En Kristus-statue i sørgelig forfatning i et hjørne av muren som omgir klosteret Clontuskert Abbey i grevskapet Galway i Irland. Foto: Andreas F. Borchert / Wikimedia Commons (cc by-sa 3.0).

³¹ Han tok de tolv til side og sa til dem: «Se, vi går opp til Jerusalem, og alt det som profetene har skrevet om Menneske­sønnen, skal gå i oppfyllelse. ³² Han skal overgis til folkeslagene og bli hånt og mishandlet og spyttet på, ³³ og de skal piske ham og slå ham i hjel. Og den tredje dagen skal han stå opp.» ³⁴ Men de skjønte ikke noe av dette. Meningen var skjult for dem, og de forsto ikke det han sa.

Lukas 18, 31–34

Fastelavnssøndag er siste søndag i åpen­barings­tiden og har til formål å hjelpe oss å få øye på Jesu herlighet. Dagens prekentekst inneholder Lukas-evangeliets sjuende og siste lidelses­forutsigelse.

Fastetiden er først og fremst er en pasjonstid, og den gir oss en anledning til å vende oss mot Jesus Kristus, Guds sønn, som led i vårt sted og reflektere over hva det kostet ham å frelse oss. Ordene om vandring oppoverbakke mot Jerusalem, inviterer til medvandring, og i en urolig tid kan det være nyttig å ta en pust i bakken og hvile i vissheten om at Gud ikke har glemt oss.

I dagens tekst henviser Jesus til profetiene om hans lidelse og død, og at de skal oppfylles. Det står ikke hvilke profetier i Det gamle testamente (GT) Jesus sikter til. Men vi får et klart inntrykk av at det gjelder i alle fall de GT-profetiene som forutsier Messias’ lidelse, død og oppstandelse.

På samme måte kan vi slappe av i et håp og en tro om at én dag skal verden bli ny.

Den store profetien om Herrens lidende tjener finner vi i Jesaia 52, 13–15. Der står det store ting profetert om Messias: Han skal bli «oppløftet og opphøyet og være meget høy» (= korsdød-henspilling, se 52, 13). Han skal bli «ille tilredt» (52, 14). Han skal «bestenke mange folkeslag» (52, 15). Og når han blir «slått av Gud» (53, 4 & 6 & 10), skal han samtidig lide sted­for­tredende for «våre over­tredelser» og i vårt sted bli «knust for våre misgjerninger» (53, 5).

Jesaia 53 er ikke den eneste GT-profetien Jesus kan ha tenkt på. Vi kan begynne allerede med 1. Mosebok 3, 15, hvor det står at en ætling av Eva skal dø av slangegift i hælen, samtidig som ætlingen skal knuse slangens hode. Deretter kan vi se på tekster som Jesaia 49, 7 og 50, 5f, Salmene 22 og 69, kanskje også 2 og 16, samt 118, 22.

Når Jesus i vers 31 bruker betegnelsen Menneske­sønnen, er det grunn til å tro at han vil vi skal tenke på Daniel 7, 9–14.

Sammenlignet med tidligere lidelses­forut­sigelser gir Jesus i dagens tekst flere detaljer. Det er viktig å legge merke til at Jesus sier at det ikke er jødene som skal torturere og korsfeste. Men det er det hedninger (= romerne) som skal gjøre. Jødenes rolle er å «overgi» Jesus til ikke-jøder.

Jesus sier han skal hånes, mishandles, spyttes på og hudstrykes før han blir slått i hjel, men forutsier også påskens fantastiske opp­standelses­budskap på den tredje dagen. Alt fordi at han elsker oss. Og det er dette store mysteriet C.S. Lewis beskriver slik i boka «Lidelsens problem»: Hvis Guds uforanderlige hjerte kan bli påvirket av «dukker» han selv har laget, er det hans allmakt og ingenting annet som gjør at han frivillig underkaster seg disse følelsene. Det vitner om en ydmykhet som overgår all forstand.

Vi er altså ikke alene i denne verden, og den er ikke endestasjonen. Kjærligheten og fornuftens Gud har gitt oss fellesskap med ham, og vi bør ikke så enkelt la oss vippe av pinnen slik mange gjør i disse dager. For den frykten som fyller folk med redsel, er ødeleggende for ydmykheten og fornuften han har gitt oss.

Jesus hadde ikke noe valg dersom han skulle redde verden, og satt inn i dagens politiske kontekst: Vi må ikke sette våre motstandere i en posisjon der det beste og kanskje eneste handlings­alternativet, er krig og død. Dyktige politiske ledere vet at avtaler må konstrueres slik at det er rasjonelt for alle parter å holde dem, uansett hvor umoralske partene er. Det vil si at kostnaden ved å bryte dem må være større enn gevinsten ved å holde dem. Det er bare slike avtaler som består over tid.

Vi så denne mekanismen i funksjon da Erna Solberg argumenterte for å opprett­holde elektri­fiseringen av Melkøya. Hun pekte på at inngåtte avtaler bør holdes fordi de truslene vi står overfor ved eventuelle brudd, er troverdige: Kostnadene for Norge ville være større enn gevinsten dersom vi avsluttet prosjektet nå.

I sikkerhetspolitisk sammenheng er kanskje avtalen mellom USA og Sovjet etter Cuba­krisen i 1962 det beste eksempel. Det var en avtale som hadde kostnader for alle parter, også det cubanske folk, men gevinsten ved å holde den var større.

Denne forståelsen av internasjonal politikk har skapt en verden av relativ forut­sig­bar­het og mulighet for samhandling, også med parter vi er uenige med. Men noe har endret seg. Vi er blitt så moralske at vi mener vi har både rett og plikt til kun å inngå avtaler med dem vi finner gode nok. Vår selvgodhet forblinder oss. Realpolitikk er blitt umoral. Og interessant nok finner det sted samtidig som vi aktivt tar avstand fra Gud. Vi er nemlig blitt bedre enn skaperen selv.

Det kostet mye for Gud å frelse oss, for å kunne inngå den avtalen han har gjort med oss alle, også Donald Trump og Vladimir Putin: Nemlig at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. En gang i tiden var vi svært takknemlige for denne Guds grenseløse godhet. I dag synes tonen å være en annen.