Detalj i kirkerommet i Bredtveit kvinnefengsel i Oslo. Foto: Heiko Junge / NTB

Når voldtektsdømte menn får sone i kvinnefengsler fordi de «identifiserer» seg som kvinner – og Human-Etisk Forbund forsvarer dette som «faglig forsvarlig» –, da er vi ikke lenger i nærheten av rettssikkerhet. Da er vi vitne til en ideologisk forblindelse som setter kvinners trygghet på spill.

Christian Lomsdalen, leder i Human-Etisk Forbund, skriver i Nettavisen at det ikke finnes grunn til å betvile Kriminalomsorgens vurderinger når det gjelder plassering av innsatte som identifiserer seg som trans. Dette sier han med henvisning til praksisen der biologiske menn dømt for grove seksuelle overgrep, får sone i kvinnefengsler – til tross for både kropp og forhistorie.

Han går så langt som å hevde at det er «giftig retorikk» å stille spørsmål ved dette. Og ikke nok med dét – han maner frem skygger av Putin, Trump og Erdogan som angivelige støttespillere for enhver som tør reise kritiske røster mot denne praksisen. Man skulle tro vi diskuterte fremmedfiendtlig nasjonalisme, ikke fengselslogistikk.

Men dette handler ikke om retorikk. Dette handler om fysisk virkelighet – og om kvinner som er fratatt retten til trygghet bak murene.

For er det ikke nettopp påfallende at det i disse sakene – gang på gang – er menn dømt for voldtekt av kvinner, som etter dom plutselig identifiserer seg som kvinner? Ikke en skattesnyter. Ikke en bedrager. Ikke en hvitsnippforbryter med master i identitetspolitikk. Nei, det er dem som har brukt sin seksualitet som våpen som nå finner en vei inn i kvinnefengsler. Hvorfor? Fordi systemet lar dem gjøre det. Fordi ideologien overstyrer fornuften.

I Storbritannia ble Karen White – biologisk mann, dømt for voldtekt – sendt i kvinnefengsel. Der voldtok han flere innsatte. Det samme skjedde med Isla Bryson i Skottland. Reaksjonen i befolkningen var så sterk at myndighetene måtte endre praksis. Disse sakene burde være varsellamper for alle med snev av ansvarsfølelse. I Norge slås det i stedet ned som transfobi å vise til dem.

Når Human-Etisk Forbund velger å vise «full tillit» til et system som ikke lenger skiller mellom kjønn på bakgrunn av biologi, kropp eller voldshistorikk – men baserer seg på selvrapportert identitet – da har vi krysset en farlig grense, en grense hvor det ikke lenger er ofrene som står i sentrum, men gjerningsmenn med identitetspolitiske krav.

Man skulle for øvrig trodd at et forbund for humanetikere også var opptatt av kvinners humanisme – altså deres verdighet, deres kroppslige integritet og deres rett til trygghet, også i fengsel. Men den slags gamle idealer later til å ha gått av moten. Nå handler humanetikken først og fremst om å tekkes de mest høylytte minoritetene, uansett hvor uetiske konsekvensene måtte være for andre.

Det må sies med all tydelighet: Hva slags signal sender dette til kvinnelige innsatte, mange av dem tidligere ofre for menn, ofte vold og seksuelle overgrep? Skal de nå måtte sone side om side med menn som frem til nylig ble dømt for å ha voldtatt deres medsøstre?

Lomsdalen og hans forbund burde spørre seg selv: Hva skjer med et samfunn som blir mer opprørt over feilpronomen enn over voldtekt bak lås og slå? Når moral reduseres til symboler og signaler, og tryggheten til faktiske mennesker skyves til side som «giftig retorikk» –, da har vi mistet kompasset.

Kriminalomsorgen er ikke feilfri. Den skal kritiseres og stilles til ansvar – særlig når dens praksis fører til at kvinner settes i fare. Det er ikke «hat» å si dette. Det er sivilisasjonens minste anstendighet.

Kvinner i fengsel har ikke talsmenn i mediene. De har ikke tilgang til jurister, politikere og kommentatorer som kjemper for deres komfort og «trygge rom». Når staten svikter dem, og når organisasjoner som Human-Etisk Forbund i stedet kaster bensin på bålet, da må noen si ifra.

Dette handler ikke om å «hate transpersoner». Det handler om ikke å glemme kvinner.