Redningsteam arbeider på stedet der en rakett avfyrt fra Iran har truffet Tel Aviv den 16. juni 2025. Foto: Baz Ratner / AP / NTB.

«Jeg holder pusten!» var støtten Israel fikk fra den danske statsministeren etter at den jødiske staten i en kamp for livet angrep viktige installasjoner for Irans atomvåpenprogram og fjernet tre toppgeneraler.

Alle andre atommakter bruker sitt atomvåpenarsenal i avskrekkende øyemed. Iran har til hensikt å bruke sitt fremtidige atomvåpen til å utslette Israel, slik ayatolla Khomeini forpliktet den nye islamske republikken til i 1979. Det tok Hitler-regimet tre år å utslette seks millioner jøder. Israel er bare på størrelse med Jylland og rommer 8 millioner innbyggere på sitt begrensede territorium. Det som tok nazistene tre år, regner prestestyret i Teheran med å klare på tre sekunder i sitt planlagte Holocaust 2 med bare tre atomstridshoder.

Det er av vital sikkerhet for ikke bare Israel, men for alle vestlige demokratier, at Iran aldri kommer i besittelse av atomvåpen, og at det skjer et regimeskifte i Iran bort fra det koranske diktaturet.

Mette Frederiksen har selvsagt observert det økende jødehatet og forakten for Israel i danske medier, blant politikere og blant unge mennesker. Hun skal derfor ikke ha noen glede av å støtte Israels skjebnekamp. Hun tør heller ikke å fordømme Israel, som visst tidligere var en lojal venn og alliert. Så hun gjør som danske politikere gjør i denslags dilemmaer: Statsministeren oppfordrer begge parter til å dempe konflikten og løse problemene gjennom forhandlinger. Frederiksen holder pusten.

«En dag som vil leve i vanære», erklærte president Roosevelt i sin krigserklæring mot Japan etter angrepet på Pearl Harbor 7. desember 1941. 1979 er et år som også vil leve i vanære, for det var året ayatolla Khomeini grep makten i Iran og etablerte et blodig diktatur forankret i islams totalitære doktrine, som i tiårene som fulgte gjorde det iranske folket til slaver og skapte terror i hele Midtøsten.

Khomeini bevæpnet og finansierte Hizbollah- og Hamas-militser, organiserte attentater og terror, og hadde mer enn en finger med i spillet i ødeleggelsen av World Trade Center i New York. Det sjiamuslimske prestestyret militariserte den islamske ideologien og skapte en ideologisk dydskonkurranse selv blant sunnimuslimske miljøer om hvem som sto nærmest profetens rene, ubesmittede og brutale lære. Resultatet ble al-Qaida, den islamske staten (IS), et revitalisert islamsk brorskap og en kaskade av terror og attentater også i vestlige demokratier.

Ayatolla Khomeini forpliktet presteskapet og landet sitt til hellig krig med tre klare mål: ødeleggelsen av Israel, nedkjempelse av sunni-islam og etableringen av sjia-islam som verdens dominerende ideologi, samfunnssystem og tro. For det sjiamuslimske presteskapet er det her tale om måle like hellige som islams tre testamenter», Koranen, Hadith og Sira, som enten anses som Allahs direkte ord eller som uttrykk for hans vilje. Det er ikke rom for forhandlinger, kompromisser eller ettergivenhet. Det er seier eller død.

Israel har måttet leve med denne reelle hHlocaust-trusselen i mer enn 45 år, og er i dag omringet av fiender på alle kanter takket være Khomeinis og hans stormtroppers iherdige og utrettelige innsats siden 1979. Det er selvsagt ikke mulig for en demokratisk og høyteknologisk stat å leve med en dødsdom hengende over hodet til evig tid. Det er etterretningstjenestens vurdering at Iran står på terskelen til å kunne produsere sine første atomvåpen. Israel har derfor ikke noe annet valg enn å slå til og fjerne trusselen, selv om hatet mot den jødiske nasjonen har blusset opp i de vankelmodige vestlige demokratiene, som ikke står overfor utslettelse og derfor etterlyser dialog og forhandlinger. Hvordan skulle israelerne forhandlet seg frem til en iransk stans for atomvåpen? Ved å hoppe i havet?

Israels pågående militære kampanje mot atomanlegg og militære installasjoner i Iran har to mål. Det primære målet er å forsinke det iranske atomvåpenprosjektet. Det sekundære målet er et regimeskifte i Iran, slik at dødstrusselen mot Israel forsvinner én gang for alle.

Prestestyrets maktbase forvitrer måned for måned, men som i alle hensynsløse diktaturer er kontrollen over sivilbefolkningen det siste man gir opp. Koranens diktatur er forhatt i Irans byer og blant ungdommen, men populært på landsbygda der folk flest bor. Derfor kan vi ikke forvente at en folkelig revolusjon vil styrte prestestyret, som med suksess har nedkjempet alle frihetsopprør i mange tiår.

Israel er fullt klar over at folket ikke kommer til å styrte presteskapet. Revolusjonen må komme fra Irans militære, garantisten for ayatollaenes makt. Da de tok makten i 1979, måtte de geistlige inngå en «Al Capone»-beskyttelsesavtale med generalene: «Dere beskytter. Vi betaler».

Siden den gang har det iranske offiserskorpset hatt snabelen dypt begravd i statskassen og mottar en provisjon på alle større handelstransaksjoner i Iran. Kjøpt lojalitet er ikke mye verdt, og det er heller ikke denne. Irans militærvesen har en sekulær tradisjon, og hadde på sjahens tid tette bånd til det amerikanske militæret, som trente mange iranske offiserer mens de var i USA. De iranske og amerikanske forsvarsstyrkene hadde et nært profesjonelt og vennskapelig forhold. Alt tyder på at både USA og Israel fører diskré samtaler med utvalgte offiserer i den iranske hæren om hvilke betingelser som må oppfylles for at militæret skal kunne trekke teppet vekk under ayatollaene, hvis langsiktige makt under alle omstendigheter er dødsdømt.

Vi bør være Israel evig takknemlige for det skjebnesvangre prosjektet de har satt i gang, som innebærer store byrder og lidelser for Israels folk, men som sikrer fred, velstand og frihet ikke bare i Midtøsten, men også for våre barn og barnebarn. Men det er ingen ros, ingen anerkjennelse fra dansk side. Vi har valgt den gylne middelvei. Ingen støtte, ingen oppbakking, men dårlig skjult kritikk og diskré fordømmelse. Vi holder pusten.

Kjøp «Fyrsten» av Machiavelli fra Document her!