Nylig kunne NRK Dagsrevyen dokumentere at staten har brukt 640 milliarder kroner på å subsidiere elbiler og hybridbiler siden 2007, for å kutte utslippene av plantenæring med magre 1,3 millioner tonn. Det tilsvarer rundt 2,8 % av de offisielle nasjonale utslippene på 46,7 millioner tonn i 2023. Dette er igjen fiktive tall, siden norske skoger ikke er med i det såkalte klimaregnskapet, for da ville Norges klimamål være oppnådd, og alle de kostbare og ødeleggende klimatiltakene ville være unødvendige.

Siden starten av elbil-bonanzaen i 2007, under Jens Stoltenberg, har en tredel av den norske bilparken blitt konvertert til biler med batteri, eller rundt 800.000 kjøretøy, og ingen andre land i verden er i nærheten av slike tall. Et enkelt regnestykke tilsier at å fortsette dette samfunnseksperimentet til resten av bilparken er elektrisk, vil koste ytterligere 1280 milliarder, med en totalsum på 1.920.000.000.000 kroner, eller 1,9 billioner. Deler man det på fem millioner mennesker med norsk pass, vil det tilsvare 384.000 kroner per hode. Men OBS: Alt dette er bare en lek med tall.

Norge er blitt verdens elbil-laboratorium

Det er nemlig ikke riktig å si at staten har «brukt» 640 milliarder på batteribiler eller «subsidiert» disse bilene. Det korrekte er at staten har tapt avgifter som staten aldri burde hatt tilgang på. Elbiler har hatt et totalt avgiftsfritak fra Norges urimelige og skyhøye bilavgifter, som allerede da var et særnorsk og usosialt tiltak som hindret fattigfolk i å kjøpe ny bil.

At staten har snytt seg selv, er egentlig en gladsak for forbrukerne, og det er derfor så mange kjøper elbil: Nordmenn elsker å snyte staten, og jo dyrere, tyngre, kraftigere og mer luksuriøs bil du kjøper, desto mer kan du snyte staten for. Så elbilpolitikken er først og fremst en gavepakke til Norges rikeste, med hilsen fra de søkkrike jålebukkene i regjeringen. Det har omgjort Norge til et samferdsels-eksperiment som hele verden skjeler mot, særlig fordi prøvekaninene betaler selv for å være med på eksperimentet. Genialt.

Du skjønner: Batteribiler er ikke billige, det bare ser sånn ut her i Norge. De er faktisk mye dyrere å produsere enn tilsvarende drivstoffbiler, fordi batteriet er kjemi og ikke mekanikk, og det er grunnen til at salget av batteribiler svikter i Europa: Veldig få forbrukere ønsker nemlig å kjøpe et dårligere produkt med kortere livslengde til høyere pris.

Myndighetene i nesten alle land i Europa forsøker å kompensere for dette ved virkelig å subsidiere batteribilene med skattebetalernes penger, men det liker ikke skattebetalere. I Norge kan heller myndighetene gi folk skattelette på 640 milliarder kroner, og det har skapt kjøpefest på nye biler i miljøets navn. Subsidier og avgiftslettelse er nemlig ikke det samme. See? Og nordmenn ELSKER å snyte staten for penger. Kjøp-kjøp!! Med kjøpefest på kortlivende luksusbiler skal jorden reddes fra overforbruket og ressursmangel!!

Historiens mest usosiale politikk. 

Baksiden av denne medaljen får du aldri høre noe om, og aller minst fra NRK. Elbilpolitikken i Norge er nemlig historiens mest usosiale omfordelingspolitikk, for de enorme avgiftslettelsene tilfaller bare dem som er rike nok (eller dumme nok) til å kjøpe seg en flott ny luksus-batteribil, med alt det innebærer av voldsomme verditap.

De stadig flere med dårlig råd, har naturligvis ikke penger til å kjøpe seg ny bil og ta dette verditapet, og forhåpentligvis ikke falle for salgstrikset om at «leasing er billig». Norges lavtlønte er derfor henvist til å kjøre brukt drivstoffbil, og dette skal de straffes for:

Fattigfolket er nemlig pålagt stadig større avgifter i form av CO2-avgifter, bompenger og bilavgifter som straff for egen fattigdom. Disse bilavgiftene er nå så ekstreme at en ny, normal familiebil uten særlig luksus koster over 700.000 kroner. Det gjør at ingen kjøper ny drivstoffbil lenger, og de som ikke kan eller vil kjøre batteribiler, er henvist til bruktmakedet. Og der koker det.

Konsekvensen av denne usosiale Arbeiderparti-politikken, er at markedet for brukte drivstoffbiler også holder seg høyt, og det rammer naturligvis også arbeiderklassen. Og siden utgiftene for service og reparasjoner har eksplodert, rammer det dobbelt, og dette vil bare eskalere etter hvert som Norges bilpark cubafiseres. Så summa summarum:  Rikfolk får alt de peker på, mens fattigfolk straffes.

Norges bilpolitikk er altså Arbeiderpartiets direkte angrep på arbeiderklassen og alle med lav inntekt, som i stadig større grad blir fratatt retten til å eie bil. Du skjønner: For å oppnå sine egoistiske klimamål og la elbil-galskapen bare fortsette, ønsker politikerne stadig strengere godkjenningskrav under EU-kontrollen. Og EU har indikert at alle biler eldre enn 15 år bør skrotes. Bare rikfolk skal kjøre bil, alle andre skal sykle i vinterland. Det er målet.

Meningsløs politikk

Regjeringen legitimerer politikken sin etter et «klimaregnskap» som utelukkende er basert på antagelser og politisk vedtatte tall. Virkeligheten tilsier at naturens CO2-opptak kombinert med vannkraften og den lave befolkningen i Norge for lengst har gjort Norge «klimanøytralt». Det er ingenting å fikse – og selv om det var noe å fikse, har Norges kostbare innsats ingenting å si i global sammenheng, hvor utslippet av plantenæring bare går jevnt oppover.

I virkeligheten har norske politikere malt seg selv i inn i et hjørne, for mens andre europeiske land kan kutte ut kullkraftverk og oppnå enorme CO2-kutt, har ikke Norge noen enkle, billige og raske veier til CO2-kutt. Alle «klimatiltak» som står igjen for Norge, er superdyre:  For eksempel 640 milliarder kroner for batteribiler, som bare har redusert utslippene av plantenæring med 2,8 prosent av de (anslåtte) nasjonale utslippene.

Det Norge har brukt 640 milliarder skattekroner på, er egentlig å bevise hvor dyr, håpløs og meningsløs klimapolitikken faktisk er, men det vil ikke NRK fortelle deg. Alle kaller det heller en suksess og hyller Høyre og Arbeiderpartiet.

Men det er altså et usosialt politisk eksperiment, som allerede nå skaper batteriberg som ingen er forberedt på å håndtere. Vi kan også havne i en situasjon hvor salget av kortlivede elbiler balanserer med skrotingen av elbiler, uten at andelen drivstoffbiler går ned.

Politiske samfunnseksperimenter har nemlig en tendens til å overraske.