Samme dag som Donald Trump ble sverget inn, undertegnet han en rekke presidentordre som vil prege og endre verden, kanskje i generasjoner fremover. Dagene etter at han ble innsatt, ble dette politiske jordskjelvet knapt nevnt, kommentert eller analysert i noen mainstream-medier. De lot som om verden var akkurat som før, og ingenting har endret seg for globalisteliten som har styrt vestlige land altfor lenge til egen fordel.

Dagbladet skrev om «fantastiske pupper». NRK skrev om «Amerikanernes frokost-tabbe», og VG hadde salg av Tryvannstårnet på topp dagen etter at USA fikk ny politikk. Denne virkelighetsfornektelsen er ikke overraskende fra mainstream media og det politiske adelskapet som lever i sin egen virkelighetsboble. De har systematisk fjernet både kritikere, debatt og risikovurdering for å få dyrke sitt politiske virkelighetsbilde i fred, men den fredningsperioden tok dessverre slutt 20. januar 2025, dagen da globalismen døde.

The day globalism died

Det er ikke det at media ikke skriver om Trump fortsatt. Deres politiske prosjekt er å opprettholde myten om «orange man bad» og «Trump er farlig» for et ukritisk publikum, så jo da: det er mange spaltemeter om Trump og USA. Men merk at det finnes ingen sammenhenger, og ingen konsekvensanalyse i stoffet. Alt du får, er enkeltstående newsflash, sosialporno og løsrevet tøv om at Elon Musk gjorde hitler-hilsen, at WHO er bekymret og at illegale innvandrere i USA slett ikke er bekymret.

Det du ikke får, er noen dypere politisk innsikt i historien bak globalismen, nåtidens politiske jordskjelv, og fremtidens globalpolitiske virkelighet – og hvordan alt dette henger sammen. For da kunne publikum våkne fra propaganda-søvnen og oppdage at de har blitt lurt: EU gjør ikke fremtiden bedre og tryggere. Selvstendige nasjoner som Norge må ikke følge internasjonale avtaler de har undertegnet hvis det skader land og folk. Og globalistiske politikere jobber først og fremst for fremmede maktstrukturer, og overlater de negative konsekvensene til egne borgere her i vestlige land.

Dette er det aldri noen debatt om. Det er ikke engang et tema for debatt, og når slike fakta blir presentert og dokumentert i alternative medier, blir de lettvint avfeid som «konspirasjonsteorier» – hvis man overhodet anerkjenner at temaet eksisterer. Ingen fra det mektige konglomeratet av offentlig/privat samarbeid vil stille i debatt om dette, og alle er skjønt enige om at slike påstander må «faktasjekkes» vekk, fordi de «truer demokratiet». Og det har elitelaget kunnet gjøre fordi de eier og kontrollerer det offentlige rommet. Men de eier og kontrollerer ikke USA. Ikke nå lenger.

Hva er globalisme?

Globalisme er en politisk og ideologisk overbevisning om at overnasjonal makt vil skape en bedre verden fremfor nasjonale prinsipper. Derfor er globalismen innrettet mot svekking av nasjonalstaten og nasjonal selvråderett til fordel for verdensomspennende kontakt, påvirkning, samhandling og forflytninger rundt økonomi, politikk og kultur, og dette er slett ingen ny tanke.

Det finnes mange politiske ideologier som har globalt hegemoni som mål, ikke minst islam eller marxismen – hvor man selv i dag etter 100 millioner ofre synger «internasjonalen» av full hals og med stolthet. For noen lærer bare aldri. Globalismen fordrer større, overnasjonale organer til å utforme og gjennomføre politikk, så som EU og FN, og organer som WEF er innrettet nettopp for at man skal finne «felles løsninger på globale problemer».

Det låter finfint, men det er noen store problemer som globalister aldri vil diskutere med innestemme: De kan egentlig ikke definere hva disse «globale problemene» er eller hva løsningene er, ettersom verdens land, kulturer og folk er enormt forskjellige og lever under forskjellige naturforhold. Derfor finnes det ingen felles problemer og ingen felles løsninger.

Globalistenes «one-size-fits-all»-politikk er i praksis en politisk Mao-dress som er en enorm trussel mot nasjonenes kulturelle og politiske mangfold, og mot demokratiet generelt. For hvordan skal verdens mangfold av historie, kulturer, religioner og individer blir ivaretatt av enorme overnasjonale organer? Det vil aldri globalister diskutere. De ser ikke engang problemet.

I 1990 tok globaliseringen av

Da Sovjetunionen gikk i oppløsning i 1989 og jernteppet og muren falt, trodde de fleste at det var slutten for internasjonal sosialisme, slik 1945 var slutten for nasjonalsosialisme. I stedet skjedde det motsatte: Internasjonal sosialisme slapp løs og veltet inn over vestlige demokratier, og global-politiske krefter i vestlige land «kuppet» politikken til sitt virkelighetsbilde:

Dette virkelighetsbildet er at man kan «skape fred i vår tid» ved å forene verden med økonomisk og kulturell åpenhet og likestilling, så alle land i verden jobber for felles mål og hele «menneskehetens beste». For å oppnå dette, må grenser rives, selvråderett opphøre, land oppløses, og alt må blandes sammen gjennom fri flyt av varer, tjenester og mennesker.

Gjennom de siste 35 år har dette tankegodset sementert seg i nesten alle politiske partier som eksisterte i vestlige land før 1990. Globalisme har blitt et instinkt hos de fleste vestlige mennesker under 45 år, fordi de har vokst opp med en ensidig «kulturell sang» om at dette ikke bare var viktig og riktig, men også uunngåelig. Det fantes ingen annen vei fremover. Alle alternativer var egoistiske, ondskapsfulle og ødeleggende.

Det er derfor globalister hverken kan eller vil diskutere sin politiske plattform. De er ikke drevet av politikk eller kunnskap, men av instinkt og moralisme. Å diskutere alternativer blir som å diskutere om himmelen er grønn. It doesn’t compute. Og dette danner igjen grunnlaget for udemokratisk fundamentalisme. Jeg har aldri møtt en globalist med utpregede intellektuelle evner. Aldri. Still gjerne i debatt med meg for å motbevise dette inntrykket overfor publikum.

Enorme og konstante omstillinger, reformer og eksperimenter for å oppnå nirvana

Siden globalismen er en revolusjonær selvfølgelighet og ingen alternativer er realistiske for menneskehetens fremtid, har globaliseringen av vestlige land pågått i stadig akselererende takt gjennom 35 år. Alle vedtak som er gjort, er gjort på vegne av stadig større overnasjonalitet, og stadig mer på vegne av hele verden. Det er dette som ligger bak masseinnvandringen, bistandspolitikken, energipolitikken, klimapolitikken og bærekraftsmålene.

Det er alltid vanskelig å skape «en bedre verden» eller revolusjonere samfunnet til «det store spranget fremover». Og slike ting haster alltid, derfor er det ikke tid til debatt, kritikk, diskusjon, risikovurdering eller tenkepauser. Alt må gjøres samtidig, og derfor er vestlige land preget av evige reformer, omstillinger og kriser. Ingenting ligger fast. Ingenting er godt nok.

Ingenting kommer i mål, og alt som lykkes, utløser øyeblikkelig bare flere krav om å gjøre det enda bedre. Fremover, fremover, fremover med hastverk og panikk, ellers lykkes ikke «femårsplanene». Alle som motarbeider revolusjonen eller er bekymret, er høyreekstreme, kontrarevolusjonære og sinnslidende. Og alt dette er ikke bare å undergrave demokratiet, det skaper et ytterst dårlig psykologisk miljø for mennesker flest.

Dekonstruksjonen av Vesten

Akkurat som alle andre verdensomspennende ideologier, lider globalismen av to hovedproblem: Den virker ikke. Og det er bare vestlige land som driver med den slags. Alle andre land og kontinenter følger et nasjonalt spor til nasjonens og eget folks beste – men de vil veldig gjerne ha det som vestlige land tilbyr og gir fra seg. Vesten er historiens største bytte, og de som eier byttet, gir det bort frivillig, i troen på at hele menneskeheten er med på det. Fordi de er dressert til å tro det, og til ikke å tenke over hva de holder på med eller studere faktiske resultater kritisk.

Et viktig moment for globalister er at tollmurer skal bygges ned, så alle land skal handle fritt ut fra hva de er best på. Asia og Kina har lave kostnader, så de fikk overta arbeidsintensiv industri – for vi har jo alle felles mål, alle mennesker er like, alle kulturer er like og alle vil det samme. Right?

Det var sånn Norge mistet alle hjørnesteinsbedriftene sine og ble systematisk avindustrialisert med Arbeiderpartiet ved roret. Resultatet er at norsk fisk skipes til Kina for å bli til fiskepinner, og denne globale handelen er basert på billig fossil energi som globalistene nå selv vil avvikle for å lage en ENDA bedre verden. For det blir aldri bra nok. Aldri.

Suverene nasjoner skal avvikles, overnasjonalitet skal råde, og genser skal bygges ned. Mens varer flyter fritt, skal også mennesker kunne flyte fritt. Alle kan bo og jobbe der de vil. Vesten skal spre demokratiet – gjerne ved hjelp av krigsmakt, for det er viktig å respekterer andre kulturer og levemåter … nei, det gir ingen logisk mening. Og det virker ikke. Det bare ødelegger vestlige kulturer, nasjoner og samhold. Det er derfor folk i USA nå har fått nok.

Nasjonens storhet er ikke forenlig med globalismen.

Det er dette Trump handler om. Ikke om Trump i seg selv, men om politikken han fører og løftene han gir. Han var på ingen måte først med dette i vestlige land, men han ble ledestjernen for det vestlige folkeopprøret, fordi USA er størst. Alt Biden gjorde gjennom fire år, var å bevise for enda flere hvor eksperimentell, dysfunksjonell og farlig globalismen faktisk er.

Derfor er Trump tilbake, AfD vokser i Tyskland, SD vokser i Sverige, og FrP vokser i Norge. Selv om FrP ikke er antiglobalistisk – de bare rir på bølgen. Revolusjonære globalister i media og NRK klarer ikke å dekode dette – for globalismen er ikke bare deres politiske preferanse. Som hos islamister og kommunister har globalismen blitt deres identitet. Et angrep på politikken er et angrep på deres «jeg» og selvbilde. Derfor blir de så rasende, opprørt og skremt av normal politisk debatt.

Dessverre for disse indoktrinerte revolusjonære er hele deres virkelighetsbilde i ord og gjerning basert på hvordan virkeligheten bør være, ikke hvordan den faktisk er – og man kan ikke styre land, samfunn og folk på den måten. Det virker ikke. Nasjoner, folkeslag, kulturer og samfunnssystemer har har vokst frem gjennom tusener av år med historie fordi mennesker er forskjellige. Nasjonaldemokratiet ivaretar dette, mens globalistene river det ned.

Resultatene er nemlig tydelige for alle tenkende mennesker nå. Hvis man tillater seg å tenke.