Da jeg var ung mann – ja, til og med godt voksen – tenkte jeg aldri på at det kunne skje: at det ikke lenger skulle kunne fiskes etter laks i elvene våre. Men i vår grådige, altoppslukende og selvmorderiske virkelighet er alt mulig. Reglene for laksefiske i elver og vassdrag for denne sesongen er så strenge at du like gjerne kan legge stengene på hylla – mest trolig for godt.
Reglene for fjoråret var svært strenge, også for fiske etter sjøørret. Dette året strammer Miljødirektoratet ytterligere til i sin anbefaling og stenger en rekke elver, deriblant Rauma, og begrenser fisket til et absolutt minimum i de store vassdragene fra Namsen og sørover. Døgnkvote på laks – hannlaks, må vite – under en viss lengde tillates noen steder, oftest med plikt til å sette ut den magre fangsten igjen.
Oppdrett tok alt
Jeg våger påstanden: Ingen skikkelige laksefiskere godtar slike fiskeregler, et fiske som fremdeles er svært dyrt de få stedene det så vidt tillates. Også nordover strammes det inn. Ikke minst Tana synes å være utsatt, for ikke mange årene siden «verdens beste lakseelv». Nordland, med et vell av elver, beholder sine strenge regler fra fjoråret.
At laksen mer eller mindre har forsvunnet fra mange elver og bare kommer fåtallig tilbake til de store vassdragene, er helt og holdent fiskeriene og myndighetenes skyld. Særlig oppdrettsnæringen må bære et hovedansvar, med høyfrekvente rømninger i ukjente milliontall de siste 40 årene, og dertil spredning av lakseparasitt og andre sykdommer, gjerne i brakkvannsområder. Og okkupasjon av rømt fisk i elvene, rimeligvis, med genetisk degenerering som resultat. Får du en laks i dag, uavhengig hvor, er det mest sannsynlig oppdrettslaks du har tatt.
Full stans
Overfiske i sjøen og på havet har pågått i alle år, men vi merket ikke dette så lenge bestandene fremdeles nådde elvene i stort monn. Men de siste 20–25 år har det vært en jevn nedgang i gytebestandene og, som følge av dét, i fisket.
Et utvalg ledet av tidligere riksadvokat Georg Fredrik Rieber-Mohn gjorde grunnarbeidet som førte til opprettelsen av våre nasjonale laksefjorder for over 20 år siden. Tiltaket var ment å skjerme laksestammene i våre viktigste lakse- og sjøørretfjorder.
Men virkningen uteble, for i havet fortsatte yrkesfiskere å fiske laks, og i fjordene beholdt bøndene sine rettigheter – helt frem mot våre dager og den for lengst varslede kollapsen. Resultatet ser vi i dag: tilnærmet full stans i laksefisket med stang og håndredskap i elver og vassdrag, fra sør til nord, med noen ytterst få, tvilsomme unntak.
Hadde kunnskap – brukte den ikke
Skal en smule ærlighet råde, var det grådigheten som tok oss ved nesen denne gangen også. For det er ikke en skarve stangfisker, enn si hele banden av dem, som stikker av med laksen – slik har det aldri vært.
Vi har riktignok sett bilder av eventyrlige fangster i tiden før krigen, men det er i svart-hvitt. Og jeg kan selv huske gleden over å ta min første laks sammen med bestefar. Og en til (!) på samme turen. Slikt skjedde mange ganger i min oppvekst og da jeg var ung mann – ja, slikt forekom ikke så rent sjelden frem til årtusenskiftet. Deretter var det brems, deretter bratt nedgang – og nå bråstopp. Kunnskapen hadde vi, men vi brukte den ikke.
Bare gjenferdet igjen
Så får vi bare se om tiltakene kommer for sent eller om de mot min formodning treffer eller rammer riktig. Sportsfiskere har aldri ødelagt en eneste laksestamme her i landet, men nå kastes de ut. Det samme kan det være. Hvorfor fiske når det ikke lenger er noe å fiske etter? tenker jeg mens jeg tar den gamle tohåndsen av merket Tjøstheim med splitkein-tupp over skulderen og tusler hjem mot drømmenes jaktmarker i solnedgangen.
I min siste bok står det å lese en historie jeg har kalt «Nattfiske», der en mann må late livet etter at han utviste overmot under fisket og utfordret skjebnen. Det sies at hans gjenferd går igjen sommerstid ved breddene av Røssåga. Lokale fiskere holder seg langt unna når nattfiskeren går i elven. Da fisker han helt alene.