I Fædrelandsvennen foregår det en interessant diskusjon rundt fremtiden til norsk prosessindustri, som kan knyttes til hele 94.000 årsverk i Norge. Som alltid er debatten basert på manglende innsikt i hele sakskomplekset, til dels også falske forutsetninger. Dette er symptomatisk for all debatt rundt «grønt skifte»: Massehysteri og tvangstanker styrer det offentlige ordskiftet. Også innen fagforeningene.

Det er konserntillitsvalgt i Elkem, Terje Andre Hansen, og en rekke andre tilltsvalgte som står bak den første kronikken, hvor man ganske riktig påpker at vannkraft utgjør 1/3 av Elkems kostnader og er Elkems viktigste konkurransefortrinn. Elkem har nemlig selv bekostet mye av vannkraftsystemet som sørger for at de kan slå konkurrenter selv i lavkostland.

Hvorfor har fagforeningene omfavnet en politikk som truer industrien deres?

Enhver tukling med kraftforsyningen i Norge eller politiske krav til vår viktige prosessindustri, bør automatisk utløse alarmklokkene i fagforeninger. (Og ledelsen, for den saks skyld.) Parolen burde vært «Ikke rør det som fungerer!». Faget burde gått til streik mot ethvert eksperiment med energiforsyningen vår, fordi risikoen var himmelhøy. Eller som de selv sier nå i ettertid:

– Kraftforedlende industri gir grunnlag for en verdiskaping på totalt 168 milliarder kroner. Kraftforedlende industri står for en betydelig og økende del av innovasjon og forskning i Norge. 35 prosent av den totale forskning og utvikling, samt innovasjonskostnader i industrien i Norge, blir brukt i kraftforedlende industri. Dette er helt avgjørende for at vi skal kunne se for oss industri i denne skalaen i Norge de neste 100 årene også.

Kronikkforfatterne lufter en kjent bekymring for at økt etterspørsel etter «grønn» kraft fra ny industri, skal ødelegge det komparative fortrinnet som store mengder billig strøm utgjør. Dét vil nemlig være døden for norsk prosessindustri, som jo bekostet kraftutbyggingen. I den tiden var det ingen «nettleie» som det ble sendt regning for til norske husholdninger eller skattebetalere. De Elkem-tillitsvalgte mener derfor at ny industri må følge den gamle modellen og bekoste ny kraftproduksjon. Det er godt tenkt, men løser ikke problemene.

Problemene er mye større enn de fleste forstår

De har all grunn til bekymring, for bare siden oktober 2021 er halvparten av aluminiumproduksjonen i EU stengt ned, og over 1,8 millioner industrijobber er utradert i Europa. Her kommer de tillitvalgtes selvskading til syne, for de nevner ikke årsaken bak: klimapolitikken. Det gjør imidlertid Haakon Haaland, tidligere adm.dir. i EON og MOL Norge. I et tilsvar skriver han:

– Norsk kraftforedlende industri har betydelige klimagassutslipp og blir derfor rammet av EU og Norges klimamål. Dette er kanskje en like stor utfordring som høye strømpriser. Klimamålene er konkretisert gjennom reduksjon av særlig CO2-utslipp (…) Ser en på kraftforedlende industri særskilt, finner en at dette er en industri som ofte benytter karbon i produksjonsprosessen og dermed betydelige utslipp i likhet med mange andre industrier, som sement eller forbrenningsanlegg.

Det Haaland sier her, er årsaken til at vår kraftforedlende industri er underlagt ETS, eller EUs kvotehandelssystem, hvor man kan «kjøpe» seg (antatte) CO2-kutt andre steder i verden hvor det er billigere enn i Norge. Men politikerne vil ha kutt overalt, også i vestlige land, derfor reduseres antallet klimakvoter stadig. Det øker prisene for å «kjøpe» CO2-kutt, og dét presser norske bedrifter til å legge om produksjonen til eksperimentelle «bærekraftige» og «utslippsfrie» løsninger, til enorme kostnader. Hvorfor var det ingen som protesterte?

Et fullstendig unødvendig angrep på norsk og europeisk industri

Denne tvangspolitikken er delvis årsaken til at norsk industri lydig omfavner unødvendige og ekstremt kostbare og risikable «omstillings»-eksperimenter med hydrogen, ammoniakk, biokarbon og CCS, så politikerne kan nå sine selvpåførte «klimamål». Dette er i realiteten en større trussel mot norsk prosessindustri enn bekymringen for at nyetablering av kraftkrevende idustri skal drive opp strømprisene. Hvorfor?

Fordi den «grønne» industrien er et politisk fantasifoster fra fremtiden, som skal løses med et annet fantasifoster i fremtiden: store mengder kraft fra vindturbiner på havet. Ingenting av dette kommer til å skje, fordi det ikke finnes noe faktuelt grunnlag bak det: Ingen matte, økomifag, riskovurdering eller markedsanalyse, og langt mindre empiri og resultater. Det ble bare vedtatt av uvitende klimapoltikere som tror at idéer er det samme som fakta og suksess.

Den store trusselen er politikere med klimapanikk og null risikovurdering

Det som imidlertid vil skje, er at kraftslukende datasentre får lov til å etablere seg i Norge, uten å bygge annen kraftforsyning enn enorme dieselgeneratorer som durer og går som backup – som hos TikTok på Hamar, eller Google ved Skien. Uten at det bidrar med særlig mange arbeidsplasser.

Det som også vil skje, er at paniske klimapolitikere vil fortsette å bruke andres penger på å redde sine egne klimamål gjennom CSS og «elektrifisering» av f.eks. norske ferger, sokkelen og kanskje Melkøya. Dette vil også sluke kraft, samtidig som man opprettholder overføringskabler til EU som tapper Norge for strøm. Og som ikke dét var nok: Strømtrading-systemet har som mål å skape så høye strømpriser som mulig. Det er selve poenget med trading.

Dette er så mange skadelige faktorer på en gang at de tillitsvalgte i Elkem ikke klarer å holde styr på dem, og det er ikke så rart. Man skal være i overkant dedikert for å ha alle de farlige klima-faktorene i hodet og forstå hvordan disse henger sammen og interagerer med hverandre på en skadelig måte. De tillitsvalgte har helt rett når de sier:

– I en urolig verden er Norge en viktig leverandør av strategiske materialer og metaller som Europa trenger inn i det grønne skiftet, til digitalisering og forsvar. Europa trenger trygge verdikjeder i en verden som endrer seg. Vi har ikke råd til å gamble med fremtiden til våre industriarbeidsplasser. Vi som samfunn må jobbe sammen for å sikre gode rammevilkår for industrien vår, som igjen er med på å sikre vår felles velferd.

I en urolig verden er det aller viktigste man kan gjøre å skape ro

Det som åpenbart ikke har sunket inn, er at den hastverks-induserte klimapolitikken er problemet, nettopp fordi den er et gigantisk og altomfattende sosiologisk og teknologisk samfunnseksperiment som ikke skaper trygge verdikjeder, som gambler med fremtiden, og som ødelegger rammevilkår som har ligget fast i 100 år.

I en verden som stadig endrer seg, er det viktigste man kan gjøre å motvirke endringspanikken, ikke forsterke den. Ikke eksperimentere, omstille og revolusjonere med panikktiltak for å skape ny fantasi-industri, men heller fokusere på å analysere, stabilisere og sikre rammevilkår for eksisterende industri. Pass på det du har! Politikerne gjør det stikk motsatte – fordi klima –, og utrolig nok er fagforeningene og LO med på det. Det er full kortslutning.

De tillitsvalgte diskuterer ikke det som er viktig

Dette viser igjen at Norge er preget av en «alias»-debatt på falske premisser, hvor en hel rekke kompliserte og sammensatte faktorer utgjør en «perfekt storm», men man klarer rett og slett ikke ta hele sakskomplekset inn over seg. Fagforeningene er heller ikke villig til å skjære igjennom og innse at LO-lederen er på fiendens side og driver aktiv selvskading. Peggy har nemlig godtatt at klimapolitikken og den grønne omstillingen er noe vi «må» gjennomføre, som om det var gudegitt eller en naturlov, og at det da også er gudegitt at det vil fungere.

Det er altså dobbelt, fullstendig feil, og det er der debatten skulle hatt sitt utgangspunkt: I spørsmålene «må vi virkelig gjøre dette?» og ikke minst: «Hva kommer dette til å koste, hva er risikoen, og har det overhodet noen forutsetning for å virke?». Og svarene er, i rekkefølge: «Nei. Ruinerende mye.  Stor. Og nei». Igjen.

Disse grunnleggende spørsmålene eksisterer ikke i norsk offentlighet eller i fagforeningenes toppetasje. Alle tillitsvalgte frykter å stille dem, fordi man risikerer å havne i «trøbbel» med både ledelse, LO og moralpolitiet. Derfor vil norsk industri fortsette å være truet, helt til voksne folk med objektiv risikovurdering og realisme tar over roret.