Keir Starmer hadde med seg en invitasjon fra kong Charles, og det ga Trump en åpning han visste å utnytte. Han roste det spesielle forholdet mer enn det er dekning for i øyeblikket, og Starmer spilte med. Journalistene forsøkte å finne sprekker, men de ble avvist av de to profesjonelle på podiet. Da Starmer fikk spørsmål om Canada, svarte han at «jeg tror du vet hva jeg mener».

De kunne også bruke bysten av Churchill som et tilknytningspunkt: Obama fjernet den, Trump tok den inn igjen, og Biden tok den ut igjen. Nå er den tilbake til sin rettmessige plass.

Trump krydrer samtalen med morsomheter. På et tidspunkt sa han at hvis han hadde hatt Starmers vidunderlige språk, ville han vært president tyve år tidligere.

Starmer glattet over uenigheter om Ukraina. Han roste fredsforhandlingene og snakket som om de to var enige om en fredsstyrke.

Det eneste punktet av substans de kom inn på, var mulighetene for at Trump kan unngå toll på britiske varer og i stedet inngå en handelsavtale, noe det har vært snakk om lenge.

Trump sa at Starmer hadde jobbet hardt for Storbritannias sak og gjorde seg fortjent til lønna, «hva den måtte være». Da glimtet det i øyet til Trump.

Både med Macron og Starmer går Trump på gummisåler og unngår åpen uenighet. Men det er ingen tvil om hvem som «calls the shots», dvs. hvem som bestemmer.

Fredag kommer Zelenskyj for å undertegne mineralavtalen. Den pressekonferansen blir trolig livlig.

Trump ble i dag spurt om hvorfor han omtalte Zelenskyj som en diktator, og han svarte: – Sa jeg virkelig dét?

Kjøp «Et konservativt manifest» av Jordan Peterson her!

Document er en uredd og uavhengig avis som forteller deg sannheten. Abonner her.