Store Norske Spitsbergen Kulkompani har driftet hele 15 gruver på Svalbard siden 1916. Nå legges den siste norske kullgruven på Svalbard ned, og 100 år med gruvehistorie og bergverksdrift på Svalbard er over. Dermed er det også over for 60 arbeidplasser i Gruve 7, og enda verre: Det er slutt på at 30.000 tonn kull til kraftverket i Longyearbyen skal holde liv i Svalbard med billig, kortreist energi til strøm og fjernvarme for det utsatte samfunnet der oppe.

Nedleggelsen skyldes ikke at det er tomt for kull eller at det ikke er internasjonalt behov for høykvalitetskullet fra Svalbard, som særlig har vært egnet som energikilde til masovner i metallindustrien. Nedleggelsen skyldes ene og alene klimapolitikken. Stortingets flertall, som ikke kan noe som helst om energisystemer, fysikk, matte eller realfag, tror nemlig på fullt alvor at «verden skal over til fornybar energi» og at Svalbards offer vil være med på å skape bedre vær i Afrika i år 2100. Jeg gjentar: på fullt alvor.

Svalbard ofres på klimareligionens alter

Det er NRK som melder om gladnyheten, som ikke blir møtt med skarpe protester, aksjoner eller streiker på Svalbard. Tvert om er det duket for storslått avslutning i oppholdshallen seks kilometer inne i fjellet. Rune Mjelde er gruvearbeider og leder i Gruveklubben og sier til NRK at han vil avslutte sin siste vakt i Gruve 7 med godt humør. Likevel uttrykker han en smule bekymring for hvordan nedleggelsen av gruvedriften vil gå ut over Longyearbyen.

– I ti år har jeg jobbet med å få politisk ledelse til å forstå hvordan Svalbard kommer til å se ut fremover, befolkningsmessig.

Lokaldemokratiet på Svalbard har vært fullstendig dedikert til klimapolitikk og den fantasibaserte «energiomstillingen» kjent som «det grønne skiftet». Nå etter at Svalbard har gått over til ustabile diselgeneratorer drevet av langreist diesel, og energisystemet vakler og strømprisene har eksplodert, begynner flere lokalpolitikere så smått å uttrykke en liten smule bekymring. Hvor blir «det grønne skiftet» av? Vel, det er ikke mulig. Det er et politisk fantasifoster, bygget på null empiri.

Bekymret er også Svein Jonny Albrigtsen, som har jobbet 43 år i gruven og leder i Svalbard Arbeiderparti. Han har kjempet forgjeves for fortsatt gruvedrift, men som alle vet: Det er bare partimedlemmer i Oslo som har noe å si i Arbeiderpartiet, og de har bare én tanke i hodet: redde klimaet gjennom en global energiomstilling som skal fase ut all bruk av kull, olje og gass innen 2050.

Gruvearbeidere tør ikke si meningen sin

Longyearbyen 16.06.2025.
Gruve 7. i Longyearbyen på Svalbard legges ned. 30. juni stenges Norges siste kullgruve, og et stykke industrihistorie er over. Mandag ettermiddag kom kong Harald og dronning Sonja på besøk til gruven, som drives av selskapet Store Norske.
Foto: Cornelius Poppe / NTB

Den monumentale og globale «energiomstillingen» som skal gjennomføres i panikkfart, er matematisk, fysisk, teknologisk og økonomisk umulig, men klimahysterikere forholder seg ikke til fakta, vitenskap eller økonomifag, og bekjemper alle som våger å utfordre deres tvangstanker og visjoner. I den anledning sier Albrigtsen noe veldig interessant til NRK:

– Det har vært innholdsrikt og godt kameratskap. Det blir rart å stenge ned. Jeg håper at fornuften rår en gang i fremtiden, at man åpner en ny gruve. Det er iallfall min drøm. Det er mange som er enige med meg, men de sier det ikke høyt.

Hva som hindrer gruvearbeidere i å uttrykke sin mening, gidder ikke NRK-journalist Pål Hansen stille et eneste spørsmål rundt. Sannheten er at å kritisere klimapolitikk og «grønt skifte» medfører skammekroken i Arbeiderpartiet og Høyre. Meninger som går på tvers av partiledelsen, skal man ikke ha noe av. Artikkelen til Hansen nevner heller ikke de massive problemene Svalbard plutselig opplever rundt kraftforsyningen, kostnadene rundt det, eller det faktum at strømprisene har eksplodert. Han opplyser heller ikke publikum om at fraflyttingen er begynt og bekymring for at Svalbard ikke forblir norsk nok.

Verdens første småskala-forsøk på alvor for «grønt skifte». 

Sannheten Svalbard og Longyearbyen står overfor, er mye verre enn noen der oppe ser ut til å ha forstått: Svalbard er omgjort til et politisk laboratorium. Samfunnet er blitt prøvekaniner, for dette er det første småskala-forsøket i hele verden på grønt skifte med et ekte, isolert samfunn. Her blir «grønt skifte» utprøvet for første gang på alvor, uten mulighet for å trikse med tallene.

På Svalbard kan man ikke jukse med å overføre strøm fra kull- eller gasskraftverk for å pynte på både strømpriser og den enorme leveransesvikten fra vind og sol. Vind og solkraft vil aldri kunne levere nok energi til moderne, energikrevende samfunn. Det er matematisk umulig, og Svalbard er i ferd med å bevise det, for der finnes det ikke noen mulighet for «fornybare energikilder». Det er kull, dieselgeneratorer eller kjernekraftverk som er eneste mulighet.

Politikere på Svalbard har lurt seg selv, men denne virkeligheten, som vi advarte mot allerede i 2021, har ikke sunket inn ennå. Det vil den gjøre etter hvert som problemene eskalerer. For et samfunn kan ikke drives 24/7/365 av dieselgeneratorer, og kan heller ikke drives av vind og sol. Det er ikke sånn virkeligheten fungerer. Alle snakker om å «finne løsninger», men de løsningene finnes ikke. Do the math.

Det er dette Svalbard er i ferd med å bevise for hele verden.

nbsp;

Kjøp «Et varslet energisjokk»!

Kjøp «Usikker vitenskap» av Steven E. Koonin som papirbok og som e-bok.