Fredagsbønn og Palestina-demonstrasjon på Youngstorget i Oslo den 27. juni 2025. Foto: Javad Parsa / NTB.

Av alle farlige vendinger vår sivilisasjon kan ta, er kanskje den vi ser nå den feigeste: Når problemer ikke lenger lar seg løse, forsøker vi i stedet å fjerne språket som beskriver dem. «Jihad»? For provoserende. «Sharia»? Altfor ladet. «Politisk islam»? Et ubehagelig begrep som forstyrrer samholdet. Bedre da å forby ordene. Vi skal ikke lenger ha frihet til å beskrive trusselen – for enhver som snakker om den, blir en trussel.

Det er et psykologisk mønster vi kjenner godt: et samfunn som har inntatt rollen som offer, i møte med en overgriper. Det ser vi i ethvert voldelig parforhold. Når overgriperen slår, spør offeret: Hva gjorde jeg galt? Når islamister myrder, retter trusler mot aviser, når kirker vandaliseres, når muslimske troende legger Youngstorget under bønn – ja, da spør vi: Hvordan kan vi legge bedre til rette for dem?

Det er ikke islam som er problemet. Det er du. Du som pirker, spør, viser til sira og hadith. Du som våger å minne om at jihad ikke er en moderne misforståelse, men et hellig prinsipp fastslått i islams normative tekster – med profetens handlinger som forbilde. Da er det ikke lenger islam som er ekstrem. Det er du. Når volden truer, bøyer du nakken. Når islamsk praksis setter krav, spør du: Hvordan kan vi imøtekomme dette uten å krenke dem? Svaret er alltid det samme: ved å krenke oss selv.

Ytringsfrihet er blitt et luksusgode – tilgjengelig bare for den som aldri utfordrer den nye ortodoksien. Politiet, som skulle beskytte borgernes rett til å ytre seg fritt, er blitt portvoktere for harmonisk sameksistens. Ikke ved å beskytte ytringen, men ved å fjerne den – og deretter klappe seg selv på skulderen for å ha «hindret konflikt».

Når en politisk kommentar på en plakat fjernes fra offentligheten fordi den kan tolkes som fornærmende for en religiøs gruppe, står vi ikke lenger i en debatt. Vi står i en rettsløs tilstand der vold trumfer rett og ære trumfer sannhet. Når politiet fjerner kritikk av jihad og samtidig legger til rette for tusenvis i bønn under samme ideologiske banner, da har staten blitt medspiller i en utvikling den burde motarbeidet.

Det finnes et språk for dette. Islam kaller det al-wala wal-bara – lojalitet til fellesskapet, avstand til alt utenfor. En troende muslim skal elske det Allah elsker, og hate det Allah hater. Denne dobbeltheten – eller dualismen, som den kalles i rettstradisjonen – gjør det mulig for islam å eksistere i to modi: ett vennlig og fredelig overfor «folket», ett aggressivt og dominerende overfor «kafirene». Det er ikke løgn. Det er strategi. Og det virker.

Så lenge vi tror vi forhandler med en religion som ligner vår egen, vil vi tape. Islam er religion – men også politikk, rettssystem og sosial orden. Den er ikke bare moské, men også domstol. Ikke bare bønn, men også plikt til kamp. Når vestlige ledere gjemmer seg bak begrepet «religionsfrihet», uten å forstå islams helhetsstruktur, bidrar de til en langsom, men systematisk oppløsning av alt som er vestlig: rettsstaten, ytringsfriheten og individets ukrenkelighet.

Dette er ikke en paranoid fantasi. Det er tekstbasert virkelighet. Hadith-litteraturen, sira-biografien og de islamske lovskolene forteller oss hva som gjelder. Hvis du ikke tror meg – les selv. Men det er nettopp det vi ikke gjør. Vi har valgt uvitenhet, fordi sannheten er ubehagelig. Og den som påpeker ubehaget, skal ikke motsies – han skal bringes til taushet.

Den vestlige strategien i møte med islam er ikke strategi – den er kapitulasjon. Som Warner og andre har vist, er ikke vår manglende kritikk resultat av fakta, men av frykt og fornektelse. Islam skal behandles som en skjør minoritet, aldri som en totalitær ideologi med global ambisjon. Hver eneste dokumenterte observasjon av jihad, kvinneundertrykking eller dhimmi-praksis møtes ikke med motargument, men med moralsk fordømmelse av observatøren. Du så noe du ikke burde ha sett – og verst av alt: Du sa det høyt.

Men dette spillet har bare én utgang. Man kan ikke løse et problem man ikke får navngi. Man kan ikke stå opp mot en doktrine man ikke får beskrive. Og man kan ikke forsvare et samfunn hvis selve forsvaret betraktes som et overgrep.

Islam er ikke på vei til å bli reformert. Det er Vesten som reformeres – bort fra opplysning og frihet, og inn i taushet og frykt.

Kjøp «Dumhetens anatomi» av Olavus Norvegicus! Kjøp e-boken her.