«Kateterprofetenes opprør» av Andreas Hardhaug Olsen er det definitive svaret på spørsmålene «hva er woke, egentlig?» og «er woke død?». Gjennom en historisk gjennomgang av revolusjonen som har formet vår nyere historie i Vesten tar han leseren gjennom en reise som starter med Karl Marx og ender opp i dagens uforsonlige, utopiske og samfunnsødeleggende woke-aktivisme.

Disclaimer: Hardhaug Olsen er en god venn, men jeg kjøpte selv boken, som han har utgitt på eget forlag. Litt mild kritikk først: Mye av stoffet er godt kjent for oss som har fulgt med i noen år. Temaet i seg selv er veldebattert og gjennomanalysert av akademikere, rikssynsere og kommentatorer både i inn- og utland (særlig utland). Slik sett var det ingen store overraskelser for denne leseren, men den gjenoppfrisker helt klart ting som i alle fall jeg hadde glemt. Den er grundig og gir et solid overblikk over utviklingen. Ikke minst gir den innblikk i ideene som ligger bak, og hvor radikale og nedbrytende de er. Det som blir presentert som «gode intensjoner» tilmed av folk ute på høyresiden, har sitt utspring i en ideologi som ikke bare er naiv og utopisk, men menneskefiendtlig og nedbrytende på samfunnets strukturer.

Er det én ting som nok ikke bare jeg er plaget med, er det den enorme informasjonsflommen som vi blir møtt med daglig. Olsen har gjort en heroisk jobb med systematisk å gå igjennom kanselleringer og andre eksempler på woke-ifiseringen av samfunnet, og forbinder dem med ideologien som ligger til grunn for den. Det er ikke så lenge siden ekteparet Bret Weinstein og Heather Heying ble låst inne av en studentmobb på Evergreen College, der de begge foreleste, men siden dengang (2017) har vi hørt om så mange andre uttrykk for intoleransen disse nye rettroende besitter, at det kunne skrives en serie med bøker for å dokumentere alt. Olsen har gjort en durabelig innsats i å gi oss en god oversikt, og det på en underholdende måte.

Frankfurterskolen og bruddet med den liberale tradisjon

Ytringsfrihet, og hvordan denne betraktes, står sentralt i boken. Den nye venstresiden, som er bokens bete noire, representerer et brudd med den liberale tradisjonen som har vært en av pålene som vår vestlige kulturtradisjon er bygget på. Den nye venstresiden ble, ifølge Olsen, sterkt inspirert av filosofer og tenkere som Max Horkheimer, Herbert Marcuse, Theodor W. Adorno, og kanskje den viktigste, Antonio Gramsci, som tilhørte den nymarxistiske retningen kalt Frankfurterskolen. Fra ren klassetenkning gikk Frankfurterskolen over til å fokusere på universitetsklassen – en elite som kunne revolusjonere samfunnet. Troen på at arbeiderklassen kunne revolusjonere samfunnet, var forbi, og det var gjennom universitetene kampen skulle tas.

Olsen trekker frem Storbritannia i denne sammenhengen: «I nøkterne Storbritannia, hvor arbeidernes historiske frigjøring hadde tonet seg «like kjedelig som en engelsk søndag, var arbeiderklassen et evigvarende irritasjonsmoment for intelligentsiaen.» Dette er altså intet nytt fenomen, og består den dag i dag. En liten anekdote: I dag møtte jeg Emily Thornberry, Labour-politiker, på toget på vei til London. Jeg ble minnet på hennes forakt for arbeiderklassen, som hun ikke er alene om i et parti som påstår at de representerer den. For noen år siden ble det store overskrifter da Thornberry på Twitter delte et bilde av en hvit varebil og et hus med tre engelske flagg. Hennes forakt for arbeiderklassen, som feirer sin nasjonale identitet fremfor den globale, ble tydelig da britiske arbeiderklassemenn stemte for Brexit.

Identitetspolitikken og konfliktteorien som postmodernister og nymarxister forfekter, og som nå preger det offentlige ordskiftet, hovedstrømsmediene og de store institusjonene, ble påtenkt allerede på Marcuses tid, ifølge Olsen. Slik har vi fått absurde utfall av anklager om blant annet rasisme, og Olsen trekker frem dette nesten morsomme eksemplet: «Nylig tenkte en professor i panafrikanske studier ved California State University i Los Angeles (og for øvrig Black Lives Matter-organisator) høyt med tastaturet: Er det ikke litt rasistisk å være fan av Taylor Swift? Krangelen var straks i gang, nok en gang over et observert «problem» ingen utenfor akademiske sirkler ville ha øynet på egen hånd.»

Sekulære storinkvisitorer

«Angrepene vi ser på kulturen gjennom en ustanselig polemisk og kritisk holdning, har manifestert seg på merkelige vis, med sekulære storinkvisitorer jaktende på intetanendes urene tanker», stadfester Olsen.

Det siste kapitlet i boken heter «Samfunnslim i oppløsning». Det er beskrivende for status quo. Vi mangler en forståelse for hvilke verdier vi har felles. Når alt skal kritiseres, hva blir da igjen? Olsen slår fast at dette ikke er en plan fra oven, men konsekvensene av at alle leser og deretter tenker det samme. Akkurat dette kan sikkert debatteres, men det er ikke hans mål med boken. Målet hans er å kartlegge idégrunnlaget for hvordan identitetspolitikken på venstresiden er blitt til, og hvordan den utspiller seg. I det lykkes han godt. Olsen har en ledig, lettlest stil som samtidig er akademisk forankret, med fotnoter, referanser og sitater direkte fra kildene og fra akademikere som har analysert galskapen.

Boken kan varmt anbefales til Documents lesere, men de som virkelig hadde trengt boken, er alle landets Ex Phil-studenter, og ikke minst deres professorer, som et viktig korrektiv til det miljøet de befinner seg i. Olsen avkler wokeismens ideer og plasserer dem der de hører hjemme: på dagens identitetspolitiske venstreside. Slik sett burde også de fleste politikere i Høyre lese boken – skjønner de at de går nymarxistenes ærend når de ukritisk hyller skeiv ideologi og såkalt antirasisme?

«Kateterprofetenes opprør – Arven fra Det nye venstre, og hvordan vår tids vekkelse kritiserer Vesten istykker» kan kjøpes fra blant annet ARK bokhandel.