Hans Rustad 
Iran svarte på tapet av sine stedfortredere i Midtøsten med å akselerere tempoet i atombombeprogrammet. Regimet var bare uker fra å bli en atommakt, og da ville Midtøsten vært forandret for alltid, skriver redaktør i TimesofIsrael.com, David Horovitz. Israel hadde så mange spioner plantet innenfor murene i Iran at de visste hva som var i ferd med å skje. Derfor ble det i februar bestemt å ta ut atomanleggene og samtidig de ballistiske rakettene.
Irans plan var å overraske og overvelde Israels luftforsvar med hundrevis av raketter før en atombombe kunne gjøre slutt på den jødiske staten.
25. oktober 2023 – to uker etter overraskelsesangrepet 7. oktober – avduket regimet et gigantisk billboard på Valiasr-plassen i Tehran. Det viser muslimer fra hele verden som marsjerer under sine nasjonale eller religiøse flagg mot Klippemoskeen i Jerusalem. Muslimske masser skulle feire «befrielsen», symbolikken var ikke til å ta feil av. Dette var et varsel om at «frigjøringen» – Israels ødeleggelse – var nær forestående.
På Palestina-plassen sto klokken som talte ned til tidspunktet for Israels ødeleggelse. NRK og norske medier har aldri omtalt denne klokken. Men Asger Aamund kjente til den:
På Palestine Square i Teheran kan man se en storskærm, hvor et digitalt ur siden 2015 sekund for sekund, minut for minut og time for time tæller ned til år 2040, som er det år, hvor præstestyret har garanteret Israels endelige udslettelse. Der er her ikke tale om de sædvanlige islamiske bravader, men om en hellig ed, regeringen i Iran allerede i 1979 har aflagt til Allah, profeten Muhammed og ayatollah Khomeini. Den nuværende hersker, ayatollah Khameini, satte i 2015 en dato på den jødiske stats undergang, som senest – men meget gerne før – skulle eksekveres i 2040.
Tidspunktet var rykket frem. Regimet hadde nok anriket uran til å produsere atombomber.
Men på bakken falt den ene dominoen etter den andre: Først røk Hizbollah, og en bunker kunne ikke beskytte Hassan Nasrallah. Hamas var allerede alvorlig svekket. Mot jul falt Assad-regimet i Syria, og Israel nølte ikke med å ødelegge de massive våpenlagrene.
Regimet i Teheran reagerte med å øke tempoet i arbeidet med å skaffe seg atombomben. Det utvidet lagrene av 60 % anriket uran. Det gjorde betydelige fremskritt med våpenutviklingen. De viktigste forskerne gjennomførte tester og simuleringer som understreket hvor nær de var ved å fullføre programmet. I strid med internasjonale traktater og i strid med en påstått fatwa mot atomvåpen arbeidet disse forskerne for å muliggjøre en rask utvikling av atombomben.
Israel har to ganger tidligere tatt ut fiender som planla å skaffe seg atomvåpen: Saddam Hussein i 1981 og Syria i 2007. Arne Treholt var behjelpelig med å skaffe Saddam atomvåpen. Men det kom aldri så langt. Reaktoren i Oisrak ble ødelagt. Det samme ble en reaktor nordkkoreanere bygget for Assad i den syriske ørkenen.
Iran var en langt mer formidabel fiende.
Samtidig styrket Iran drastisk sin rakettproduksjon. Som Israel har offentliggjort, hadde Iran bygget opp et arsenal på rundt 2500 svært potente raketter, mange med 1 tonns stridshoder som kunne forårsake enorme ødeleggelser, og var på vei til å ha 4000 innen mars 2026. Og 8000 innen 2027. En konvensjonell missiltrussel var i ferd med å bli en eksistensiell fare, i stand til å overvelde Israels forsvar, forårsake uholdbar død og ødeleggelse over hele Israel, og, hvis Israel ble tatt på senga, hindre det israelske militæret i å mobilisere en effektiv respons.
Sammen med sine tusenvis av droner hadde Iran for eksempel som mål å angripe Israels flybaser, slik at luftforsvaret ganske enkelt ikke kunne lette for å slå tilbake.
Den politiske ledelsen ga i februar 2025 ordre om angrep. I april ble det bestemt at det måtte skje innen utgangen av juni. Trumps to måneders forhandlingsvindu lukket seg 12. juni.
Israel hadde tatt ut mye av Irans luftforsvar i oktober 2024. Men man regnet med at de hadde minst 2000 langtrekkende raketter. Det gjaldt å ødelegge dem før de var avfyrt.
Men hvordan unngå at Iran blir klar over et angrep når flyene må dekke 180 mil? Svaret på dette må vi vente på, skriver David Horovitz.
På natten 13. juni gikk alarmen over hele Israel. Sivilforsvaret måtte forberede publikum på en stor hendelse. Det kunne være at Iran ville klare å svare.
Israel slo til kl. 03.00 på natta. Først 18 timer senere klarte Iran å svare. Det sier noe om hvor effektivt overraskelsesangrepet var.
Israel har ikke fått noen positiv omtale i norske medier. Tvert imot. De har hengt på Støre og Eide for at de skulle fordømme. Støre lot Macron være bølgebryter og fulgte i kjølvannet.
Skulle Israel ventet til Iran hadde bomben? Det virker slik.
Ville Støre ha oppført seg likedan om det var Norges sikkerhet som sto på spill?
Svaret gir seg selv. Flere vestlige land ønsket å kunne dukke Israel. Landets stahet provoserte europeerne. Iran var riset bak speilet. At riset var en dommedagssky, interesserte dem ikke.
Gjelder ikke noe av den samme nonchalansen hensynet til norsk sikkerhet?
Man snakker med en letthet om krig med Russland som vitner om alvorlig virkelighetsbrist.
Israel er nå blitt en supermakt i Midtøsten. Det klarer ikke den norske eliten å ta inn over seg. De tror de skal tukte de sta jødene.
Hva er det de innbiller seg?
Men Israel har lært noe siden 7. oktober som den norske eliten ikke har fått med seg. Israelerne venter ikke til fienden har kastet seg over dem.
De handler først.
Den evnen har ikke norske ledere.
Derfor kommer Israels stjerne til å stige, og folk vil se til Israel når de står overfor Europas problemer.
Vi er et stort Ragnarok unna et tidsskifte, og mye tyder på at vi vil få vårt 7. oktober.
https://www.timesofisrael.com/israel-was-facing-destruction-at-the-hands-of-iran-this-is-how-close-it-came-and-how-it-saved-itself/
Kjøp «Fyrsten» av Machiavelli fra Document her!
Kjøp Hans Rustads bok om Trump her! E-boken kan du kjøpe her.
