En fotnote om okkupasjon og suverenitet

Hver eneste dag får vi i norske medier høre om Israels okkupasjon av palestinske områder, som etter deres oppfatning skal være i strid med folkeretten. Selv om påstanden også er en sikker gjenganger fra Stortingets talerstol og er blitt et fast innslag i regjeringens omtale av den jødiske staten Israel, har vi aldri blitt presentert for en vederheftig redegjørelse for denne påstandens holdbarhet som bekrefter den med historiske, juridiske eller andre fakta. Den har for lengst fått karakter av å være den store løgnen som blir trodd fordi den gjentas så ofte.

Man kunne jo avfeie spørsmålet ved å anta at det hele dreier seg om sviktende kunnskap hos mennesker i verdens provinsielle utkant, og at slikt ikke bør tas helt alvorlig. Men det får et preg av alvor når disse menneskene lar seg engasjere i presumptivt seriøse internasjonale fora hvor slik omtale av andre nasjoner og stater kan få alvorlige konsekvenser for offerets internasjonale anseelse og stilling. Det man fremfører for et globalt publikum i slike fora, bør jo ha et formål og være sant, og dernest bør noe så alvorlig som en anklage om brudd på folkerettens bestemmelser, ikke selv kunne være gjenstand for spørsmål om hvorvidt det snarere er denne anklagen som er på kant med folkeretten?

Den rådgivende uttalelsen som Den internasjonale domstolen i Haag, ICJ, avga 19. juli 2024 om «Juridiske konsekvenser som skapes av Israels politikk og praksis i det okkuperte palestinske territoriet, inkludert Øst-Jerusalem», starter med en ubegrunnet konklusjon om at det eksisterer et «okkupert palestinsk territorium», OPT. Det var et flertall i FNs Hovedforsamling som i 2022 ba ICJ vurdere folkerettslige konsekvenser av det de påstår er en israelsk okkupasjon av palestinske områder, inkludert spørsmålet om hvorvidt den israelske okkupasjonen i seg selv må anses å være i strid med folkeretten.

Selv om et flertall av FNs medlemsnasjoner, inkludert Norge, har sluttet seg til, og ikke stiller spørsmål ved vederheftigheten av denne påstanden om okkupasjon, er det gode grunner, inkludert juridiske og historiske sådanne, til å konkludere med at påstanden fra et folkerettslig standpunkt er grunnløs. De angjeldende territoriene er verken okkuperte eller palestinske.

En grunn til at mange tror på OPT, kan være at denne idéen uten motforestillinger er blitt formidlet og gjentatt av FN, politikere, organisasjoner og medier i mange år. FN insisterer på at OPT er identisk med de delene av det tidligere Folkeforbundets mandatområde vest for Jordanelven som ble invadert og okkupert av Jordan og Egypt i årene 1948–49, mens områdene tilhørte den nylig gjenopprettede staten Israel og lå under dennes kontroll og jurisdiksjon. Gjennom århundrer var Judea, Samaria, Gaza-stripen og Jerusalem befolket av jøder som nå var blitt israelske innbyggere. Det er aldri blitt forklart hvorfor disse områdene spesifikt skulle kalles palestinske. Palestinske territorier eksisterte verken i mai 1948 eller i juni 1967, da Israel frigjorde de delene av sitt land som til da hadde vært invadert og okkupert av Jordan og Egypt i 19 år. Men i dag kan vi i nyheter fra NRK høre at selv arabiske statsborgere i Israel er «palestinske». Betyr dét at statsorganet NRK ikke lenger anerkjenner Israels legitimitet som stat?

For å forstå den virkelige rettslige statusen til de omtalte territoriene, må vi et øyeblikk vende tilbake til sen kveldstid den 14. mai 1948. Da møttes en forsamling av valgte representanter for det jødiske folk i Tel Aviv, hvor de enstemmig avga en erklæring som vanligvis er omtalt som «Uavhengighetserklæringen». Med denne erklæringen gjenopprettet forsamlingen Israel som selvstendig og suveren stat etter mange århundrers okkupasjon og fremmedstyre. Jødenes historiske tilhørighet til landet, og det jødiske folks rett til det, var anerkjent av det internasjonale samfunn allerede i vedtaket av Mandatet for Palestina i 1922.

Den uforbeholdne anerkjennelsen av det jødiske folks suverenitetsrettighet i sitt historiske fedreland bygde også på vedtaket som ble gjort av de allierte stormaktenes resolusjon om dette i San Remo i 1920, i tilknytning til deres rettsoppgjør overfor den tidligere tyrkiske okkupasjonsmakten etter den første verdenskrig. Den jødiske nasjon hadde aldri gitt avkall på sitt fedreland, som de var blitt frarøvet av fremmede okkupanter. Nå var landet deres frigjort, og det var opp til det jødiske folk å ta initiativ til å gjenopprette sin suverenitet over landet.

I det øyeblikket det skjedde, var det ikke lenger noe for den jødiske nasjonen i Landet Israel å erklære seg uavhengig av, ettersom de britiske mandatmyndighetene fra dette tidspunkt hadde frasagt seg sine forpliktelser fra Folkeforbundet og reiste fra landet. De britiske myndighetenes oppdrag fra Folkeforbundet om å legge til rette for gjenopprettelsen av den jødiske nasjonalstaten var fullført, og jødene selv tok den suverene kontrollen over landet.

Fra dette øyeblikket var Israel igjen en selvstendig, suveren stat innenfor det territoriet Folkeforbundet og de allierte stormaktene hadde avsatt til den jødiske nasjonalstaten. Alle andre innbyggere i landet fikk samtidig ivaretatt sine sivile og religiøse rettigheter, men suverenitetsretten ble forbeholdt jødene. På samme måte som det jødiske folk fikk arabiske folk i regionen ivaretatt sine nasjonale rettigheter i øvrige land i Midtøsten som av de allierte stormaktene var frigjort fra tyrkisk okkupasjon, så som Jordan, Libanon, Syria og Irak.

Britene hadde på sin side opprinnelig ønsket at FN skulle overta og videreføre ansvaret for Mandatet for Palestina. De var tidligere kommet i konflikt med arabiske innbyggere i landet og ønsket å dele det opp enda en gang i en jødisk og en arabisk del, til tross for at de allerede i 1922 hadde delt det opprinnelige mandatområdet og avsatt omkring 2/3 av det, Transjordan, til den arabiske befolkningen i Palestina. Men i 1948 kom det jødiske folk dem  i forkjøpet med sin erklæring om selvstendighet for Landet Israel, og FN fikk derfor aldri noen rettskraftig rolle i forbindelse med gjenopprettelsen av den jødiske staten. Det tok tid før FN innså følgene av utviklingen, men et år etter gjenopprettelsen, 11. mai 1949, ble Israel opptatt som medlem av organisasjonen.

Det er av disse grunner feil, som mange synes å tro, at det var FN som opprettet Israel. FN har aldri hatt noen myndighet til å opprette stater. FNs resolusjoner på den tiden, som ble avfattet i den tro at FN skulle overta tilsynet med Folkeforbundets mandatområder, så som den foreslåtte delingsplanen i Resolusjon 181, og Resolusjon 194, forble i hovedsak politiske meningsytringer uten bindende kraft for Israel eller medlemsstatene. Utviklingen på bakken hadde forbigått FN. At noen i norsk utenriksforvaltning i dag likevel overfor Den internasjonale domstolen forsøker å gjenopplive den gamle misforståelsen fra FNs daværende ledelse, er forunderlig og lite tillitvekkende.

Det som skjedde i Tel Aviv 14. mai 1948, har dessuten en interessant parallell til en tilsvarende hendelse som skjedde på Eidsvoll 17. mai 1814. Da vedtok en forsamling av valgte representanter for det norske folk sin suverenitetserklæring, som gjenopprettet Kongeriket Norge etter århundrers fremmedstyre. Den erklæringen var også en erklæring om uavhengighet både fra Danmark, og ikke minst fra Sverige, som stormaktene ville gi Norge til. Også her overvant folkesuverenitetsprinsippet etter hvert stormaktenes interesser. Det er i dag ingen forskjell på Norges og Israels folkerettslige legitimitet.

Det er viktig å merke seg at mandatområdet Palestina aldri var en britisk koloni slik de amerikanske statene hadde vært mer enn to århundrer tidligere, og som Norge i praksis hadde vært i århundrer under det danske fremmedstyret og eneveldet. Det var derfor i realiteten ingen uavhengighetserklæring som ble lest opp i Tel Aviv. Det var, slik dokumentet selv fremstår, en suverenitetserklæring på vegne av det jødiske folk over Landet Israel. Landet Israel var i det øyeblikket identisk med det geografiske området til Folkeforbundets mandat vest for Jordanelven som hadde eksistert frem til det øyeblikket.

Denne forståelsen er også i samsvar med rettsprinsippet uti possidetis juris, som er et internasjonalt anerkjent prinsipp for grensefastsettelse for frigitte kolonier og administrerte territorier. Som ethvert juridisk prinsipp vil også dette være gjenstand for debatt i forbindelse med gjenopprettelsen av den jødiske staten, men man kan ikke velge å se bort fra at den arabiske part både i 1947 og 1948 klart bestred Israels rett til å eksistere som selvstendig stat. Araberne forkastet høylytt både Folkeforbundets og FNs vedtak til støtte for den jødiske staten, og avviste israelernes utviste kompromiss- og forhandlingsvilje, noe de fremdeles i offisielle uttalelser gjør.

Det avvisende standpunktet til ethvert kompromiss som konsekvent ble fremholdt fra arabisk side etter gjenopprettelsen av staten Israel, ble bindende for den arabiske part og avskjærer enhver innsigelse den arabiske part i dag måtte fremføre til fordel for en palestinsk statsdannelse innenfor Israels internasjonalt anerkjente statsgrenser. Det finnes dessuten i dag ingen realistisk organisert støtte på palestinsk-arabisk side for tanken om å leve i fred med Israel innenfor sikre og anerkjente grenser, fri fra trusler eller maktbruk, som det heter i Sikkerhetsrådets Resolusjon 242. Dette burde norske myndigheter være blant de første til å erkjenne.

Det innebærer at de territoriene som i årene 1948–49 ble invadert og gradvis erobret av arabiske arméer, og de følgende 19 årene var okkupert av arabiske nabostater og til dels endog forsøkt annektert, allerede fra de første timene av 15. mai 1948 og i tiden etter var en rettmessig og anerkjent del av det gjenopprettede suverene israelske territoriet, og allerede for lengst lovlig befolket av jødiske borgere som fra da av var underlagt israelske myndigheter og landets lovgivning. Det var på dette tidspunkt ingen rettslig forskjell på det suverene israelske territoriet i Judea, Samaria, Gaza, Øst-Jerusalem og resten av landet.

Det Landet Israel hvor USAs president Truman den 14. mai 1948 erklærte at USA anerkjente den foreløpige regjeringen, omfattet hele det territoriet som inntil da var vedtatt inkludert i Folkeforbundets mandat vest for Jordanelven. Vedtaket har ingen territoriale reservasjoner. Og de påfølgende våpenhvileavtalene som i 1949 ble fremforhandlet ved FNs mellomkomst, gjør det klart at de demarkasjonslinjene som ble avtalt, ikke på noen måte skulle oppfattes som statsgrenser. Det dreier seg om folkerettslig bindende avtalepunkter.

Det faktum at deler av Israels territorium ble invadert og okkupert av nabostater, svekket på ingen måte Israels opprinnelige rett til suverenitet også over de arabisk-okkuperte delene av landet. Det gjorde heller ikke det mislykkede forslaget fra FNs Hovedforsamling om deling av landet og selvstyre for den arabiske delen av Israels befolkning, som araberne forkastet. Arabernes utvetydige avvisning av delingen av mandatområdet i en jødisk og en arabisk del, var offisiell og kan ikke oversees eller bortforklares.

Utenriksdepartementets forsøk ved Den internasjonale domstolen, ICJ, på å gjenopplive forkastede og ikke-iverksatte FN-planer fra 1947 som grunnlag for en påstand om israelsk okkupasjon og norsk krav om en tostatsløsning, kan i dag ikke oppfattes som folkerettslig seriøst begrunnet. Det er en uvennlig handling mot staten Israel og i strid med Norges forpliktelser i henhold til FN-paktens formål og prinsipper.

Den jordansk-egyptiske invasjonen av Israel i 1948–49 og erobringen av disse delene av suverent israelsk territorium, er den eneste «ulovlige okkupasjonen» disse områdene har vært utsatt for i nyere historie. Det faktum at Israel lenge har avstått fra å inkludere territoriene under full israelsk sivil lovgivning, representerer på ingen måte en innrømmelse av fravær av suverenitetsrettigheter for staten Israels vedkommende. Å avvente innføring av full israelsk rettstilstand i de frigjorte territoriene i 1967, var et valg Israel gjorde i påvente av mulige forhandlinger med representanter for den arabiske lokalbefolkningen i området om lokalt indre selvstyre, slik man også finner eksempler på i andre land, inkludert Norge. Israel hadde tilbudt slike forhandlinger allerede i 1967, etter Seksdagerskrigen, da områdene ble frigjort fra okkupasjon.

Oslo-avtalene var i utgangspunktet fra israelsk side ment å være et forsøk på å gi den lokale arabiske befolkningen i territoriene selvbestemmelse. For eventuelt å underlette en slik mulighet, hadde Israel unnlatt å etablere full israelsk rettstilstand i de frigjorte områdene. Hadde disse områdene vært ulovlig okkupert av Israel i henhold til Artikkel 42 i Haag-forskriftene, slik det nylig er blitt hevdet overfor Den internasjonale domstolen, ICJ, burde Oslo-avtalene blitt avvist som et rettsstridig forsøk på å utøve suverenitet over en annen legitim stats territorium.

Men Oslo-avtalenes formål om gradvis å overføre selvstendig forvaltningsmyndighet fra israelske myndigheter til en palestinsk selvstyremyndighet, har aldri vært bestridt som folkerettsstridig verken av FN, EU eller Norge, som bevitnet gyldigheten av avtalene med sin påtegning. Det gjelder spesielt avtalen om å gjøre detaljene i territorienes fremtidige status til gjenstand for forhandlinger mellom staten Israel og de oppnevnte selvstyremyndighetene. Det som fremstår som problematisk i forhold til aktuell folkerett, er de foregripende konklusjonene på disse forhandlingene som Norge og andre fremsetter ved å erklære anerkjennelse av en palestinsk stat innenfor Israels internasjonalt anerkjente statsgrenser. Det slår bena under den avtalte forhandlingsprosessen og dermed den arabiske lokalbefolkningens forhåpning om utvidet selvstyre.

Konklusjonen må derfor ubetinget være at de aktuelle områdene ligger godt innenfor Israels internasjonalt anerkjente statsgrenser og verken er okkuperte eller palestinske. Slik den lokale arabiske ledelsen og det meste av den arabiske lokalbefolkningen har forholdt seg til sine jødiske naboer i senere år, er det ingen grunn til å regne med at det i noen overskuelig fremtid vil kunne opprettes en palestinsk stat der. Norske og andre europeiske myndigheter har aktivt bidratt til å skape denne situasjonen med sine uforstandige politiske markeringer på bekostning av israelsk nasjonal suverenitet.

Når det så gjelder spørsmålet om en palestinsk-arabisk stat, forklarte Israels tidligere ambassadør til FN, Yehuda Blum, allerede i 1980 i et innlegg i FN at rettighetene til de palestinske araberne var innfridd ved opprettelsen av kongedømmet Jordan: «Sentralt i enhver drøftelse av det spørsmålet vi har foran oss, er det grunnleggende faktum som jeg nettopp har nevnt – nemlig at to stater er blitt etablert på territoriet til det tidligere Mandatet for Palestina. Den ene er den palestinsk-arabiske staten Jordan, som oppnådde nasjonal selvbestemmelse, uavhengighet og suverenitet i 1946. Den andre er den palestinske jødiske staten Israel, som ble uavhengig i 1948. Det er således verken noe som helst behov eller rettferdiggjørelse for å opprette enda en palestinsk-arabisk stat. …» Det er dette som er det historiske, folkerettslige og realpolitiske faktum som norske og andre europeiske myndigheter må forholde seg til.

Av Per Antonsen

amp;nbsp;