Ønsket om å forby konspirasjonsteorier eller til og med desinformasjon bekymrer meg av to grunner. For det første fordi kampen mot desinformasjon er maktesløs mot de farligste falske nyhetene: elitenes. Hvorfor er det slik? Fordi elitens gale beslutninger ikke blir sett på som gale beslutninger og derfor ikke blir bekjempet, fordi det tross alt er eliten selv som definerer hva som er feil og hva som er sannhet.

Man kan til og med anta at kampen mot konspirasjonsteorier fører til manglende kritisk distanse til egne synspunkter og øker samfunnets mottakelighet for misoppfatninger – fordi den skaper en selvtilfreds samvittighet og en overbevisning om å være på sannhetens side hos dem som kjemper denne kampen.

Og for det andre er det en risiko for at lover mot feil og usannheter også blir brukt til å angripe sannheten. Eliten i et samfunn tar regelmessig feil. På 1800-tallet ville kampen mot falske nyheter for eksempel ha vært rettet mot den ungarske legen Ignaz Philipp Semmelweis, som på den tiden hevdet at håndvask reduserte smitten av sykdommer på sykehusene.

Samuel Fitoussi