To uker har gått siden masseskytingen på Risbergska, der ti mennesker ble drept. Fra første dag har mediene fulgt ett eneste spor: det rasistiske.

Den ensidige rapporteringen har allerede skapt store splittelser. Hvorfor fortsetter mediene å piske opp hatet? Ønsker de å skape konflikt?

Det er vanskelig å trekke noen annen konklusjon. De etnisk svenske ofrene er fortsatt navn- og ansiktsløse. Ofrene med annen bakgrunn, derimot, de og deres familier og venner omtales jevnlig, dag etter dag. Både som enkeltpersoner og fremfor alt som representanter for gruppen «innvandrere».

Mainstreammedienes perspektiv er likelydende: Ofrene er ikke bare ofre for en syk morders galskap – men først og fremst for svensk rasisme. Ja, mer enn dét. Alle innvandrere er de facto ofre. Selv om de ikke ble offer for kulene på Risbergska, er også de ofre for svensk rasisme.

En politisert katastrofe

Mange ante at 4. februar ville bli politisert så snart de første rapportene kom, og drapene på Risbergska ga da også svenske antirasister en ny giv. Plutselig hadde de en enestående mulighet til både å bevise rasismens, nazismens og den voldelige høyreekstremismens tilstedeværelse, og samtidig demonstrere behovet for sin antirasistiske kamp (som altså krever millioner og atter millioner av skattebetalernes penger).

Så de handlet raskt, støttet av svenske medier og svenske politikere som av en eller annen merkelig grunn føler et behov for å fremstille enhver lyshudet svenske som den fødte rasist. Alle innbyggere i Sverige – etniske svensker og helt nyankomne – har derfor blitt møtt av overskrifter som «Innvandrere i Örebro: Jeg er så redd», «Stor bekymring blant innvandrere i Örebro: Er et åpent hat», «Vitner fra innsiden av Risbergska føler seg forlatt av Sverige» eller «I ditt Sverige føler innvandrere seg utsatt» (URL-en viser at den opprinnelige overskriften var «I Kristerssons Sverige …», men dét var kanskje for tydelig propaganda.)

Bildet av den livredde innvandreren

Det er neppe overraskende at Aftonbladet, Proletären, Arbetaren, DN, ETC og andre venstreorienterte medier følger i sine gamle fotspor, og Arbetsvärlden følger etter når de intervjuer en kvinne som ikke lenger våger å forlate leiligheten sin:

– Jeg føler meg som et bevegelig mål. Jeg vet ikke om jeg noen gang kommer til å føle meg trygg igjen.

Hun knytter angrepet til den økende fremmedfrykten i Sverige.

– Hatretorikken og hetsen mot innvandrere har gjort oss utrygge i årevis. Men jeg hadde aldri trodd at jeg skulle bli vitne til noe så forferdelig. Regjeringen har latt oss være ubeskyttet og sårbare for denne redselen.

Dag etter dag det samme budskapet. Men spørsmålet er om ikke det absolutte bunnmålet (så langt) ble nådd på Dagens Nyheters debattside, der hijabisten, islamistaktivisten og skolerådgiveren (!) Kawtar Chibli, som tidligere har spurt om hvor lenge muslimer kan holde ut i Sverige, i går ble bedt om å kommentere, og sa:

«Skoleskytteren i Örebro drepte alle våre mødre, fedre og søstre. Drapet bekreftet det minoritetene har visst lenge: Vi lever i et samfunn som ikke liker oss, og noen ganger til og med hater oss. Minoritetsstresset, som alltid har ligget og luret under overflaten, brøler i ørene våre. I mitt Sverige burde vi ikke være redde, men i mitt Sverige er vi det.»

Og ikke bare dét:

– Frykten og angsten er reell – uansett hva motivet og målet til skytteren i Örebro viser seg å ha vært, fortsetter Chibli.

Sannheten spiller ingen rolle – det er følelsen som betyr noe.

Legg merke til ordet «uansett». Virkeligheten betyr ikke lenger noe, det er tolkningen og følelsen som er viktig.

Det spiller ingen rolle at studie etter studie viser at svenskene er et av de minst rasistiske folkeslagene i verden. Det spiller ingen rolle at politiets etterforskning så langt tyder på at det ikke lå rasistiske motiver bak angrepet. Det spiller ingen rolle at ofrene gjenspeiler samfunnets sammensetning – svenskene er en minoritet i stadig flere sammenhenger, også på Komvux i Örebro. Men det spiller ingen rolle.

Nei, bare bekymringen til enkeltpersoner som har gjort (påstått) svensk rasisme til sitt levebrød, og som nå har strikket en offerkofte større enn Örebro fylke, er nok til å slå fast at innvandrere har all grunn til å være redde – og at etniske svensker må akseptere og støtte det. Selv statsminister Ulf Kristersson har erkjent dette.

«Bare mistanken om at det kan finnes et slikt motiv, forstår jeg vekker frykt, særlig blant mennesker som har kommet til Sverige», sa statsministeren i Sydsvenskan.

Fem dager etter drapene holdt Kristersson også en tale til nasjonen der statsministeren hevdet at «personer med utenlandsk bakgrunn […] vitner om en følelse av særlig sårbarhet»:

– Uavhengig av hva politiets etterforskning kommer frem til, har denne forferdelige hendelsen vekket en særlig frykt og følelse av sårbarhet hos mange mennesker med innvandrerbakgrunn i Sverige. Som samfunn må vi forstå, respektere og reagere på dette.

Ja, det gjør vi. Kanskje dét er problemet? Men er det en følelse og en mening som skal underbygges og forsterkes ytterligere, eller er det noe som stille og rolig bør tilbakevises med fakta? Det er ikke likegyldig hvordan media og politikere håndterer saken.

Hva blir konsekvensene?

På kort sikt håper politikerne på flere stemmer blant dem de fornærmer, og mediene håper på flere klikk. Men hva er konsekvensene på lengre sikt?

Hvis Rickard Andersson først og fremst blir sett på som en representant for alle svenske rasister, og ofrene på Risbergska først og fremst blir sett på som representanter for alle lidende innvandrere, må vi stille spørsmålet Bitte Assarmo har formulert: Hva skjer når medienes hets mot svenskene går for langt?

Hva skjer hvis, eller rettere sagt når, begeret igjen renner over for de lettkrenkede innvandrerne med høy voldskapital som vi tidligere har stiftet bekjentskap med under opptøyene som har mobilisert menn, kvinner og barn? Hva skjer når volden ikke bare rettes mot svensk politi og det svenske samfunnet, men også mot dem som visuelt utgjør majoritetssamfunnet (særlig når majoriteten er i mindretall)?

Det er ikke bare statsministeren og MSM som nører opp under hatet mot etniske svensker, det samme budskapet blir også utbasunert fra moskeer og sosiale medier: «Svensker er rasister, innvandrere er ofre. Svenskene er onde, innvandrerne er redde. Mordene på Campus Risbergska viste hva svenske rasister kan gjøre, samfunnet vil ikke beskytte innvandrere – så hva skal innvandrere gjøre nå ..?»

De siste årene har vist at svenskene ikke organiserer borgervern mot voldtektsmenn og gjengkriminelle. Men vil innvandrergruppen, som anses å ha all rett til å føle seg «redde og sårbare», være like passive når samfunnet ikke er i stand til å beskytte dem? Dét gjenstår å se.

Mangfoldssamfunnet ble en kruttønne

Det svenske mangfoldssamfunnet er blitt en kruttønne. Nå mangler det bare en gnist for å antenne den. Det forstår man selvsagt også i redaksjonene, og da kan man lure på hvorfor de bruker tastaturet som fyrtøy.

En særlig kynisk tanke er at de gamle mediene nå er i en slik krise at de desperat leter etter noe som kan gjøre dem relevante igjen. For å beholde sine høye lønninger, sine invitasjoner til arrangementer og sin status, trenger de noe. En krise. En katastrofe. En krig. En borgerkrig?

Men så kyniske kan vel ikke engang desperate mediemoguler og journalister være? Eller ..?

Kjøp «Et konservativt manifest» av Jordan Peterson her!