Polske bønder protesterer mot EUs planlagte handels­avtale med søramerikanske land (Mercosur) og Green Deal-politikken utenfor EU-kommisjonens kontor i Warszawa den 3. januar 2025. Foto: Czarek Sokolowski / AP / NTB.

Det er gode grunner til at verdens oppmerksomhet er rettet mot USA, uansett om man ønsker den nye Trump-administrasjonen velkommen eller hater den. Man kan skjelle og smelle, men det endrer ikke de faktiske økonomiske og realpolitiske forholdene.

Byråkratene i Brussel og de mektige skikkelsene som hvert år samles i Davos, kan blåse seg opp med nye fantasiplaner, men USA er fortsatt det mest dynamiske og innovative landet i verden. Det ser vi bare av det faktum at EU er i ferd med å sakke akterut i dansen.

Europa føles etterhvert som en tredemølle styrt av byråkrater med en uoppfinnsomhet som står i stil med politikernes manglende handlekraft. Siden innføringen av EU har Europa blitt til et aldershjem for fjollete ledere som ikke aner hvordan de skal løse problemene de selv har belemret kontinentet med. I stedet forsøker de å kompensere for sin handlingslammelse ved å holde prekener om «klimaet», behovet for å regulere ytringsfriheten, kampen mot «høyrefløyen» og det fortjenstfulle ved å spise insekter.

I begynnelsen av dette århundret var EUs BNP omtrent på størrelse med USAs. Nå er det omtrent halvparten. Europa har kort gått i stå, mens våre ledere innbiller seg at skatter, avgifter, flere påbud om ditt og datt, vekst i offentlig sektor osv. vil skape økonomisk fremgang.

Et blikk på fossilene England, Tyskland og Frankrike viser med all tydelighet at EUs og statenes klamme hånd kveler all dynamikk. England forlot EU, men har erstattet byråkratiet med en maktsyk stat som har gått fra den ene dumheten til den andre siden Keir Starmer ble statsminister for et drøyt halvår siden.

Hvis vi tar et overblikk på USAs historie, ser vi at landet er blitt formet av en rekke revolusjoner, den første av dem uavhengighetskrigen mot England 1775–1783 og ratifiseringen av grunnloven i 1788 – som med flere senere endringer fortsatt danner grunnlaget for føderasjonen av 50 stater.

Den neste findamentale omveltningen kom under Abraham Lincolns presidentperiode i tiden 1861–1865 og borgerkrigen mellom frie stater og slavestater, som fikk Lincoln til å forby slaveriet 1. januar 1863.

President Franklin D. Roosevelts regjeringsperiode 1933–1945 innebar en besluttsom motstand mot totalitære regimer i form av Hitler-Tyskland og Japan. I USA satte han en stopper for fascistiske demagogers forsøk på å utnytte den økonomiske krisen til å rive ned grunnloven.

President Lyndon B. Johnsons borgerrettslov, som ble vedtatt i 1964, forbød diskriminering på grunnlag av rase, hudfarge, religion, kjønn og nasjonalt opphav.

Bare en uke etter at Donald Trump tiltrådte som president, varsler han en ny revolusjon som kan kalles den nasjonale revolusjonen, eller som Trump foretrekke: en revolusjon for den sunne fornuften.

Trump vedkjenner seg å være konservativ, men foretrekker å bli kalt en tilhenger av sunn fornuft.

Hans nye presidentskap vekker raseri blant opinionsledere som har mistet makten til å bestemme den offentlige mening. De vil utvilsomt fortsette å jamre over den onde mannen i Det hvite hus, men publikummet deres vil skrumpe inn.

I mellomtiden er verdens ledere opptatt med å tilpasse seg den nye sheriffen i Washington.

Blant Trumps støttespillere finner vi Italias statsminister Georgia Meloni, Ungarns statsminister Viktor Orbán, Argentinas statsminister Javier Milei, statsminister Benjamin Netanyahu og Indias statsminister Narendra Modi.

De andre venter nervøst på hvordan den nasjonale revolusjonen som Trump har innledet, vil slå ut. Vil de gi avkall på sin kjærlighet til overnasjonale institusjoner, konvensjoner og drømmer om å bli noe stort og lukrativt i Brussel, eller vil de, som Trump, omfavne folkets interesser?

Erfaringen viser at amerikanske revolusjoner har en tendens til å spre seg.

Hans Rustads bok om Trump ventes fra trykkeriet den første uken i februar, men kan allerede nå forhåndsbestilles.