Norge, et land som en gang var synonymt med homogenitet og trygghet, står ved et veiskille. Innvandringen, særlig fra ikke-vestlige land, har endret nasjonens ansikt.

Politikerne applauderer «mangfold», men bak fasaden vokser spenningene. Er det på tide å snakke ærlig om kostnadene – økonomiske, sosiale og kulturelle – ved den ukontrollerte innvandringen?

Offisielle tall fra Statistisk sentralbyrå viser at ikke-vestlig innvandring koster Norge milliarder årlig. I 2023 estimerte Brochmann-utvalget at netto bidrag fra ikke-vestlige innvandrere forblir negativt over generasjoner, med høye kostnader til velferd, helse og integreringstiltak. Samtidig presses boligmarkedet, skoler og helsetjenester i storbyene.

Oslo, der over en tredjedel av befolkningen nå har innvandrerbakgrunn, sliter med å håndtere veksten. Hvor lenge kan vi fortsette å ignorere denne regningen?

Gatenes karakter har endret seg. I bydeler som Groruddalen og Søndre Nordstrand rapporteres økt kriminalitet, gjengdannelser og utrygghet. Politirapporter viser at unge med innvandrerbakgrunn er overrepresentert i voldskriminalitet og ran. Parallellsamfunn vokser frem, der lojaliteten til klan, religion eller opprinnelsesland ofte veier tyngre enn til det norske fellesskapet.

Integreringspolitikken har feilet – vi ser ikke lenger ett Norge, men flere.

Norsk kultur, bygget på tillit, likhet og kristne verdier, utfordres. Krav om særordninger – fra bønnerom i skoler til kjønnsdelt svømming – splitter samfunnet. Når politikere bøyer seg for presset, ofres prinsippet om likebehandling. Samtidig ser vi en økende selvsensur blant nordmenn, redde for å bli stemplet som intolerante.

Er dette fremtiden vi ønsker – et Norge der vi må viske ut vår egen identitet for å tekkes nykommere?

Eliten på Stortinget og mediene fortsetter å male et rosenrødt bilde av innvandringen, mens vanlige nordmenn ser en annen virkelighet. Asylpolitikken er fortsatt liberal, til tross for at naboland som Danmark har strammet kraftig inn. Hvorfor nekter våre ledere å lytte til folkets bekymringer? Når kriminalitet, utrygghet og økonomisk press øker, er det ikke da politikernes plikt å revurdere kursen?

Løsningen krever mot. Vi må stramme inn asylpolitikken, prioritere retur av dem som ikke kvalifiserer til opphold, og stille tydelige krav til integrering. Danskene har vist at det er mulig å ta grep uten å miste humaniteten.

Samtidig må vi tørre å diskutere hva slags Norge vi vil ha – et samfunn som bevarer sin kjerne, eller et eksperiment i grenseløst mangfold der ingen lenger føler seg hjemme.

Innvandring kan være en ressurs, men bare hvis den er kontrollert og forankret i respekt for vertslandets verdier, og hvis de som kommer har noe å tilby vertslandet. Å stå og tygge khat på et hjørne i Torggata er ikke produktivt for noen, for å si det sånn.

Uten en ærlig debatt risikerer vi å miste det Norge vi kjenner. Og snart er det valg.

Kjøp «Fyrsten» av Machiavelli fra Document her!