I en tid der samfunnets utfordringer har blitt mer komplekse og uforutsigbare enn noen gang før, ser vi nå en bekymringsfull utvikling blant våre valgte representanter.

Det er en utvikling som både vekker undring og frustrasjon: flere politikere ser ut til å sykmeldes i stor stil i takt med at kravene og presset fra befolkningen øker, mens de samtidig oppfordrer vanlige arbeidstakere til å «stå på» og ikke gi opp.

I et samfunn der motgang er noe de fleste må håndtere daglig, fremstår denne dobbeltmoralen som en tydelig kontrast. Hva er det egentlig som skjer når de som sitter på makten, som har ansvaret for å lede og ta beslutninger, velger å trekke seg tilbake i motgangens stund?

Det har lenge blitt hevdet at politikere som arbeider i pressede situasjoner, må ha sterk mental motstandskraft.

De møter kontinuerlig kritikk, press fra media og krav fra både velgere og motstandere. Dette er selvfølgelig en del av jobben. Likevel ser vi altså at flere av dem velger å sykmelde seg, i det øyeblikket situasjonen blir ekstra krevende.

I en tid hvor vanlige borgere blir møtt med krav om å møte opp på jobb, uansett om de føler seg psykisk eller fysisk slitne, kan vi ikke annet enn å stille spørsmål ved ledernes integritet.

Mens de oppfordrer folk til å ta ansvar for sine egne liv, trekker de seg selv unna når ansvaret blir for stort. Dette skaper en kjip smak av urettferdighet.

Det er utallige eksempler på at så fort «the shit hits the fan» så sykmelder politikerne seg umiddelbart. Faktisk så må man undres om det finnes noen i det hele tatt som ikke øyeblikkelig sykmelder seg så fort det skjer noe som kan oppfattes som motgang for dem.

Kanskje det mest provoserende i denne situasjonen er den åpenbare dobbeltmoralen. Politikere som i flere sammenhenger har talt for åpenhet om psykiske lidelser og viktigheten av arbeidslinjen, gjør det vanskelig for seg selv når de sykmelder seg.

Det er nå en gang slik at en av de sentrale oppgavene i en politikers hverdag er å tåle trykket fra beskyldninger, offentlig granskning og politiske angrep.

La oss ikke glemme at mange av de samme politikere som nå tar «en pause», har vært med på å innføre tiltak som har rammet vanlige arbeidstakere. De har vært med på å skape et samfunn der folk er under stort press for å prestere, selv i møte med motgang. Når det derimot er deres egen tur til å håndtere presset, velger de å trekke seg tilbake.

I en samtale vi ofte har, er det tydelig at det er en forventning om at folk flest skal vise styrke i motgang. Vi ser at arbeidsplasser i dag krever større fleksibilitet og innsats, svangerskapspermisjon og sykemeldinger må balanseres med kontinuerlig arbeid for å opprettholde inntekten.

Men hva skjer med normene når de som er ment å lede samfunnet, tar en «timeout»?

Det er et problem som strekker seg dypere enn bare enkeltindividers handlinger. Det handler om tilliten vi har til våre politikere, og deres evne til å lede. Når de trekker seg unna i tider med press mens de oppfordrer velgere til å stå opp mot sine egne kamper, underminerer de det samfunnsmessige ansvaret som følger med deres posisjoner.

Resultatet av denne hyklerske atferden er en generell skepsis til politiske ledere og deres beslutninger. Jo flere politikere som sykmelder seg uten synlig grunn, jo mer vokser mistilliten i befolkningen.

Vi lever tross alt i en tid hvor det mer enn noen gang er behov for å stå samlet, og hvor lederskap krever styrke og motstandskraft.

For vanlige folk vil det alltid være en utfordring å balansere arbeid, liv og mental helse. Men når de som er i maktposisjoner, velger å forlate skipet i storm, hvordan forventer de da at folket skal ha tillit til dem?

Det vi ser nå er en tillitskrise, ikke bare mellom politikere og velgere, men også innen samfunnet som helhet.

Vi må kreve tydelighet, ansvarlighet og, viktigst av alt, handling fra de som leder oss. Det må være en konsekvens for det som kan virke som en flukt fra ansvar.

Ingen ønsker å være hard mot de som sliter, men når det gjelder de som har ansvaret for å ta beslutninger som påvirker oss alle, er det rimelig å forvente at de står opp i motgang.

Kjøp Giulio Meottis «De nye barbarene» fra Document Forlag her!