Et stillbilde fra et overvåknings­kamera viser den 20 år gamle islam­terroristen Kujtim Fejzula som skyter et av sine ofre i terror­angrepet i Wien den 2. november 2020. Opptaket sirkulerte i sosiale medier i tiden etter angrepet.

Drieu Godefridi skriver i Document mandag en viktig og oppriktig tekst om faren for jihadistiske pogromer i Europa. Han peker på et økende antisemittisk klima, manglende rettslig beskyttelse av jøder, og et Europa som står handlingslammet overfor en stadig mer aggressiv islamistisk mobilisering.

Likevel glipper det avgjørende spørsmålet mellom fingrene på ham – og på så mange andre: Hva mener vi egentlig når vi sier «radikaliserte muslimer»?

Hvor mange ganger skal vi la oss forføre av språkets beroligende løgner? Hver gang terroren slår til – med kniver, bomber eller skytevåpen – fylles medier og politikernes talepunkter med de samme kodene: radikalisering, islamisme, ekstreme muslimer. Målet er klart: å isolere volden, avgrense problemet, og insistere på at dette ikke har noe med «islam» å gjøre. Men hva om det er nettopp islam det har med å gjøre?

Islam er ikke én bok. Den islamske doktrinen består av Koranen, hadith og sira – og ifølge islams egne lærde er det i hadith og sira, altså fortellingene om og fra Muhammeds liv, at den praktiske læren finnes. Koranen utgjør bare rundt 14 % av tekstgrunnlaget, resten er hellige beskrivelser av hvordan profeten tenkte, handlet – og førte krig.

To tredjedeler av den klassiske profetbiografien handler om militær jihad. Rundt en fjerdedel av hadithene berører direkte eller indirekte temaet jihad, krigføring, straff mot vantro og belønning for martyrdød. Dette er ikke radikale avvik. Dette er læreboka.

En livsstil modellert etter krig

Muhammed er i islam det perfekte menneske; hans liv er forbilde for alle muslimer. Dette prinsippet kalles sunna, og det er gjennom sunna at sharia – islamsk lov – utvikles. Det betyr at når Muhammed førte krig, halshogde jøder, tok slaver og krevde underkastelse fra de vantro, så blir dette ikke avvist, men kodifisert som hellig rett.

Når Vesten derfor snakker om «radikalisering», skjules det faktum at det vi kaller «radikal islam» i realiteten er klassisk islam – praktisert etter mønsteret. Det handler ikke om avvik, men om konsekvens.

Et farlig språkspill

Vi bruker ikke uttrykk som «radikal kristen» når noen misjonerer eller lever i tråd med Bibelen. Vi sier ikke «ekstrem buddhist» om en munk som følger Buddhas lære. Men i møte med islam må vi skape distanse. Derfor oppstår språkblomster som «radikal islamisme», «voldelig ekstremisme», og «terrorisme med islamsk motivasjon».

Det hele minner mest om propaganda. Vi vet at jihad er en plikt i islam. Vi vet at profetens egne uttalelser legitimerer vold mot vantro, spesielt jøder. Likevel gjentar vi pliktskyldig: «Dette har ingenting med islam å gjøre.»

Jo, det har alt med islam å gjøre. Det finnes én islam – og det er den som følger profetens eksempel.

Den stille støtten

Ja, det store flertallet av muslimer i Europa er ikke-voldelige. De sprenger ikke busser, de stormer ikke festivaler med macheter. Men fravær av vold er ikke fravær av støtte. Den islamske rettslæren lærer at å støtte en kriger med mat, penger, ly eller omsorg gir samme belønning som å kjempe selv. Mange gjør nettopp det. Ikke fordi de er onde, men fordi de tror.

Derfor er skillet mellom voldelige og «moderate» muslimer ofte et spørsmål om metode – ikke mål. Idealet om umma, islams globale fellesskap, lojalitet til Allahs lov (sharia), og fiendskap mot de vantro (al-wala wal-bara) er ikke «radikalt». Det er ortodokst.

Tid for ærlighet

Vi må slutte å late som. Vi må slutte å kalle jihad for ekstremisme, når det er kjerne. Vi må slutte å snakke om avvik, når problemet er doktrinen. Og vi må slutte å tro at muslimenes vennlighet eller stillhet betyr nøytralitet. I mange tilfeller er det tvert imot uttrykk for den tålmodige delen av jihad – den som venter på sterkere posisjon før neste fase settes inn.

Den som vil vite hva islam er, må lese doktrinen – ikke politikerens talepunkter. Det er ingen radikalisering. Det er bare islam.

Kjøp Oriana Fallacis bok her