Hemmelighetene som kan senke Soltenberg

I denne teksten heller jeg kaldt vann i årene på de som har gitt gull, røkelse og myrra til Jens Stoltenberg fordi han steg ned fra de himmelske haller i utlandet og vendte tilbake til moderfolket for å gi oss løfte om evig rikdom og håp om frelse fra Trump.

Stoltenbergs comeback i norsk politikk skjer samme år som han skal publisere sin bok «På min vakt». Boken tar for seg perioden da han ledet NATO. Forlagets markedsføring er i full gang og tiden vil vise om timingen var god.

De første reaksjonene

Hovedstrømsmediene jublet da det i februar i år ble kjent at Jens Stoltenberg ble Støres nye finansminister.

Arbeiderpartiets oppslutning skjøt i været, fra katastrofale 14 % på den dårligste meningsmålingen i desember til hele 30 % på den høyeste i februar. Kommentariatet omtalte det som «Stoltenberg-effekten.»

Flere samfunnsdebattanter som har vært kritiske til måten landet har vært styrt på den siste tiden lovpriste nyheten. Martin Bech Holte, forfatteren av bestselgeren «Landet som ble for rikt», var en av dem. Han uttalte i et intervju i E24 at det var «ekstremt inspirerende» at Stoltenberg returnerte til norsk politikk og kalte det «en gave til landet» å få en kapasitet som ham inn i rollen som finansminister. iNyheters Ole Asbjørn Ness, som også er vert i den populære podcasten Ness, tweetet på X «Endelig en voksen i regjeringen. At Jens Stoltenberg blir finansminister er en glede. En virkelig stor glede.»

Jeg mistenker at Bech Holte og Ness manglet noen viktige perspektiver da de uttalte dette, og at de kommer til å endre mening med tiden.

En merket mann

Jeg tror jubelen stilner og at Arbeiderpartiet risikerer å tape stortingsvalget blant annet takket være Stoltenbergs comeback. Årsaken er at det ikke er noen annen nåværende norsk politiker som kan assosieres mer med følgende negative saker for Arbeiderpartiet:

1. Kraftkabelskandalen og strømkrisen, fordi det var samfunnsøkonomen Stoltenberg som var statsminister da Arbeiderpartiregjeringen i 2012 forpliktet Norge til å legge strømkabler til Storbritannia og Tyskland, en avgjørelse han var med på å ta i tillit til at Statnetts estimat om at strømprisen bare ville gå opp med 1 til 3 øre var riktig.
2. Suverenitetsavståelsen som følge av «snikinnmeldingen i EU» via EØS-avtalen, under påskudd om å få adgang til EUs indre marked, noe Sveits oppnådde med bilaterale avtaler uten å avgi suverenitet.
3. NATOs to mest ydmykende tap noensinne; proxy-krigen mot Russland i Ukraina som Stoltenberg har vært en viktig del av som generalsekretær for NATO, og Trumps pågående vingeklipping av organisasjonen i kjølvannet av at den har gapt over for mye under Stoltenbergs ledelse.

Maktbasen forsvinner

Legg til at selve fundamentet for Stoltenbergs makt, som i 40 år har vært hans omfattende engasjement for NATO, nå eroderer bort fordi Trump marginaliserer organisasjonen og reverserer det tette politiske samarbeidet med Europa.

Dette er noe den amerikanske presidenten gjør som ledd i en geopolitisk revolusjon der han går over til å samarbeide med Russland om nedrusting, fred og handel. Dette slår negativt ut for et allerede kriserammet EU, samt for Stoltenberg og mange andre europeiske politiske ledere som har avledet sin makt fra det tidligere amerikanske imperiet.

Under valgkampen for å bli leder av AUF (Arbeidernes Ungdomsfylking, ungdomsorganisasjonen til Arbeiderpartiet) i 1985, var Stoltenberg en klar kritiker av norsk NATO-medlemskap. Etter at han ble valgt snudde han og begynte gradvis arbeidet med å jobbe for at AUF skulle støtte medlemskap, noe han til slutt lyktes med på landsmøtet i 1989. Mer om dette nedenfor.

Timingen var spesiell. NATO ble grunnlagt i 1949 først og fremst for å holde Sovjetunionen ute av Europa, men også for å holde USA inne i Europa og for å holde Tyskland nede.

Da AUF i 1989 snudde om NATO, sang Sovjetunionen og Østblokken på det siste verset. Gorbatsjovs perestrojkapolitikk og avspenningen i forholdet til Vesten bidro vesentlig til at Sovjetunionen ikke lenger fremsto som en stor trussel. Det kunne få konsekvenser for NATO, som eventuelt måtte få nye oppgaver.

Etter at Sovjetunionen kollapset, kom denne endringen gradvis til syne. Vi gikk fra å ha en bipolar geopolitisk maktsituasjon til at USA fikk hegemonisk makt. Som en følge av dette økte NATOs engasjement, ved at medlemmene ble trukket inn i en rekke amerikanskledede operasjoner som fikk tragiske konsekvenser, i blant annet Irak, Afghanistan, Libya og Syria.

Stoltenberg spilte en fremtredende rolle i denne utviklingen, både som statsminister da Norge bidro vesentlig i bombingen av Libya i 2011, en operasjon som andre NATO-medlemmer med god grunn var lunkne til å delta i, og i 10 år som generalsekretær i NATO fra 2014 til 2024. Da han avsluttet sitt engasjement hadde han føyet til fire nye medlemsland, i tillegg til seks andre som hadde kommet til i tiden mellom Sovjetunionens fall og da han påtok seg NATO-vervet.

Stoltenberg vil bli assosiert med NATOs ekspansjon inn mot Russlands grenser, som endte med at Putin sa «nok er nok», Russlands invasjon av Ukraina i 2022, NATOs forsmedelige nederlag i proxy-krigen i 2025 og Trumps påfølgende vingeklipping av organisasjonen.

Parallellen med Zelensky

Endringene hos Stoltenberg på 1980-tallet minner om hvordan Volodymyr Zelensky gikk fra å ha en forsiktig holdning til NATO under valgkampen i 2019 til å bli en tydelig talsmann for medlemskap etter at han samme år ble Ukrainias nye president. La oss ta en titt på det som Zelensky ble utsatt for.

Kort tid etter at han ble president, ble han presset av en gruppe på 70 NGO-er (Non Governmental Organizations, dvs. ikke-statlige, såkalt frivillige organisasjoner) som mottok finansiell støtte fra den amerikanske myndigheten USAID. På nettsiden til organisasjonen Ukraine Crisis Media Center publiserte NGO-ene en felles uttalelse med overskriften

«Joint statement by civil society representatives on the first political steps of the President of Ukraine Volodymyr Zelensky”.

Uttalelsen, som åpenbart var rettet mot presidenten, handlet om «røde linjer som ikke må krysses», og omfattet blant annet følgende krav:

• ingen forsoning med Russland,
• ingen folkeavstemning om fredssamtaler med Russland, og
• ingen oppbremsing av Ukrainas integrasjon i NATO og EU.

NGO-ene flagget at det ville komme tiltak som nødvendigvis måtte destabilisere Ukraina hvis Zelensky ikke etterkom kravene:

«Should the President cross these red lines, such actions will inevitably lead to political instability in our country and the deterioration of international relations».

Flere kommentatorer har tolket dette som en trussel som bandt Zelensky på hender og føtter, og som førte til at han havnet under vestlig kontroll. En av kommentatorene er den verdensledende eksperten på moderne sensur og propaganda Mike Benz, som blant annet har snakket om saken i to episoder på Joe Rogan og skrevet detaljert om den på X.

Zelenskys handlinger viser da også at han føyet seg for kravene. Han gikk fra å være åpen for fred med Russland, til å føre en hard linje der han blant annet sørget for at NATO-medlemskap ble et grunnlovsfestet mål allerede i 2019.

Historien passer inn i et mønster som vi kjenner godt fra før. USAID har finansiert lignende initiativ fra NGO-er i fargerevolusjonene i Georgia i 2003, i Kirgisistan i 2004 og i Ukraina i 2014.

Mappen på AUF-lederens bord

Som vi skal se, kan Stoltenberg også i sin tid ha blitt presset til å endre synet på NATO-medlemskap. For å belyse dette må vi gå hele 60 år tilbake i en sak som Dagbladet skrev om i 2016. Forholdet til NATO var et stort politisk tema i Norge på 1960-tallet, særlig i AUF. Da politikertalentet Ola Teigen i 1965 ble valgt til leder, støttet organisasjonen norsk medlemskap i NATO. En stor skandale skulle endre dette brått.

I 1968 stjal ukjente gjerningspersoner et brev fra Teigens skrivebord. Brevet inneholdt informasjon om store utbetalinger fra CIA til Den internasjonale unionen av sosialistisk ungdom, der AUF var medlem. Dagbladet skrev om saken noen dager senere, og skandalen var et faktum.

Teigen trakk seg i 1969. AUF nedsatte en granskingskommisjon som lagde en rapport om saken. Rapporten ble merket «Strengt fortrolig». Innholdet i den er ikke offentlig kjent.

Etter skandalen endret AUF sin holdning til NATO og ønsket at Norge skulle si opp medlemskapet. I 1970 ble Teigen funnet død i Trondheim. Dødsfallet ble rapportert som selvmord.

Da Stoltenberg i 1973 var 14 år gammel meldte han seg inn i Arbeiderpartiet og etablerte en lokal avdeling av AUF. I 1983 ble han valgt til nestleder nasjonalt. Egil Ulateig var leder og AUF var fortsatt imot norsk medlemskap i NATO.

I 1985 stilte Stoltenberg som nevnt til valg som leder. Aftenposten intervjuet han dagen før han tiltrådte. Journalisten sa «Du er ingen utpreget NATO-tilhenger», hvoretter Stoltenberg svarte

«Nei, det stemmer. AUFs mål er å nedbygge blokkene og norsk utmeldelse av alliansen.»

Kort etter begynte han å bidra til å endre AUFs holdning til NATO. Stoltenberg fortsatte som leder frem til Turid Birkeland tok over i 1989. Trond Giske ble leder i 1992 og Anniken Huitfeldt i 1996.

I 2014 trykte Dagsavisen et debattinnlegg av Huitfeldt. Innlegget hadde overskriften «Der internasjonale nettverk skapes». Hun skrev:

«Da jeg ble valgt som AUF-leder i 1996, lå et eneste dokument på skrivebordet da jeg kom inn på mitt nye, lille kontor; Det hemmeligstemplede dokumentet med granskingskommisjonens rapport etter tidligere AUF-leder Ola Teigen sitt selvmord på slutten av 60-tallet.»

Det samme skjedde da Trond Giske tok over som leder. På hvilket tidspunkt praksisen med å legge den hemmelighetsstemplede rapporten på den nyvalgte lederens bord ble etablert, eller av hvem, er ikke allment kjent.

Det er nærliggende å tenke at den som startet denne praksisen ville advare AUFs leder om at det kunne få store negative konsekvenser for vedkommende og AUF dersom han eller hun gjorde noe som satte norsk NATO-medlemskap i fare, slik det fikk etter at Teigen lot sensitive opplysninger om at partiets ungdomsorganisasjon ble finansiert av CIA få komme på avveie.

Saken reiser to viktige spørsmål:

Ble den hemmelighetsstemplede rapporten fremlagt også på Stoltenbergs bord den første dagen da han begynte som leder i AUF?

Var innholdet i rapporten av en slik karakter at det kunne representere en utilbørlig påvirkning av hans og senere AUF-ledere sitt standpunkt til NATO-medlemskap?

Saken kaster etter min mening en skygge over Stoltenbergs politiske karriere, særlig med tanke på hans nære tilknytning til det tidligere hegemoniske USA.

Konklusjon

For å oppsummere assosieres Stoltenberg med

• inkompetanse (strømkrisen),
• suverenitetsavståelse (EØS), og
• smertelige tap for NATO (Ukrainakrigen og vingeklippingen etter at organisasjonen ble for ambisiøs under nordmannens ledelse).

Som du nå forstår kan det også ha skjedd ting på hans vakt som muligens ikke tåler debatt eller det journalistiske gravearbeidet som vi kan forvente kommer i kjølvannet av Trumps utenrikspolitiske revolusjon. I tillegg er Stoltenbergs maktfundament slik jeg ser det åpenbart svekket.

Jeg tror derfor Stoltenbergs retur til norsk politikk vil slå negativt ut for Arbeiderpartiet i stortingsvalget.

Usensurerte nyheter. Abonner på frie og uavhengige Document.

Kjøp Hans Rustads bok om Trump her!  Eboken kan du kjøpe her.