Donald Trump har lovet amerikanske velgere primært to ting: Det ene er å bringe arbeidsplasser og velstand tilbake til USA og den amerikanske arbeider- og middelklassen.

Det andre er å stoppe den amerikanske krigsmaskinen og få en slutt på USAs endeløse kriger i andre verdensdeler.

Begge deler representerer et slag i ansiktet på de donorstyrte politikerne i det republikanske så vel som det demokratiske partiet i Kongressen.

Det første treffer globalistene, som er finansiert av industrien. Det andre treffer haukene, som er finansiert av det militærindustrielle kompleks og sterke israelske lobbygrupper.

Angrepet på Iran likner invasjonen av Irak i 2003, både mht. begrunnelsen, og trolig også når det gjelder utgangen. Det kommer trolig ikke noe godt ut av dette.

På samme måte som invasjonen av Irak, er Israels angrep mot Iran klart folkerettsstridig. Forsvarskrig, slik Israel hevder dette er, er legitimt. Forkjøpsangrep er det ikke.

Påstanden fra USA, UK og vestlige allierte, om at Saddam hadde masseødeleggelsesvåpen viste seg å være oppspinn. Det hadde Saddam ikke.

Netanyahus påstand om at Iran kan ha en atombombe klar «innen noen måneder, muligens uker» står i kontrast til delvis motsigende rapporter fra CIA, som mener at Iran har uakseptable lagre med anriket uran, men at det ikke er bevist at Iran har intensjoner om å utvikle atomvåpen.

Netanyahu har gjentatte ganger hevdet at Iran er nær en bombe, inkludert i 1992, 1995, 2009, 2012 og 2018. IAEA har uttrykt bekymring for Irans atomprogram, men har ikke kunne fremlagt konkrete bevis for at Iran utvikler en atombombe.

Irakiske opposisjonelle i Vesten mente i 2003 at befolkningen i Irak ville støtte et  regimeskifte. Det gjorde befolkningen i Irak ikke. De motsatte seg tvert i mot okkupasjonen.

Iranske opposisjonelle i Vesten sier det samme om i Iran i dag. Det er langt fra sikkert. Store deler av befolkningen på landsbygda og i de fattige strøkene i byene støtter prestestyret.

Israel har lagt opp til å involvere USA. Israel kan ikke beseire Iran på egen hånd. Flyvåpenet har ikke kapasitet til å ta ut anrikningsanleggene, og en landkrig anses som utenkelig.

Iran har nesten 90 millioner innbyggere. Israel knapt 10. Israel er teknologisk overlegen og kan mobilisere drøyt 600.000 soldater. Iran kan mobilisere drøyt 1 million.

Den videre utviklingen og utfallet av krigen avhenger av USAs involvering, som igjen avhenger av innenrikspolitiske forhold i USA og den israelske lobbyens sterke innflytelse i Kongressen.

Utfallet avgjøres i Washington. Det republikanske partiet er splittet. Haukene i Kongressen vil bombe. Flertallet av velgerne vil ikke involvere USA.

Trump er nå under et betydelig krysspress mellom de donorstyrte haukene i eget parti, og kjernen i MAGA-bevegelsen, som er mot amerikansk direkte deltakelse i krigen.

På den ene siden i partiet står isolasjonistene med ledende stemmer som Tucker Carlson, Steve Bannon, Rand Paul og Marjorie Taylor Green, som vil ha en slutt på de endeløse krigene.

De frykter både tap av amerikanske soldater, de enorme kostnadene forbundet med krigene og at amerikansk involvering vil splitte MAGA og føre til at republikanerne vil tape neste valg.

På den andre siden står hauker som Lindsey Graham, Ted Cruz, John Kennedy og Kevin Cramer som mener USA må «go all in» og støtte Israel med alle midler.

De globale konsekvensene av en storskalakrig kan bli katastrofale. Iran har 3.000 ballistiske missiler som kan nå mål i Israel, amerikanske baser i Midtøsten og også mål i Europa.

USA og Israels luftforsvar er avansert, men selv Israels Iron Dome har vist seg utilstrekkelig og overveldet av massive angrep. I tillegg har Irans proxy-militser anslagsvis 130.000 raketter.

Disse kan true oljeeksporten gjennom Hormuz-stredet og dermed påvirke oljeprisen og verdensøkonomien som under Tankerkrigen i Gulfen på slutten av 80-tallet.

Det vil i så fall påvirke Gulfstatene og involvere Kina og India som får mesteparten av sin olje gjennom Gulfen. En vestlig krig mot Iran vil fort trekke inn disse stormaktene.

Sammen med krigen i Ukraina vil det bidra til ytterligere polarisering mellom USA og Vesten på den ene siden og Russland, Kina, Iran, Nord-Korea m.fl. på den andre siden.

En USA-ledet invasjon av Iran med en dobbelt så stor befolkning og dobbelt så stor hær som Irak og et krevende fjellandskap som Afghanistan, synes imidlertid lite aktuelt.

En fullskala krig vil føre til store vestlige tap, store sivile tap og humanitære lidelser, koste enorme beløp og antakelig føre til en ny ‘failed state’ og en ny flyktningstrøm mot Europa.

En langvarig krig kan føre til at Israel tar i bruk atomvåpen, eller til at Iran forserer eget atomvåpenprogram for å ta i bruk atomvåpen. Faren for kjernefysisk eskalering er derfor stor.

Israel antas å ha 90 kjernefysiske stridshoder. Iran har drøyt 400 kg uran anriket til 60 %, nok til flere bomber hvis det blir anriket videre til 90 %. Atomkrig er det siste verden trenger!

Hva kommer Trump til å gjøre? Trump legger maksimalt press på iranerne, men ønsker ikke å bombe. Det er konsistent med ambisjonen om å få en slutt på de endeløse krigene.

Han har foreløpig holdt tilbake for press fra Israel og haukene i eget parti ved å si «I may do it (bombe), I may not do it.” Han har satt en frist på 14 dager.

Det er tiden det tar for hangarskipsgruppen Nimitz å nå frem til Gulfen fra Sørkina-havet. Og det er tiden Trump tror det tar for å mørne iranerne med Netanyahus og IDFs hjelp.

Hvis iranerne rammer amerikanske mål, noe de til nå har vært påpasselige med å unngå, vil Trump være mer eller mindre innenrikspolitisk ‘tvunget’ til å bombe umiddelbart.

Men motstanden mot en ny Midtøsten-krig i USA er sterk, spesielt blant «America First» republikanere og progressive demokrater. Trump risikerer å miste sitt viktigste kort, velgerne.

Jeg både tror og håper derfor på en forhandlet løsning. At Trump ikke tar i bruk den 13.600 kg tunge ‘blockbuster’ bomben for å knuse det iranske anrikningsanlegget utenfor Qom.

Hva bør Norge gjøre? Noen ganger gjelder det å holde kjeft! Slutte å late som om folkeretten gjelder. Slutte og late som om Norge har noen betydning i Midtøsten eller andre steder.

Få låst inne Barth Eide, avvikle Seksjon for fred og forsoning i UD og slutte å late som om UDs engasjementspolitikk og fredsmekling har noen som helst betydning for verdensfreden.

Hva har norsk fredsdiplomati oppnådd etter 35 år, 10 milliarder og Taliban på første klasse. Ingen ting, annet enn å ødsle med skattebetalernes penger og sverte Norges omdømme.

Norge bør kort og godt, som et lite geopolitisk utsatt land, konsentrere seg om sin egen sikkerhet, sine egne nærområder og gjenoppbygge sitt eget forsømte Forsvar så fort som mulig!

Vi lever i en høyst usikker verden hvor faren for en tredje verdenskrig og bruk av atomvåpen er større enn noensinne. Trump, og ikke norsk UD, holder verdensfreden i sine hender.

Øystein Steiro Sr. , tidligere Chargé d’affaires a.i. ved den norske ambassaden i Teheran.