Fremfor media høster Jonas Gahr Støre høster applaus fra blant andre Espen Barth Eide og Terje Aasland under Arbeider­partiets lands­styre­møte i Oslo den 8. april 2024. Foto: Terje Bendiksby / NTB

Det er noe ravende galt med nasjonens tilstand. Istedenfor å være folkets talerør og vakthund, er mediene med få unntak blitt maktens eget propaganda-apparat, sensurorgan og forlengede arm, mens politikerne og makthavere pleier egne interesser og karrierer og gir blanke i folkets ve og vel, behov og ønsker.

Vender folket ryggen

Aller klarest kommer dette etter mitt skjønn til uttrykk gjennom Arbeider­partiets stadig mer folke­fiendtlige politikk under reisen mot partiets solnedgang.

Ganske utrolig, når en tenker seg om: Den såkalte frie presse og de folkevalgte har vendt folket ryggen – det folket de per definisjon er satt til å tjene; deres eneste berettigelse og misjon. En kan spørre: Hvordan er slikt mulig i et utviklet og opplyst samfunn?

Selvutslettelse

Stadig mer konsekvent går de politikerne som sitter med makten, inn for det de må vite er det stikk motsatte av folke­flertallets ønsker. Det er her nok å nevne den fortløpende avståelse av selvråde­rett til EU, FN, WEF og WHO. Folket er beviselig imot en slik selv­utslettelse av vårt folkestyre og nasjonal­staten.

Men Ap og Høyre vil tvert om helst ha oss helt inn i EU og under total kontroll av de udemokratiske støtte­pilarene FN, WEF og WHO, bastet og bundet på hender og føtter. At vi for lengst har gitt EU/Acer råderetten over vannkraften, fremstår i dette bilde som en selvfølge.

Og som om dét ikke er nok: Nå vil Venstre blåse nytt liv i EU-debatten for endelig å få oss inn i unionen, uavhengig av folkets vilje. Disse partiene har åpenbart ingen respekt for folke­meningen og synes å være totalt frakoblet det man normalt forstår med begrepene folkestyre og demokrati.

Kalifatet fikk Drammen

Det er selvsagt nærliggende også å nevne innvandrings­saken, der fjern­kulturell masse­innvandring har vært mantraet i årtier, stikk imot folke­flertallets ønske. Stats­forvalteren i Buskerud nekter lydig Drammen kommune å si nei til ytterligere muslimsk innvandring, selv etter at Drammen rent demografisk for lengst er opptatt i det muslimske kalifatet. Dette er virkeligheten!

Farlig å støtte Israel

Enn videre: For folk flest er det blitt noe i nærheten av farlig å støtte Israels kamp for overlevelse i Midtøsten, og uttrykker du samtidig skepsis mot muslimsk masse­innvandring på de gale stedene, blir man frosset ut av «det gode selskap» og det som verre er.

Hva er det som rir denne nasjonen, som avler og aler opp politikere og et maktapparat det store flertallet åpenbart ikke er tjent med? Kanskje finnes det ikke noe entydig svar på det, men heller at alle samfunn, alle regimer, har sin tilmålte sunne og friske levetid innen de forfaller og degenererer. Det spørs om ikke Norge er kommet ganske langt på veien inn i den fasen.

Tar med folket i fallet

Jeg skrev for et par dager siden følgende strofe: «Ap rir sakte, men sikkert inn i solnedgangen og inn i den evige natt». Ja, det ser virkelig slik ut for partiet som mer eller mindre kontinuerlig har styrt Norge fra 1935 og frem til i dag (Christofer Hornsrud – 1928, får ha meg unnskyldt, den første Ap-regjering, som styrte i et par uker, Norges kortest sittende regjering). Men, for pokker; det kan da vel ikke være nødvendig for et Ap på sotteseng å ta med seg hele folket i fallet?

For Aps mislykkede strateger er åpenbart partiet og makten viktigere enn folkets ve og vel. For dem er folket til for partiet, og ikke omvendt. Og media dilter lydig etter. Her skifter man bare hest når Ap faller og går over til neste makthaver, den til en hver tid sittende. Og da nærmer vi oss kanskje et svar på spørsmålet om hva som er så ravende galt her i landet, der allmuen – den norske, er blitt en stor, slitsom pariakaste man helst ikke vil ha noe med å gjøre.

Document er blitt 20 år – kjøp vårt nye tidsskrift!