Norge, som ofte omtales som et av verdens rikeste land, står overfor betydelige økonomiske utfordringer på lang sikt.

En kombinasjon av økende offentlige utgifter, forventet nedgang i inntektene fra olje og gass, og en aldrende befolkning, legger press på bærekraften i norsk økonomi og velferdsstaten.

De siste 15 årene har statens utgifter økt vesentlig raskere enn prisstigningen. Ifølge Nettavisen har pengebruken økt 600 milliarder kroner mer enn om den kun hadde fulgt inflasjonen i denne perioden. Denne realveksten i offentlige utgifter har vært mulig i stor grad takket være veksten i Statens pensjonsfond utland (Oljefondet), som har gjort Norge stadig mer avhengig av oljepenger i statsbudsjettet. Andelen oljepenger har doblet seg fra 4,9 prosent av budsjettet i 2010 til 10,3 prosent i 2024.

Økonomer advarer om at denne utviklingen ikke kan fortsette i samme tempo. Finansdepartementet anslår et brått skifte fra midten av 2030-tallet, når inntektene fra olje- og gassproduksjonen forventes å falle kraftig. Anslag fra Energidepartementet og Sokkeldirektoratet indikerer at produksjonen kan halveres allerede i 2043 og reduseres med tre fjerdedeler innen 2060. Noen prognoser antyder at nedgangen i oljeproduksjonen kan starte så tidlig som i 2025.

Samtidig med synkende petroleumsinntekter vil utgiftene knyttet til en aldrende befolkning øke markant. Færre yrkesaktive per pensjonist og økte kostnader til helse- og omsorgstjenester, som for eksempel demensomsorg, utgjør en betydelig utfordringsfaktor for offentlige budsjetter.

OECD har i sine analyser fremhevet Norges høye offentlige pengebruk og de langsiktige finanspolitiske utfordringene knyttet til lavere vekst i Oljefondet og økte utgifter til helse og pensjoner som følge av befolkningsaldring.

Pensjonsreformen fra 2011 er et viktig tiltak for å møte pensjonsutgiftene ved å stimulere til lengre yrkeskarrierer, men økonomer mener det trolig vil være behov for ytterligere reformer fremover. I tillegg kommer økte forsvarsutgifter som følge av den endrede sikkerhetspolitiske situasjonen.

Spørsmålet om hvordan man skal møte disse utfordringene, splitter fagmiljøer og politikere. Skatteprofessor Ole Gjems-Onstad mener det ikke er mulig eller ønskelig å dekke inn gapet med økte skatter, da dette kan true verdiskapningen. Han argumenterer for at økt produktivitet og kutt i offentlige utgifter er nødvendig. Andre økonomer foreslår mulige fremtidige kutt i velferdsordninger eller økt bruk av egenandeler.

Til tross for at Oljefondets kapital kan fortsette å gi avkastning selv om oljeinntektene forsvinner, advarer økonomer om at realveksten i offentlige utgifter ikke kan vedvare i dagens tempo. En stor risiko er også et kraftig fall i Oljefondets markedsverdi som følge av globale økonomiske nedgangstider eller andre uforutsette hendelser.

Utfordringene krever vanskelige prioriteringer for fremtidige regjeringer for å sikre bærekraften i den norske velferdsmodellen.

Kjøp Giulio Meottis «De nye barbarene» fra Document Forlag her! Kjøp e-boken her.