Norge har funnet den mest humane måten å diskriminere på

USA stenger ute kinesiske studenter med brutalitet og frykt, ifølge NRK. Norge og UNIS gjør det med varme og omsorg.

Det finnes mange måter å utestenge kinesiske studenter på. USA valgte ifølge NRK den brutale og fryktskapende metoden, under Donald Trump. Norge har derimot valgt en varmere og mer inkluderende tilnærming: Man stenger døren av hensyn til studentene selv. I stedet for å snakke om grensekontroll, pakkes det hele inn i et språk som minner mer om omsorgstjenester enn grensekontroll.

En stadig mørkere amerikansk fryktkultur

I mai kunne vi hos NRK lese om hvordan kinesiske studenter ved Harvard nå risikerer å miste studieplassen som følge av amerikanske myndigheters bekymringer rundt universitetets forbindelser til Kinas kommunistparti. Det hele ble fremstilt som et hjerteløst og paranoid angrep på akademisk frihet, drevet av Donald Trump, selvsagt.

Reportasjen var fylt med sitater om frykt, sjokk og sorg. At USA mistenker fremmede makter for å bruke høyere utdanning som arena for etterretning, ble oppfattet som en fornærmelse mot uskyldige studenter og et nytt kapittel i en stadig mørkere amerikansk fryktkultur.

NRK siterte doktorgradsstudenten i fysikk Fangzhou Jiang, som sier at han tror kinesere som gruppe absolutt føler at de er blitt en skyteskive, i større grad enn andre.

Norske eksperter ble også kalt inn, blant dem Guttorm Gundersen, som er doktorgradsstudent i Kina-studier og religionshistorie ved Harvard. Han kjente på et sjokk, og mente at kinesiske studenter og forskere brukes som en slags syndebukk.

Professor i Kina-studier ved UiO Heidi Østbø Haugen sier at Harvard lenge har vært drømmen for mange kinesere, og at utestengningen vil oppfattes som et tegn på at USA vender ryggen til utenlandske studenter.

Det er typisk norsk å være god på diskriminering

Så var det Norge, da – som har funnet den mest humane måten å diskriminere på.

Nylig bestemte Universitetssenteret på Svalbard (UNIS) seg for ikke lenger å ta imot studenter med kinesisk pass. Men her var tonen en helt annen fra statskanalen, som rapporterte om det i går med overskriften: Sier nei til kinesiske studenter: – Det er beklagelig.

– Universitetssenteret på Svalbard vil ikke la kinesere studere hos dem, fordi de ikke vil stigmatisere dem.

Ikke et ord om fryktkultur eller fremmedfrykt. Nei, dette var rett og slett et uttrykk for omsorg. En slags omvendt inkludering. For å unngå at kinesiske studenter må «stå igjen på kaia» når andre drar på tokt.

Ingen sitater om tapte drømmer eller akademisk utestengelse. Ingen «Fangzhou fra Beijing» som hadde sett frem til å studere nordlys og lære å strikke lusekofte, men som nå må bli hjemme med sine knuste drømmer.

Det er med andre ord en empatisk form for ekskludering.

Førti nasjoner, bortsett fra Kina

UNIS understreker at de har studenter fra om lag 40 nasjoner. Det er altså åpent og internasjonalt for alle unntatt én bestemt nasjonalitet.

Begrunnelsen? Kinesiske studenter kan havne i situasjoner der de ikke får bli med på visse deler av undervisningen, for eksempel feltarbeid med statlige fartøy. Og det ville jo være stigmatiserende. Så løsningen er at man ikke lar dem komme i det hele tatt. For deres eget beste, selvfølgelig.

Men bak denne «empatien» ligger en alvorligere bakgrunn. I PSTs nasjonale trusselvurdering for 2024 pekes det tydelig på kinesiske forskere og studenter på Svalbard som et mulig ledd i etterretningsvirksomhet. De brukes, ifølge PST, til å normalisere kinesisk aktivitet og tilrettelegge for etterretningsarbeid.

Norge utestenger altså kinesiske borgere av sikkerhetspolitiske grunner, på lik linje med USA.

Det er beklagelig, men sånn er det

Både Harvard og UNIS forsøker å håndtere sikkerhet i møte med økende stormaktsrivalisering. Begge nekter kinesiske statsborgere adgang. Begge har blitt påvirket av advarsler om mulig etterretningsaktivitet. Begge har stilt spørsmål ved om alle kan delta i alt.

Men ifølge NRK er den ene motivert av frykt og maktmisbruk, mens den andre handler om varme og ansvar. Det er mulig det finnes en egen nordisk måte å diskriminere på. Den innebærer å si: «Dette er for ditt eget beste.» Det handler tross alt ikke om stengte dører, men om kinesiske studenter som ikke får være med på et tokt.

NRK siterer direktør for HMS og kvalitet ved Universitetssenteret på Svalbard (UNIS), Fred Skancke Hansen, som sier at de synes at det er bedre at personer med kinesisk pass ikke får starte på UNIS enn at de går her og ikke får være med på et tokt som er avgjørende for graden de skal ta. – Det er beklagelig, men sånn er det, fastslår Hansen.

Omsorgstjeneste, ikke grensekontroll

Og Fred Skancke Hansen har rett. Det er beklagelig. Men det er også forståelig når universiteter, enten det er i Norge eller USA, må forholde seg til risiko og etterretningsrapporter.

Men det må være mulig å gjøre det uten å falle for narrativet om «de gode» og «de slemme», som NRK og andre medier gjør. Det hadde vært ærligere å si at Norge, i likhet med USA, gjør sikkerhetspolitiske vurderinger som får konsekvenser for kinesiske studenter.

I stedet pakkes det hele inn i et språk som minner mer om omsorgstjenester enn grensekontroll. For språk former virkeligheten. Når USA under Trump prøver å beskytte landet sitt, er det stigmatiserende. Når Norge gjør det, er det for å unngå stigmatisering.

Den moralske selvgodheten kjenner ingen grenser.