Etter å ha sittet som meddommer i tingretten i over 30 år, og sittet i både Fylkesnemnda for Sosiale Saker (barnevernssaker) og Forliksrådet (mindre økonomiske tvistesaker), begynner jeg å få mye praktisk juridisk erfaring. Og det jeg har erfart, er at det ikke er menneskene, prinsipper og rettferdighet som er viktig i en rettssal – slik de fleste tror.

Det er rettsstaten selv som er viktigst. Det juridiske systemet. Aktor er ikke slem, og forsvarer er ikke snill. Aktor hater ikke tiltalte, og forsvarer er ikke enig med sin klients handlinger, og støtter ikke forbrytelser. Det er ikke sånn det fungerer. Det er ikke engang sikkert at forsvarer vet om klienten er skyldig eller ikke, for det har pussig nok liten betydning.

Det som har størst betydning, er om handlingen kan bevises forbi enhver rimelig tvil, at tvilen skal komme tiltalte til gode, og at tiltalte skal dømmes av sine likemenn i henhold til gjeldende lov og rettspraksis. Det er rettssystemet som opprettholdes i rettssalen, ikke rettferdigheten.

Selv om beviskravet er noe strengere i offentlige rettssaker enn i saker mellom private, er det å saksøke noen på jakt etter rettferdighet, prinsipper, penger eller ære, alltid ren gambling: Vær forberedt på å tape og betale saksomkostninger, uansett hvor brennsikker du er på at du ha rett. For rettsstaten er faktisk viktigere enn individet, og jus er ikke basert på synsing eller sympati. Medynk får du av venner, slekt og profesjonelle terapeuter, ikke av advokater og retten. Men hvorfor er dette «kalde» systemet så viktig?

Der loven ikke opprettholdes

Rettsstaten som system er det som skiller samfunnet vårt fra anarki, selvtekt, klanoppgjør, stammekriger, øye for øye og andre dysfunksjonelle og mer primitive rettssystemer, hvor også islamsk sharialov inngår. Alle disse systemene er subjektive og basert på at det er grunnleggende forskjell på menneskers verdi, og at den sterkeste eller rikeste har retten på sin side. Sånn skal vi ikke ha det i siviliserte land.

Det vestlige rettssystemet er på ingen måte perfekt, men ideelt sett er formålet å likestille alle i samfunnet uten bias, subjektivitet, forutinntatthet om kjønn, alder, rase eller personlige tilknytninger. Rettssystemet skal være uten politiske hensyn, økonomiske incentiver eller religiøs drivkraft. Det er bare der for å opprettholde loven, for der loven ikke opprettholdes, blir individet alltid skadelidende, og samfunn og sivilisasjon forvitrer til noe dårligere og farligere.

Vårt vestlige rettssystem er utviklet gjennom hundrevis av år for å fungere, og jeg taler av erfaring når jeg sier at jeg aldri har opplevd noe annet enn juss i en rettssal. Ikke at politikk, økonomi, følelser, gråt og personlighet ikke deltar i hovedforhandlingene som aktør, men det er ikke avgjørende når dommen utarbeides. Man skal bli dømt av et flertall av sivile meddommere uten tilknytning til saken, basert på gjeldende lov og rett. Ferdig. De som blir dømt, er sjelden enige, men man kan alltids anke.

Los Angeles lider under et sammenbrudd i lovgivende makt

Maktfordelingsprinsippet er et politisk og juridisk prinsipp hvor statsmakten fordeles på tre uavhengige institusjoner: En lovgivende, en utøvende og en dømmende makt – altså parlament, politi og rettsvesen. Disse skal være uavhengige av hverandre, og har ikke lov til å blande seg opp i hverandres affærer. Politiet skal ikke dømme folk. Retten skal ikke lage lover. Og politikerne skal ikke bestemme hvem som arresteres og dømmes.

Maktfordelingsprinsippet ble lansert av den franske statsrettsfilosofen Montesquieu i arbeidet De l’esprit des lois («Om lovenes ånd»), som kom ut i 1744, og jeg anbefaler alle å lese seg opp på fenomenet, siden det styrer vestlige samfunn. Da blir det lettere å forstå hvor galt det kan gå når dette systemet bryter sammen, slik det har gjort i Los Angeles nylig.

Når Trump sender inn nasjonalgarden og militære styrker for å stoppe opprør og tendenser til anarki i Los Angeles, er det ikke fordi Trump er konge, diktator eller gal. Det er fordi han er statsleder for en rettsstat med en tredelt maktfordeling som vår, og hvor den utøvende makt ikke lenger klarer å utføre sin oppgave. Politiet har mistet kontrollen og trenger hjelp til å gjenvinne den. Men hvordan mistet politiet kontrollen?

Det skjedde fordi den lovgivende makt (politikerne) kuttet i budsjettene til politiet. Men også fordi den lovgivende makt bestemte seg for å tilsidesette USAs lovverk rundt innvandring og innvandringskontroll. Biden åpnet grensen mot Mexico for enhver som ville trenge seg inn i USA, samtidig som normal grensekontroll på flyplasser ble opprettholdt, og administrasjonen hans beholdt både lovverk rundt arbeidstillatelse og Green Card. Dette er ikke en rettsstat verdig.

Beslutningen innebar at hele verden satte kurs for Mexico for å ta seg videre illegalt inn i USA. Ingen sikkerhet, ingen kontroll, ingen bakgunnssjekk, ingen ID. Ingenting. Alt under forutsetning av at alle som kom, var fattige, sårbare, snille og trengende «flyktninger», og fullstendig uten kriminelle eller onde hensikter.

Et forrykt politisk prosjekt har gått fryktelig galt

Demokratene (eller det norske Arbeiderpartiet, Socialdemokraterna i Sverige eller … resten av Europa) har aldri evnet å redegjøre logisk for masseinnvandringspolitikken. Hva var målet med denne? Hva var planen? Hvordan var dette ment å fungere? Hva skal sluttproduktet bli? Hvordan? Når? Hvorfor? På bekostning av hva? Og hvem går i fengsel hvis det feiler og koster liv i stedet for å skape harmoni og lykke?

Lovgivende makt i vestlige land som har ønsket masseinnvandring, evner aldri å svare på slike kritiske spørsmål. Alt som kommer ut av munnen på dem, er følelser og beskyldninger om «fremmedfiendtlighet» og rasisme, og slik kan man ikke styre et land. Det er å undergrave samfunnet og demokratiet – for man kjenner ikke inntrengernes intensjoner. Alt dette hadde ingen relevans for Jo Biden og kreftene som styrte ham.

Resultatet av fire år med åpne grenser for fattigfolk og kriminelle til USA, er mer nød, fattigdom og kriminalitet – og partiet Demokratene er himmelfalne. De kan ikke begripe det – trass i tonnevis med advarsler. Den lovgivende makt ønsket dette, ville dette og gjennomførte dette med fullt overlegg, samtidig som de undergravde den utøvende makt, og gikk bak ryggen på den dømmende makt for å slippe forbrytere fri så fort som mulig.

Et sammenbrudd i sivilisasjonen som ikke kan tillates å fortsette

Dette er et samfunns-sammenbrudd, og beviset for det var tydelig i gatene: Vold, plyndring, selvtekt og anarki, mens «demonstrantene» viftet med fremmede flagg på amerikansk jord, som for å signalisere «nå er det vi som bestemmer her».  Dette er nøyaktig det samme som skjer i Sverige, Tyskland, England, Frankrike og resten av Europa i større eller mindre grad, hvor fremmede, udemokratiske krefter blir stadig modigere, stadig mer krevende, og sniker sine udemokratiske samfunnssystemer inn bakveien for å styre seg selv – på siden av samfunnet.

Alle land i Europa har nå versjoner  av «no go»-soner eller «utsatte områder» hvor den utøvende makt (politiet) ikke lenger har kontroll eller oversikt, og ikke lenger blir respektert eller stolt på av innbyggerne – som jo kommer fra land som ikke har noe fungerende maktfordelingssystem og derfor heller ikke forstår prinsippet. Og siden dette er deres kultur, fordrer «flerkulturen» at de får lov til å dyrke sin ukultur her i demokratiene våre. Hva kan gå galt?

Problemene vokser demokratiet over hodet

Det som kan gå galt, er at flertallet av lovlydige, ærlige, snille borgere får nok og ikke lenger føler seg beskyttet av politikere, politi og rettsvesen. At borgerne føler at demokratiet og rettssikkerheten har forlatt dem, og at de er overlatt til seg selv og må sørge for egen sikkerhet i kaoset rundt dem. I første omgang ved å flytte til sikrere steder, men til slutt ved å beskytte hverandre og ta loven i egen hånd.

Ingen land i Europa er ved dette sluttproduktet ennå, men samtlige vestlige land er på vei dit. Det er ikke det at disse problemene ikke kan løses, men her er essensen av årevis med advarsler:

Til slutt vil problemene bli så store at de ikke lenger kan løses innenfor DEMOKRATISKE rammer. Til slutt eskalerer samfunnsproblemene til et nivå hvor de ikke lenger kan løses gjennom demokratiske tiltak, og da har politikerne to valg: Enten eskalere problemene med demokratiske tiltak som ikke virker, som i Sverige, England, Frankrike og Tyskland. Eller stoppe problemene med tiltak som er utenfor normale demokratiske rammer, som i USA.

Dårlig politikk gir dårlige resultater

Det er ingen demokratisk valgte politikere som ønsker å gjøre som Trump gjorde i LA. Men hvis samfunnsutviklingen får løpe løpsk, ender man til slutt med et umulig valg: La problemene eskalere for samfunnet som helhet, eller gjøre en ryddejobb utenfor korrekte rammer – til beste for flertallet i samfunnet.

Kriminelle, anarkister, islamister og andre samfunnsfiender trenger ikke forholde seg til demokratiske rammer og lovens påbud. Dét er myndighetene nødt til, og nettopp dét er en gavepakke til kriminelle, anarkister, islamister og andre samfunnsfiender. Hvis disse elementene blir så sterke og modige at de ikke lenger frykter loven, staten eller demokratiske institusjoner, vil de bygge sine egne diasporaer med sine egne lover og regler.

Når man kommer dit, er det ikke lenger mulig å rydde opp med tiltak innenfor gjeldende lov og rett. Demokratiet blir satt sjakk matt. Dette er grunnen til at Trump sender inn nasjonalgarden og soldater – slik også den franske presidenten har vært nødt til: Ikke bare for å stoppe opprør, vold, plyndringer og anarki. Ikke bare for å arrestere kriminelle og kriminelle pådrivere og deres nyttige demonstrant-idioter. Men først og fremst for å fortelle flertallet av lovlydige borgere at myndighetene har kontroll, bryr seg om dem og at loven opprettholdes. At systemet fungerer som det skal. For begynner borgerne å lure på dét, er man inne i en ekstremt farlig dødsspiral.

Et forrykt virkelighetsbilde, og Sverige beviser det

Sverige har aktivt masseimportert fremmedkulturell kriminalitet, voldskultur, gangster-islam, mafia, stammer, klaner og voldtektsmenn. Disse elementene er homogent mikset med ærlige innvandrere som bare er ute etter et bedre liv – men problemet er at ingen vet hvem som er hvem. Sverige var verdens tryggeste land, som gjennom homogen befolkning hadde tilegnet seg den sjeldne luksusen av å unnskylde, tilgi, forstå, og samarbeide med kriminelle for å rehabilitere dem.

I troen på at denne «snille» samfunnsstrukturen var usårlig, inviterte man antidemokratiske og ødeleggende samfunnskrefter med full forventning om at Sverige likevel ville forbli akkurat som før, fordi venstresiden insisterer på at  «alle kulturer er like, og alle vil det samme». Varslere ble mobbet av «de gode» til de holdt kjeft, men du kan ikke fylle landet med andre mennesker og kulturer og tro at du får det samme landet.

Og Sverige er ikke det eneste landet som har begått denne tabben. ALLE demokratier i Europa har gjort samme tabbe i større eller mindre grad, i den feilaktige tro at vestlige demokratier har ansvar for borgere av andre land. Problemene følger lineært hvilken grad man har vært «raus» i å importere utlendinger og deres kulturer. Tallene er ubestridelige,  resultatene er grundig dokumentert, og alle påståtte løsninger er resirkulert i 40 år uten å virke. Det er grunnen til at ingen fra innvandringsindustrien evner å diskutere problemene på en sivilisert måte. De har ingen argumenter lenger.

Der loven ikke opprettholdes 1.0

I 2017 skrev jeg en advarsel om hva som kan skje med et samfunn hvor loven ikke opprettholdes. Det utløste naturligvis den vanlige hetsen, fordi jeg påpekte fakta og farer. En av de viktigste metodene til den hatefulle venstresiden er å påstå at advarsler er det samme som oppfordringer. Hvis du advarer mot et problem, så er du i stedet ansvarlig for at problemet oppstår. Denne renneløkken møter nesten alle varslere.

Poenget med artikkelen min fra 2018, som handlet om de voldsomme etniske og demokratiske problemene EU er i ferd med å påføre seg selv, var å påpeke det åpenbare: Hvis alle land fortsetter å dilte etter hverandre og gjøre nøyaktig de samme tabbene, så vil alle land også rammes av de samme problemene til slutt. Dét er ikke rakettforskning.

Og når det skjer, blir også myndighetene i alle land nødt til å bryte loven for å skape lov og orden igjen. Og det er ikke et demokrati verdig. Men det er nettopp det som skjer i LA. Fuck that, vi må redde demokratiet – gjerne med noen nødlover. Og da er man ikke lenger et ordnet, vestlig demokrati og en rettsstat. Ingen ønsker seg dit, men det er der man ender hvis loven ikke opprettholdes. Dette skyldes ikke dem som rydder opp i problemene med nødtiltak. Ansvaret for feilen må tillegges dem som har skapt samfunnsproblemene.

Etter artikkelen «Der loven ikke opprettholdes» finnes en artikkel om meg på Wikipedia som er så full av feilsitater og sprø påstander at det fremstår som ren ondskap, men de venstreekstremistiske moderatorene insisterer på å gjeninnsette feilene hvis noen forsøker å rette på artikkelen. Det står blant annet at:

«Han har foreslått å gjøre Heimevernet om til et organisert borgervern i form av en halvmilitær politistyrke rettet blant annet mot det han mener er muslimske enklaver i Norge.»

Det har jeg aldri sagt, og det står ingen steder i noen artikkel. Det er tatt rett ut av løse luften. Men igjen: For venstreekstremistene og deres islamistiske, dårlige venner er det viktigste å fortsette samfunnsutviklingen som før, for å skape de samme problemene som de plages med i Sverige.

De vil ikke at loven skal opprettholdes. For de vil innføre sin egen lov og sitt eget udemokratiske samfunn. Dét vil ikke jeg.

Kjøp «Fyrsten» av Machiavelli fra Document her!