med kniv. Politiet skjøt og drepte ham.

Før det: døde og sårede etter knivstikking i Mellrichstadt.

Så ble en lærer drept av en iraner.

Siden en knivkamp mellom libanesiske familier i Heiligenhaus.

I mellomtiden macheteangrepet fra en marokkaner i Essen og knivstikkingen fra en syrer i Dortmund.

Det skjer i gjennomsnitt 79 knivangrep per dag. Men for 9,99 euro kan du kjøpe en machete på supermarkedet.

En kvinne knivstakk flere forbipasserende i München. Politiet skjøt og drepte henne.

Hamburg – en av pulsårene i det tyske systemet – opplevde nok en grufull hendelse. Sytten sårede, noen av dem alvorlig, i et knivangrep utført av en kvinne på sentralbanestasjonen. Ikke noe politisk motiv, sies det. Bare psykisk sykdom.

Enda en ensom ulv. Nok et isolert tilfelle. I dagens Tyskland har disse «tilfeldige knivstikkene» nesten alltid samme opphav. Det samme radikale verdensbildet. Den samme importerte fiendtligheten mot alt som Vesten representerer. Den er der på lur under overflaten hele tiden.

Det er nå blitt et ritual: Blod på fortauet, sirener som hyler, tjenestemenn som insisterer på at «dette ikke er en del av et bredere mønster». Bortsett fra at dét er det.

I en sjokkerende hendelse i Krefeld kjørte en bil med tre menn i hjel en familie – en 52 år gammel bestemor, en 25 år gammel far og to barn på ett og to år – mens de var i ferd med å krysse et fotgjengerfelt. Den 21 år gamle moren var også til stede. Det var et skrekkens øyeblikk, og et vitne uttalte: «Deler av en barnevogn fløy gjennom luften, og folk kollapset på gaten».

En 13 år gammel arabisk gutt knivstakk en klassekamerat på en barneskole i Berlin. Samme dag knivstakk en 11 år gammel irakisk gutt en jevnaldrende i en skolegård i Remscheid. Disse barna hadde med seg kjøkkenkniver på skolen. Ikke knyttnever, ikke ord, men kniver. Barn som knapt er gamle nok til å reise med tog alene, kommer nå til skolen med dødelige våpen og løser konflikter med knivstikk i ben og nakke.

Dette er ikke kriminalitet. Dette er en langsom, gnagende erosjon av vestlige verdier – verdier som Tyskland en gang sto for.

Det gamle Tyskland trodde på regler, orden og å beskytte sine nærmeste. Nå prekes det toleranse mens barna blør i skolekorridorene. Det er dette den politiske klassen kaller «integrering».

Dette er ikke integrering. Dette er galskap, og alle vet det.

Lærere, bussjåfører, leger, politifolk: De lever og arbeider alle i en virkelighet som «det respektable samfunnet» nekter å sette navn på. Disse angrepene er ikke enkeltstående tilfeller. De er symptomer.

Så er det 15-åringen som planla et angrep på et julemarked i Leverkusen; libyeren som ble arrestert for å ha planlagt et angrep på den israelske ambassaden i Berlin; irakeren som ble arrestert for å ha planlagt å angripe et julemarked i Augsburg. Og så videre, på en endeløs liste.

Nok en kniv skar gjennom Tysklands sosiale struktur, denne gangen i Bielefeld. Angriperen var en syrisk asylsøker ved navn Mahmoud M., utenfor en bar der en gruppe ungdommer feiret opprykket for et fotballag. Et gledens øyeblikk ble til et blodbad. Senere ble det avslørt at angriperen hadde tilknytning til IS.

Noen dager tidligere hadde en afghansk asylsøker knivstukket en jogger uten provokasjon eller forvarsel – nok en «tilfeldig» handling i det importerte kaoset. Offeret var en fransk programvareutvikler bosatt i Tyskland. Han tok seg en løpetur. Nå er han død.

Men galskapen stoppet ikke med joggeturen. Den fortsatte i rettssalen. Under drapssaken fikk den tiltalte fjernet tolken sin. Hvorfor? «Fordi hun er kvinne.» Og han var ukomfortabel med å sitte ved siden av henne.

Han drepte en mann midt på lyse dagen, og den tyske domstolen bøyde seg bakover for å beskytte hans «kulturelle sensitivitet».

Ikke minnet om offeret.

Ikke rettsstatens prinsipper.

Følelsene hans.

«De siste to årene har ingenting i Oziel Inácio-Stechs liv vært det samme. Han kan ikke engang undervise lenger, og legen har sykmeldt ham. Posttraumatisk stresslidelse. Fordi elevene mobber ham. Han, læreren.»

Slik begynner en rystende undersøkelse utført av Süddeutsche Zeitung.

Oziel Inácio-Stech (43) jobber på Carl Bolle barneskole i Berlin-Moabit, en bydel full av afghanske og libanesiske restauranter. 95 % av elevene har migrasjonsbakgrunn, noen fra land der homofile blir henrettet. For ni år siden begynte han på Bolle barneskole. Han visste at det var en problematisk skole. Han ønsket å jobbe der – for, som han sa, «å gjøre verden litt bedre». Men han hadde ikke forventet at det å være homofil og jøde skulle bli et problem i Tyskland i 2025.

Læreren blir mobbet hver dag av alle elevene sine. En elev roper i klassen: «Her hersker islam!»

Disse barbariske angrepene har en fellesnevner: et forvrengt verdensbilde importert fra stater i oppløsning. Fra kulturer der stammelojalitet trumfer sivil lov og rett. Hvor vold er et daglig verktøy, ikke statens siste utvei. Der vestlige normer – rettssikkerhet, likestilling mellom kjønnene, individuelle rettigheter – ikke bare kolliderer, men også «krenker». Likevel fortsetter Tyskland å importere disse normene i titusentall, og spiller overrasket når det samfunnet de skaper, ikke ligner på det de erstattet.

Dette er ikke multikulturalisme. Det er selvsabotasje.

Akkurat som i Manchester i England, der politiet etterforsker en ny stor grooming-skandale som involverer innvandrergrupper som forgriper seg på unge britiske jenter.

Resultatet er et land – Tyskland – der akuttmottakene ligner krigssoner. Dette er hva som skjer når folk importeres raskere enn de kan integreres – og når det ikke stilles krav om assimilering.

Likevel lyver myndighetene. Hvis gjerningsmannen har tysk pass – selv om han kom fra Damaskus for fem år siden og knapt snakker språket – blir forbrytelsen registrert med «tysker». Saken er avsluttet.

Den nevnte knivstikkingen på Hamburgs jernbanestasjon? Den tilskrives en «kvinne med tysk statsborgerskap». Men hva betyr dét egentlig lenger?

Overskriftene er renvaskede. Den offentlige opinionen manipuleres. Mediene spiller sin rolle og utelater flittig etnisitet og religion – helt til indignasjonen har lagt seg. Til blodet størkner. Til ingen lenger ser etter. «Tysk» er blitt en statistisk forkledning. En statsstøttet fiksjon. Et triks.

Og Europarådet er bekymret.

For de daglige knivstikkingene?

Nei.

For «rasisme i det italienske politiet».

Tyskland preker demokratiske verdier og toleranse, men dumper i det stille regningen for mislykkede multikulturelle eksperimenter på folk som aldri har bedt om noe av det, og som aldri har stemt for det. Det er byråkratene og aktivistene som krever åpne grenser. Men det er bussjåføren i Düsseldorf og sykepleieren i Bremen som betaler prisen.

For fire år siden toppet en tynn bok – bare 104 sider – bestselgerlistene. Den var skrevet av forfatteren av «Das Migrationsproblem» (som jeg anbefaler), og hadde tittelen «Finis Germania». Rolf Peter Sieferle, den mest respekterte tyske industrihistorikeren, hadde tatt sitt eget liv noen måneder tidligere, etter å ha fått en kreftdiagnose.

Boken ble utgitt posthumt, og sjokkerte den tyske kulturverdenen. Sieferle skrev om «et samfunn som ikke lenger er i stand til å skille seg fra de kreftene som river det fra hverandre, og som lever moralsk over evne. Det er ikke bærekraftig. Gjennom relativismen ødelegger den sin egen kulturelle identitet. Og dermed gjør den ende på seg selv.»

Tre dager før han begikk selvmord, sendte han et brev til sine venner der han konkluderte med at vi gjennomgår en bevisst selvdestruksjon – nettopp Finis Germania:

«Denne universaliserings- og globaliseringsprosessen er sannsynligvis uunngåelig. Vi må være klar over at den vil bli ledsaget av utallige smertefulle friksjoner. Mange tyskere ønsker å forsvinne som folk, oppløst i Europa eller i menneskeheten. Andre folk vil motsette seg en slik mulighet. Det vil ikke bli harmonisk. Innvandringskrisen er bare et forvarsel om rystelser som vil fortære alt vi nå tar for gitt.»

Og jo lenger europeiske ledere later som om dette bare er en «vanskelig periode», jo flere kniver vil bli trukket, jo mer blod vil bli spilt, og de mer vanlige tyskerne – de som betaler skatt, følger reglene og bare ønsker å leve i fred – vil bli bedt om å sette seg ned, holde kjeft og godta det.

Risikoen er at de ikke vil gjøre det. Ikke for alltid.

For når staten ikke klarer å beskytte folket, vil folket beskytte seg selv. Og det som følger, vil hverken bli velordnet eller demokratisk.

Opprinnelig publisert på forfatterens Substack den 4. juli 2025.

Kjøp Giulio Meottis «De nye barbarene» fra Document Forlag her! Kjøp e-boken her.