Torsdag vedtok Stortinget at kunder i Norge skal ha rett til å betale med kontanter, og endringene i finansavtaleloven skal styrke retten til kontant betaling. Sterke krefter er imot dette, og Regnskap Norge tydeliggjør aksjonismen for å gjøre Norge til et «kontantfritt samfunn». Hovedargumentet er først og fremst å hindre økonomisk kriminalitet samt å redusere kostnadene for næringslivet, men de ser ikke ut til å ha noen tanker om de prinsipielle farene for samfunnet og ulempene for borgerne.

Trenden er ubestridelig: Nordmenn flest bruker ikke kontanter. Kontanter utgjør bare 1,4 prosent av daglige transaksjoner i Norge, og dette er en dyr ordning: Hvis alle virksomheter kunne velge bort kontanter, ville forenklingspotensialet være i størrelsesorden 10 milliarder kroner. Penger fra svart arbeid og kriminalitet kan ikke uten videre settes i banken lenger, for EØS-regler har gjort bankene til en underavdeling av myndighetene, hvor borgerne konstant blir mistenkeliggjort bare noen tusenlapper skifter eier. Ja visst foretrekker kriminelle sedler, men hvis man var så inderlig bekymret for økonomisk kriminalitet, ville det kanskje vært lurere å ikke globalisere landet vårt og importere økonomisk kriminalitet i stor skala? Eller hva med å styrke Økokorim, så de også kan titte vindkraft- og klimaindustrien i kortene?

Norges Bank har beregnet at en kortbetaling samlet sett koster 4,8 kroner å behandle, mens kontantbetaling koster hele 19,2 kroner, og Regnskap Norge hevder at Stortinget ikke har drøftet forenklingspotensialet i å gjøre det valgfritt for næringslivet å ta imot kontanter. Men det er nettopp dét Stortinget har gjort: De har sett på alle sider av saken og kommet frem til at folk må få lov til å betale med kontanter – først og fremst fordi noe annet vil være en svært alvorlig inngripen i folks frihet og privatliv – som allerede er under under press fra digitaliseringen av samfunnet og stadig mer overvåkning. Dette var aldri nødvendig før globaliseringen slo til. Faktisk var det utenkelig. Selv i år 2000 gikk staten ut fra at du var uskyldig.

Tvilsom effekt og farlige ulemper

Det er merkverdig naivt å tro at kriminelle vil presses til å bli lovlydige med et kontantfritt samfunn. Tvert om vil kriminelle bytte ut norske sedler med euro, dollar eller kanskje gull, og skape sin egen kontantøkonomi eller bytteøkonomi i skyggene. Effekten av digitale penger er fiksjon, for vi har tross alt fri flyt mot EU. Det er heller ikke riktig at det ikke går an å manipulere fakturaer, regskaper og selskaper med digital økonomi. Kriminelle er minst like kreative som lovgiverne, og betrakelig raskere til å tilpasse seg nye forutsetninger. Men det er en annen faktor som taler imot et digitalt pengesamfunn: personvern og demokratiske rettigheter.

Det er godt dokumentert at digitale penger er rene gavepakken til totalitære krefter som ønsker å styre alle sider ved borgernes adferd. Folk kan kort og godt nektes å kjøpe flybilletter, produkter eller tjenester som myndighetene ikke liker, og presses til å kjøpe det politikerne ønsker at folk skal kjøpe. Dette tilsidesetter både demokratiske rettigheter, frihetsprinsipper og sunne markedskrefter, og er i praksis det Kinas diktatorer har innført for å styre befolkningen. Slikt har ingenting i moderne demokratier å gjøre, men kan enkelt innføres under den forutsetning at det skal redde naturen og kloden. Klimasaken er et antidemokratisk mareritt.

Det er også en annen side av saken som er lite diskutert: Med kontanter kan du passe på dine egne penger uten å betale for det. Når man har cash i en safe hjemme, eller ungene har dem i en sparegris, har man full kontroll på egen kontantbeholdning og eget forbruk. Riktignok taper du renter, men dét er jo et personlig valg. Med digitale penger blir det umulig å forvalte egne penger uten at private selskap tar seg betalt for det. Og dette er uhørt.

Skal staten innføre et kontantfritt samfunn, må staten samtidig opprette «Statens Kontantbank», hvor folk – og ikke minst barn – kan putte pengene sine i «madrassen, sukkerskålen eller sparegrisen» uten å måtte betale for det, og uten at myndighetene har innsyn i daglig forbruk. Noe annet vil være et grovt overtramp mot demokratiske frihetsprinsipper og folks rettsfølelse.

Ingen vei tilbake til kontantsamfunnet

Å bruke digitale penger er effektivt, enkelt, praktisk og langt sikrere enn å gå rundt på gaten med tusenlapper i lomma. Det er bare å innse at dagens 30-åringer aldri kommer til å ønske å vende tilbake til 70-tallets cashflow. Dette går bare én vei, men det betyr ikke at folk skal miste retten til å forvalte egne penger som de selv ønsker – og i dag kan ingenting annet enn kontanter oppfylle nettopp det.

Folket er ikke statens tjener. Det er staten som skal tjene folket og tilrettelegge for sivilsamfunnet med utgangspunkt i at folk er ærlige, og derfor bør all statlig kontroll og innsikt begrenses. Staten må også i større grad kommunisere et sikkerhetssystem for folks digitale verdier: Hvis en solstorm, krig eller et cyberangrep usletter bankenes datasystemer, er det sikkert fint for dem som får slettet gjelden sin, men ikke så fint for dem som får slettet sparepenger og pensjon. Hva bankene gjør for å skape et slikt bombesikkert system, er gradert informasjon, men med cash i lomma vet du i hvert fall hvor du har verdiene dine. Da kan du selv velge sikkerhetssystemet.

Regnskap Norge-sjefen mener det er underlig at flertallet på Stortinget ikke velger å vente på Betalingsutvalgets innstilling; det er varslet at denne skal komme i november i år. Heldigvis gjorde Stortinget noe riktig – så lenge det varer? Presset mot å innføre det digitale pengesamfunnet øker jevnt og sikkert, men det er å forvente at myndighetene ser på alle sider av saken, og ikke bare på de positive.

Kjøp «Et vaklende Europa» av Carl Schiøtz Wibye her!