Muslimer ber på gaten for å markere slutten på ramadan i Roma den 10. april 2024. Foto: Cecilia Fabiano / LaPresse via AP / NTB.

Det foregår en lavintensiv ideologisk krig i Europa. Ikke med tanks eller droner, men med kultur, demografi og institusjonell infiltrasjon som våpen. Krigen erklæres ikke – den bare pågår. Og det er på høy tid vi innser hvem fienden er: en ideologisk bevegelse som siden 600-tallet har hatt ett eneste mål – å erstatte alt annet med seg selv. Navnet er islam.

Det er på tide å slutte med unnskyldningene. Islam er ikke én religion blant mange. Det er en totalitær ideologi, en politisk teologi, en sivilisasjonsmodell – og framfor alt: en monokultur. Den tåler ikke likeverdige konkurrenter. Den underlegger seg, utsletter eller fortrenger. Og det finnes ikke et eneste historisk eksempel på at en lokal kultur har overlevd i fri og likestilt sameksistens med islam etter at islam har fått fotfeste. Ikke ett.

Hvor er den afghanske buddhismen, som bygde klostre og templer i stein? Den ble sprengt av Taliban. Hvor er de koptiske kirkene i Egypt, en gang landets sjel? Marginalisert, forfulgt, gjemt bak murer og våpen. Hvor er zoroastrismen i Iran, berberkulturen i Nord-Afrika, den assyriske kristendommen i Irak? De eksisterer kun som levninger, så vidt tolerert, så lenge de ikke blir for synlige. Dette er ikke en uheldig bivirkning. Det er en integrert del av islams ekspansjon: dominans først, utslettelse deretter.

Og nå står Europa i skuddlinjen. Ikke fordi vi er militært truet, men fordi vi er svekket av egen tvil. Islam kommer ikke til Europa med sverd i hånden, men med barnevogner, NGO-støtte, statsbudsjettmidler og krav om å «bli sett». Det er en sivilisasjonsoffensiv forkledd som religionsfrihet. Og våre politikere applauderer, mens selvtilliten fordamper.

Den multikulturelle ideen har i praksis blitt et instrument for en monokulturell ideologi. Islam har ingen intensjon om å inngå kompromiss. I islamsk teologi er det kun ett sluttmål: islams overherredømme. Enhver kultur som ikke bøyer seg, må – i beste fall – leve som annenrangs. I verste fall bli fjernet. Det er sånn det har vært i 1400 år. Hvorfor skulle det være annerledes i Norge?

Europa er i dag preget av en fatal blanding av naivitet og selvforakt. Vi har glemt at sivilisasjoner ikke faller fordi de blir beseiret av ytre fiender, men fordi de svekkes innenfra. Ved å nekte å beskytte egne verdier, ved å demonisere dem som gjør det, og ved å tro at alle vil oss vel hvis vi bare byr på en halal-vaffel og et dialogmøte.

Det er en villfarelse. Islamisme er ikke ekstremisme. Det er ortodoksi. Det er rettroende praksis. Det muslimske brorskapet, salafismen, kalif-drømmen – alt er forskjellige ansikter av samme prosjekt: å konvertere, overta eller ødelegge det som står i veien for islamsk lov og orden.

Europa kan fortsatt velge. Vi kan reise oss, forsvare vår kultur, vårt demokrati og våre frihetsverdier. Men først må vi erkjenne at vi er under angrep. Ikke med raketter, men med resolusjoner. Ikke med bomber, men med barneoppdragelse, moskeer, medietaktikk og statsstøtte.

Denne krigen vil ikke ropes inn med sirener. Den foregår stille. Den kalles mangfold. Og den har bare én vinner hvis vi fortsetter å tie.

Islam tåler ikke likeverdig sameksistens. Det har 1400 år med historie vist. Hva venter vi på – bevis nummer 1401?

Kjøp «Dumhetens anatomi» av Olavus Norvegicus! Kjøp e-boken her.

Usensurerte nyheter. Abonner på frie og uavhengige Document.