Utenriksminister Espen Barth Eide (Ap) kommenterer sanksjonene mot to israelske ministre utenfor UD den 10. juni 2025. Foto: Tor Erik Schrøder / NTB.

Norge har igjen inntatt sin sedvanlige posisjon som folke­rettens vokter og moralens fyrtårn – denne gang ved å erklære Israels angrep på Iran som et brudd på folke­retten. Stats­sekretær Andreas Kravik (Ap) uttrykte under et besøk i USA at «vi kan ikke akseptere at stater tar seg til rette på denne måten». Det høres prinsipp­fast ut. Men det avslører først og fremst en grunn­leggende misforståelse av hva folkeretten faktisk er – og ikke er.

Folkeretten fremstår i norsk offentlighet som en slags over­nasjonal grunnlov, en moralsk målestokk for staters handlinger. Men denne fore­stillingen er både feil og farlig.

For i virkelig­heten er folke­retten en konsensus­jurisdiksjon – ikke en rettsstat. Den er et resultat av kompromisser mellom høyst ulike regimer, interesser og makt­konstella­sjoner, og bærer preg av sin opprinnelse: et verdens­samfunn uten lovgivende forsamling, uten makt­monopol og uten tvangs­fullbyrdelse.

Avtaler – ikke lover

Folkeretten består av traktater og sedvaner, inngått og praktisert mellom stater. Det er ikke en rettsorden i klassisk forstand. Vi har ingen global domstol med universell jurisdiksjon, ikke noe verdens­politi og ingen parlamentarisk legitimitet bak reglene.

Når en stat bryter folke­retten, er konsekvensene i beste fall politiske – i verste fall ingen. Det finnes ikke én konsekvent målestokk, og heller ikke én felles moral.

De få reelle tvangsmidlene i folke­retten er FN-paktens kapittel VII, som åpner for sanksjoner og maktbruk ved trusler mot inter­nasjonal fred. Men dette forut­setter enstemmighet i Sikkerhets­rådet – og dermed godvilje fra vetostatene. Folke­rettens makt er derfor begrenset, selektiv og i praksis underlagt geopolitiske realiteter.

Et tveegget sverd

Det norske Utenriks­departementet (UD) velger å tolke folke­retten ensidig som et moralsk kompass. Men det er å forveksle rettslig posisjon med etisk rett­ferdighet.

En statsakt er ikke i seg selv god eller ond fordi den er innenfor eller utenfor folke­retten. Det finnes ingen moralske kategorier i traktat­tekstene – kun juridiske formuleringer om staters rettig­heter og plikter. Og disse er i bunn og grunn uttrykk for forhandlede makt­balanser – ikke evige prinsipper.

Israel anser – med god grunn – Irans atferd som en eksistensiell trussel. Regimet i Teheran har gjentatte ganger erklært at landet vil utslette Israel. Samtidig bryter Iran atom­avtalen og truer med å trekke seg ut av IAEAs kontroll­mekanismer. I dette bildet fremstår UD som en aktør mer opptatt av form enn innhold – av doktriner fremfor realiteter. Det er ikke modig, men naivt.

UD undergraver folkeretten

Det største problemet er likevel ikke at UD feiltolker folke­rettens karakter. Det er at denne typen moralsk alenegang svekker folke­rettens legitimitet.

Når Norge tar ensidige posisjoner i komplekse konflikter – ofte mot et flertall av våre allierte – fremstår vi ikke som en prinsipiell forsvarer av regel­basert orden, men som en selektiv og ideologisk aktør. Det gir et inntrykk av at folke­retten brukes som politisk verktøy – ikke som en felles norm.

Folkeretten ble aldri skapt for å gi moralske frikort eller felle endelige dommer. Den ble skapt for å begrense kaoset i et inter­nasjonalt anarki, gjennom avtale­basert orden mellom stater. Når UD ser bort fra dette og insisterer på en moralsk absolutisme pakket inn i juridisk språkdrakt, bidrar det ikke til fred. Det bidrar til forvirring – og svekket respekt for de normene man hevder å forsvare.

Kjøp «Fyrsten» av Machiavelli fra Document her!