Peter Frølich og Erna Solberg turnerer med Høyrebussen, og befinner seg i Haugesund den 28. august 2024. Foto: Lise Åserud / NTB.

I de siste årene har det ikke vært lett å skille Arbeiderpartiet fra Høyre i de store sakene som avgjør landets fremtid.

Begge ofrer jo Norge og nord­menn­ene til EU, islam, LHBT og klima­gud­en, og begge liker å sole seg i den hyklerske glansen av sin egen innbilte fortreffelighet, mens nordmennene blir fattigere av at Norges ressurser og velstand gis bort – dels til inntrengere og dels til Europa.

Vittige tunger har sagt at Arbeiderpartiet er Høyre med formuesskatt, og noen fyndigere formulering enn disse fem ordene er ikke lett å finne.

Sett fra utlandet fortoner det seg noe annerledes. Der har f.eks. en tysk journalist i samtale med kronprinsen sett et land som lever av å eksportere fossile brennstoffer, men ynder å fremstille seg som den flinkeste gutten i klimaklassen. Vi vil helst ikke brenne olje og gass selv, men selger den gjerne til andre som gjør det. Å leve av andres CO₂-utslipp mens man selv er stolt over krigen mot CO₂ på hjemmebane, kan jo sammenlignes litt med en hallik som føler seg moralsk av ikke å være hore mer enn strengt nødvendig. But I digress.

Da regjeringen Solberg som etterkrigstidens til da verste måtte gå av etter åtte år i 2021, var det et åpent spørsmål om regjeringen Støre ville klare å bli enda verre. Det kan den godt sies å ha klart, for eksempel ved å invitere Taliban på en luksusreise til Norge, eller belønne Hamas-terroren den 7. oktober 2023 med å anerkjenne en palestinsk stat som ikke finnes.

Siden nordmennene gikk fra Ap til Høyre da de ble rævkjørt av Ap, og deretter den andre veien av tilsvarende grunn, burde derfor alt ligge an til at Høyre returnerer til regjeringskontorene etter valget i september.

Lenge så det da også slik ut. Høyre og Fremskrittspartiet hadde inntil relativt nylig en så stor samlet oppslutning at en knockout for Støre syntes uunngåelig. Og med et FrP jevnstort med Høyre begynte kanskje konservative å drømme om at et atom eller to med konservativ politikk kunne snike seg inn i Erna Solbergs neste redselskabinett.

Men nå ser det ikke lenger slik ut. Arbeiderpartiet har igjen overtatt ledelsen på meningsmålingene, og på den siste som kom i uken som gikk, får Ap 30,4 prosent, FrP 20,1 prosent og Høyre 17,4 prosent. Med Senterpartiet, SV og Rødt over sperregrensen, og Kristelig Folkeparti og Venstre under, tegner det til valgseier for Hamas-Støre og Bulke-Jens – de to som ofret Vebjørn Selbekk og ytringsfriheten til imamer under karikaturkrisen i 2006.

Hvordan er det overhodet mulig? Skyldes det bare det politiske comebacket til en Stoltenberg som mediene har hyllet som et geni og en helgen i mange år?

I en dement offentlighet som har glemt Arbeiderpartiets talløse synder de siste årene, er det klart at det kjennes forfriskende når en mangeårig NATO-generalsekretær som er blitt rost opp i skyene, kommer et kollegium der den ene er mer udugelig enn den andre (Espen Barth Eide, Lubna Jaffery, Tonje Brenna, Andreas Bjelland Eriksen…), til unnsetning.

Men er det hele forklaringen? Litt som når det en gang nederlagsdømte Liberale partiet i Canada gjenvinner ledelsen over de Konservative, og sannsynligvis vinner valget i morgen, fordi Mark Carney har erstattet Justin Trudeau?

Det er det neppe. For Høyre har den senere tiden anstrengt seg hardt for å fremstå som om mulig enda mer uspiselig enn Ap. Og den uspiseligheten handler mye om en hemningsløs og hatefull fanatisme som omtrent er … nei: var det siste man pleide å assosiere med konservative.

Et ferskt eksempel på Høyres fanatisme har vi fått nå som KrF ved det som må være et Herrens mirakel, har vedtatt å gå inn for å forby Pride-flagg på skolenes flaggstenger – et mirakel ikke minst i lys av at tidligere partileder Valgerd Svarstad Haugland formanet landsmøtet om at «KrF må ikke bli et Trumpish tradwife-parti». Nei, det ville kanskje vært bedre å være et Talibanish LHBT-parti?

Høyres nestleder Tina Bru reagerer på landsmøtevedtaket med denne kraftsalven:

– Barn behøver ikke beskyttes mot kjærlighet og toleranse. Hvis noe bør de heller beskyttes mot intoleranse og argumentasjon som spiller opp under hatske strømninger, skriver Bru i en uttalelse til NTB.

Hun sier hun blir trist av at voksne «velger å dyrke konspirasjonsteorier og lage narrativer om at flagget betyr alt annet enn det faktisk gjør».

Bru går altså i krigen for et splittende ideologisk symbol mange har langt opp i halsen, noe de ikke tør å gi uttrykk for, ikke minst på grunn av den truende, manipulative ordbruken fra folk som Høyre-nestlederen, og i resignasjonen over at Pride-flagget de facto er blitt et offisielt norsk flagg som kan heises ved siden av det norske ved inngangen til regjeringens representasjonsbolig.

Aller tydeligst er Høyres fanatisme i innstillingen til Donald Trump. Da anti-Trump-bevegelsen satte personlig rekord i amok-løp etter Zelenskyjs mislykkede besøk i Det hvite hus i februar, gikk Peter Frølich – som i mars ble valgt inn i Høyres ledelse – til dette frontalangrepet på den amerikanske presidenten:

Man skulle kanskje ha trodd at dette ville roe seg før eller senere, men etter Støres besøk i Det hvite hus sist uke, er det den samme tonen som gjelder. Det beviste ikke minst Ine Eriksen Søreide, som medvirket til NRK-sendingen om Washington-besøket, der hun ikke klarte å skjule sin forakt og ellers håpet at statsministeren ville være tydelig i sin Trump-motstand og ta utvetydig stilling i favør av en konfrontasjonslinje i Ukraina-krigen.

Søreide tyr ikke til utbrudd, men nøyer seg med en ufordragelig, nedlatende mine. Løsbikkjeadferden er det andre som tar seg av. I en kronikk i VG, som også er i tjeneste for anti-Trump-dypstaten, skriver Høyres tidligere generalsekretær Trond R. Hole at folk må vise forakt for Trump. Hole går av hengslene:

Du skal minne deg selv og alle andre om at denne mannen er i gang med å demontere det amerikanske demokratiet, har startet forberedelsene til ikke å gå av etter to perioder og forsøker pulverisere den akademiske frihet.

Hole vet hvordan fremtiden ser ut:

Og minne deg selv og alle andre om at Trump har gjort og gjør sitt beste for at den fred som en gang vil komme mellom Ukraina og Russland, i langt større grad blir en fred på aggressoren og diktatoren Putins premisser, og i langt mindre grad blir en fred Ukraina kan leve trygt med.

Diplomati er greit, men selv er vi forpliktet til å dyrke forakten:

Vi overlater rolig diplomatiet til våre gode topp-politikere, og bevarer sinnet, frustrasjonen og forakten over mannen som ufattelig nok amerikanerne – igjen – valgte inn i Det hvite hus.

Bare med dette sinne og denne forakt kontinuerlig til stede kan vi bevare anstendigheten i oss selv og se barn og barnebarn i øynene når vi engang skal fortelle om denne ubegripelige tiden vi lever i.

Se barna i øynene med forakten kontinuerlig til stede? Hallo? Er det sånn du har lyst til å bli husket av etterkommerne når du forlater denne jord?

I Minerva, som sammen med Civita utgjør Høyres dystre tankeloft, har den ordgytende redaktør Nils August Andresen fastslått at Vesten ikke finnes mer som geopolitisk enhet. Og man skjønner jo hvem sin skyld dét er.

Kanskje tror Høyres strateger at den generelle Trump-psykosen som nå er luften folk som Nettavisens politiske redaktør Erik Stephansen skaper med utpusten sin, er en god grunn til å kjøre på med Trump-hat i tiden frem til stortingsvalget 8. september.

Det er liten grunn til å tro at Ap liker Trump noe bedre enn Høyre gjør. Men Ap har noe som Høyre ikke besitter i samme grad: Ap skjønner makt mye bedre. De ser at Trump har makt og at dette er noe det er nødvendig å forholde seg kjølig og rasjonelt til, og ikke sprade rundt som en tulling i Stortingets korridorer og nedsnakke den amerikanske presidenten med snørrhoven mine i en ekshibisjonistisk selfie-video.

Den foraktfulle, innbilte anstendigheten som Hole påberoper seg, og Michael Tetzschner manifesterer med å la ordet «stigbøyleholder» gi assosiasjoner til Hitler, er nettopp det karaktertrekket som kan bli Høyres bane.

Vi andre forstår at Høyre heller ofrer en million ukrainske liv til enn å se Trump lykkes med å få slutt på krigen, sånn at de selv blir seende ut som duster – slik den krigskåte delen av det vestlige militærapparatet som Trump rydder opp etter, også vil gjøre når Ukraina-krigens forhistorie kommer for en dag.

Og offentligheten ser at Støre ikke målbærer fanatiske overbevisninger om en veldig kompleks situasjon med en like skråsikker mine. Så selv om han har hundre andre feil, og selv om den manglende skråsikkerheten bare måtte være teater, kan det gi ham et gir som Høyre ikke har. Støre styrer mot valgseier fordi han ikke fremstår like gal som Høyre er blitt.

For selv om Støre på mange måter ødelegger landet, ser han ikke ut til å være like ivrig etter å la det skje raskt med atomkrig – kanskje bare langsomt med en kombinasjon av «grønt skifte» og konvensjonell krig. Det er jo stusslig når dette er vinnerkortet i en valgkamp, men her er vi altså.

Kjøp «Et konservativt manifest» av Jordan Peterson her!

Document er en uredd og uavhengig avis som forteller deg sannheten. Abonner her.