Erling Marthinsen 
I et møte med Keir Starmer foreslo Trump at Storbritannia kunne bli fritatt for toll, og sa at mineralavtalen ville styrke sikkerheten til britiske fredsbevarende styrker i Ukraina.
Samtidig aksepterte USAs president invitasjonen fra kong Charles til et «enestående» andre statsbesøk.
Rapporten fra The Times viser at USAs president Donald Trump er villig til å samarbeide med europeiske land. Akkurat nå ser problemet ut til å gå den andre veien: Hele den europeiske eliten konkurrerer om å si mest mulig negativt om Trump, og ustanselig fortelle oss hvilken trussel han utgjør.
Starmer har så massive problemer på hjemmebane at han klokt nok har innsett at det kanskje er en fordel å opprettholde et godt forhold til USA, som er britenes nærmeste allierte i det som er kjent som The Special Relationship.
Det er selvsagt ikke slik at EU mangler problemer, men i Brussel later det ikke til at EUs uvalgte ledelse forstår realitetene. Der gjelder det å spille for galleriet, drømme om å beseire Russland uten USAs hjelp, og fantasere om at man kan oppnå et økonomisk mirakel ved å satse på «ren industri».
Trump har alltid gått hardt ut, dette er en taktikk han har beskrevet i detalj i boken «The Art of the Deal». Men Brussel – lydig fulgt av vår egen regjering – virker ikke så interessert i å lese bøker eller forstå historien. Dydsposering og rent snobberi er altfor forlokkende.
President Trump har tilbudt Sir Keir Starmer en handelsavtale som kan frita Storbritannia fra å bli rammet av amerikanske tollsatser, samtidig som han hyller det «fantastiske» forholdet mellom de to nasjonene.
Den amerikanske presidenten og Starmer kunngjorde at samtaler om en «ny økonomisk avtale» var i gang, og under en felles pressekonferanse i Det hvite hus sa Trump at de kunne skje «veldig raskt».
Slik når man fram med et snev av vilje til samarbeid. Tilstanden i europeisk politikk er på et nokså tragisk lavt nivå når det er foraktede Starmer som fremstår som kontinentets mest fornuftige statsmann.
På en optimistisk (om enn litt anspent) pressekonferanse understreket begge lederne The Special Relationship, og Starmer sa at «det er godt å vite at Storbritannia har en ekte venn i Det ovale kontor», mens Trump sa at landene hadde et «unikt vennskap».
Trump snakket også om utsiktene til en slutt på krigen i Ukraina, og sa:
– Jeg tror vi kommer til å ha to avtaler. Jeg tror vi får en avtale om å få slutt på krigen, og jeg tror vi kommer til å ende opp med en god handelsavtale med dere.
– Jeg tror vi har gode muligheter til å komme frem til en avtale som kan bli fantastisk, virkelig fantastisk, for begge land», sa presidenten.
– Vi kan meget vel ende opp med en reell handelsavtale der tolltariffene ikke vil være nødvendige.
Hvis Starmer lykkes med å unngå toll fra USA, og heller oppnår et nærmere økonomisk samarbeid, kan man på én måte anse dette som en stor politisk seier for den utskjelte britiske statsministeren. Så her ser jeg på situasjonen med britiske øyne som litt mer positiv enn min redaktør. I løpet av nokså kort tid – la oss si i løpet av 6–12 måneder – får vi fasiten.
Men egentlig er det mer en beskrivelse av hvor nederlagsdømt EU og Norge er, i en politisk, økonomisk og sikkerhetsmessig vanskelig periode. Hvis Starmer er stjerna, så lover det virkelig ikke godt for Europa.
NTB toner ned suksessen, men kan ikke helt overse at møtet var vellykket.
Storbritannias statsminister fikk ingen sikkerhetsgarantier for Ukraina da han besøkte Washington, men Donald Trump valgte en mildere tone enn tidligere.
Men Trump gjorde det faktisk klart at mineralavtalen han skal undertegne med Ukrainas president Zelenskyj på fredag, vil være en «backstop» i seg selv, fordi «vi vil være der borte … og arbeide i landet». Britiske soldater, sa han, «kan ta vare på seg selv» og «trenger ikke hjelp». Dessuten fortsatte Trump med å si: «Men hvis de trenger hjelp, vil jeg alltid bistå britene.» En tydelig melding til Putin.
Trump sa også at Starmer hadde «jobbet hardt» for å overtale ham til å frita Storbritannia fra tollsatsene på opptil 25 prosent som han innfører mot andre land, og la til at Starmer hadde fortjent lønna si, «hva enn de betaler ham der borte».
I et fremtidig økonomisk samarbeid var det særlig high tech og kunstig intelligens man diskuterte.
– Vi har en lignende tilnærming til dette spørsmålet – i stedet for å overregulere disse nye teknologiene, griper vi mulighetene de byr på, sa Starmer.
– I dag har vi bestemt oss for å gå videre og starte arbeidet med en ny økonomisk avtale med avansert teknologi i sentrum. Kunstig intelligens kan kurere kreft. Det kan være en komet for vår tid.
Her sliter selvsagt Starmer med britenes selvpåførte og kritiske mangel på energi. Det samme gjør selvsagt EU, men i Brussel velger de å lukke øynene og skrike på mer av det samme.
I Storbritannia virker det som om Labour-regjeringen delvis begynner å forstå realitetene, men splittelsene innad i regjeringspartiet er ikke vanskelig å se.
Det mest oppsiktsvekkende var at Trump ga Starmer grønt lys til å overlate suvereniteten over Chagosøyene til Mauritius. På øygruppen har USA og britene en strategisk viktig militærbase som de etter avtalen riktignok skal få beholde, men med tanke på Mauritius’ nære tilknytning til Beijing, virker dette noe merkelig. I mine øyne er dette et dårlig valg.
Dog var Trump kategorisk avvisende til ideen om at Ukraina skulle bli medlem av NATO.
Oppsummert: En seier for Starmer, siden han ikke valgte Trump som motstander. Dette var et klart eksempel på at det ikke er så vanskelig å få til et samarbeid med et USA styrt av Donald Trump. Man må enkelt og greit bare slutte å oppføre seg som en gjeng med selvgode, bortskjemte drittunger som i mange tiår ikke har hatt råd til å kjøpe godteri selv.
Kjøp Hans Rustads bok om Trump her! E-boken kan du kjøpe her.
