Da Keir Starmer nylig ble spurt om Rachel Reeves ville bli sittende som finansminister ut perioden, unngikk Starmer å svare klart og tydelig ja.

Med finansmarkedene i opprør og uten at støvet hadde begynt å legge seg etter Reeves’ kontroversielle budsjetttiltak som ble kunngjort i oktober, måtte Starmer gi et politisk svar, ikke et presist svar.

Dette skriver Tom Harris i The Telegraph. Harris er en tidligere Labour-politiker som var statsråd under Tony Blair. Senere var han leder for den skotske Brexit-kampanjen. Harris mener Starmer burde ha innsett farene ved sin tvetydighet, både for markedene, sin egen regjering og sitt eget parti.

Men det gjorde han ikke. Statsministeren fremstår mer som en høytstående, velmenende embetsmann enn som en politiker, mener Harris. Starmer mangler politiske instinkter.

Dette vil skape flere problemer for regjeringen i fremtiden, men nå må han ta et oppgjør med den unødvendige skaden han har påført Reeves’ autoritet.

Hvis det er noe Reeves absolutt ikke behøver, så er det hjelp fra sin sjef for å tape autoritet. Hennes drakoniske skattepolitikk har gjort Reeves svært upopulær blant britiske velgere og sjokkerte bønder.

Britiske familier i middel­klassen vil rammes av skatte­økning på nesten 8000 pund i 2025

Starmer selv sliter, og det hjelper ikke å havne i stadige konflikter for den kommende ledelsen av britenes viktigste allierte, USA.

Starmer og Reeves føyer seg inn i en rekke historiske konflikter mellom britiske statsministere og deres finansministre.

Men det var først i de siste dagene av Margaret Thatchers regjeringstid, da en krangel om utnevnelsen av statsministerens økonomiske rådgiver førte direkte til at Nigel Lawson trakk seg som finansminister, at den fikk den såpeopera-dimensjonen vi alle kjenner til i dag.

Et år senere, i 1990, gikk også Thatcher av. Lawson bidro i kulissene sammen med tidligere finansminister Geoffrey Howe til at John Major flyttet inn i Downing Street. Major var for øvrig Lawsons etterfølger som finansminister, så Thatcher og finansministre var ingen god match.

Senere kom den politiske såpeoperaen over alle politiske såpeoperaer: TBGB. Det dreier seg om «den særegne, bisarre, selvopptatte og pinlige rivaliseringen mellom Tony Blair og Gordon Brown, som etter hvert tvang Blair ut, og tre år senere hele regjeringen».

Det var finansministeren Brown som overtok som partileder og statsminister etter Tony Blair høsten 2006. Brown og hans allierte spilte en nøkkelrolle i dette politiske spillet.

Det ser historisk ut til at det ikke akkurat er et sjakktrekk for en statsminister å havne i konflikt med sin finansminister.

David Cameron og hans finansminister George Osborne lærte av tidligere feilgrep og skapte et nytt, produktivt forhold mellom Downing Street nummer 10 og 11.

Begge innså det Brown (og Blair) ikke gjorde: at forholdet mellom dem ville avgjøre hvor vellykket både deres og koalisjonsregjeringens periode ville bli.

Men også Tory-partiet ble rammet av konflikter mellom statsministre og finansministre. Theresa May hadde et greit forhold til Philip Hammond, noe som kan ha forlenget hennes periode. Verre var forholdet mellom Boris Johnson og hans finansminister Rishi Sunak.

Sunak bidro til at Johnsons periode ble kortere enn han håpet, da han i 2022 vendte seg mot ham for å ha mottatt samme varsel om bot for brudd på covid-retningslinjene som Sunak selv gjorde.

Man må anta at Sunak regnet med å bli Johnsons etterfølger, men først ble det en kort periode med Liz Truss i Downing Street. Truss havnet også i konflikt med sin finansminister Kwasi Kwarteng.

Det endte med at Truss ga ham sparken som finansminister etter at det såkalte minibudsjettet skapte opprør i finansmarkedene.

Kwarteng ble senere intervjuet av BBC.

Han sa at han fortalte henne at det var «galskap» å sparke ham, og at hun bare ville vare «tre eller fire uker» hvis hun gjorde det.

«Jeg ante ikke at det bare kom til å bli seks dager», la han til.

Kwarteng ble erstattet av Jeremy Hunt, som fortsatte som finansminister gjennom Sunaks periode.

Så overtok Starmer og Reeves.

Vi trodde og håpet alle at Starmers forhold til Reeves ville være stabilt, positivt og langsiktig. Det kan det fortsatt være, men Starmers fomling av ballen i går gjør et slikt perspektiv unødvendig usannsynlig.

Slik er situasjonen i dag. Labour-regjeringen er presset fra alle kanter, og det siste Starmer trenger, er konflikter internt i regjeringen, særlig ikke en konflikt med sin viktigste medarbeider.

Vi er vitne til et politisk korthus som er i ferd med å rase sammen. Starmer og Reeves vil klare seg godt uansett hva som skjer. Det ser verre ut for den plagede britiske befolkningen.

 

Kjøp «Veien fra ateismen til det totalitære» av Olavus Norvegicus. Du kan også kjøpe e-boken her.

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene våre. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.