De siste ukene har det vært mange artikler på Document som på en eller annen måte omhandler en av de største truslene vårt demokrati står ovenfor: diverse angrep på ytringsfriheten.

I de fleste av disse artiklene blir ytringsfrihet gitt som en slags verdi alle forstår og alle bør hegne om. Men dette er ikke en beskrivelse som stemmer med virkeligheten. Svært få kan svare utfyllende på spørsmål som: Hvorfor skal vi ha ytringsfrihet? Hva er egentlig ytringsfrihet? Og: Hva truer ytringsfriheten i dag, og hvilke begrensninger burde ytringsfriheten ha?

Jeg vil forsøke å gi noen forsøksvise svar på disse spørsmålene.

Hva er ytringsfrihet?

Ytringsfrihet er retten til å tenke, mene og ytre sine meninger uten frykt for forfølgelse og straff fra myndighetene (med visse begrensninger). Dette er den klassiske definisjonen, som altså fritar enhver privat organisasjon fra plikten til å legge til rette for ytringsfriheten.

Men ytringsfriheten har også et annet element, som ofte blir glemt eller oversett: ytringsfrihet innebærer også retten på å fritt ha tilgang til informasjon, eller rett og slett å ha fri tilgang til andres ytringer.

HVORFOR YTRINGSFRIHET?

Hvorfor er ytringsfrihet viktig? De tradisjonelle argumentene er på engelsk forkortet til «STGD» – som står for «self, truth, government, diversity». Jeg oversetter til norsk, men ville ha de originale engelske begrepene med.

Autonomi

Retten til kontroll over sin egen person forutsetter at man kan ytre sine meninger fritt. Men også at man tilegnes retten til å høre andres ytringer. Man kan ikke bli ordentlig kjent med et annet menneske hvis man ikke kan være ærlige med hverandre. Ytringsfrihet er en forutsetning for ærlighet.

I sin fabelaktige bok Freedom of speech – ten principles for a connected world nevner Timothy Garthon Ash en sang fremført av Nina Simone, hvor en av tekstlinjene går slik:

I wish you would know – How it is to be me

T.G. Ash er en typisk «progressiv» – en fyr som skriver for venstrevridde The Guardian. Jeg regner med at vi er uenige i 99 prosent når det gjelder politikk, og jeg må innrømme at jeg kjøpte boken for noen år siden med en forventning om typisk venstrevridd argumentasjon om hvorfor diverse ytringer bør forbys etc.

Men – og dette er faktisk viktig: Garton Ash er tilnærmet fundamentalistisk i sitt forsvar for ytringsfriheten. Jeg har sjelden blitt så positivt overrasket etter å ha lest en bok. Vi trenger allierte på venstresiden eller blant globalistene som fortsatt ser hvilken verdi ytringsfriheten har. Så kan vi være uenige i sak etter sak uten at vi tyr til vold eller andre teknikker for «hold kjeft».

Skal vi bli kjent med andre mennesker (og oss selv) er vi nødt til ikke bare å tenke, men å kunne uttrykke hva vi tenker. Det er dette Jordan B. Peterson sier i sitt berømte intervju med Cathy Newman, da hun stiller århundrets dummeste spørsmål:

– Hvorfor skal din rett til ytringsfrihet trumfe en transpersons rett til ikke å bli krenket?

– Fordi, hvis man skal være i stand til å tenke, må man risikere å fornærme noen.

Han avslutter med klassikeren: Ha! Gotcha!

Det må f.eks. ha vært vanskelig å oppnå nært vennskap med nye bekjentskaper under Stalin eller Hitlers styre. Risikoen var for stor. Folk holdt seg for seg selv, selv ens nærmeste kunne være en trussel. Å leve under slike paranoide omgivelser var helt klart en trussel mot mental og fysisk helse.

Sannhet

For å utvikle vår kunnskap om verden er det helt nødvendig at vi tillater idiotiske teorier og «dumme spørsmål». En åpen diskusjon og aktiv søken etter sannhet har vist seg ekstremt mye mer effektiv enn kontroll og dogmer. Det er ingen tilfeldighet at den industrielle revolusjon fulgte den filosofiske evolusjon. Den moderne velstand skyldes i like stor grad John Stuart Mill som Isaac Newton.

Samfunn uten ytringsfrihet blir straffet med få og små vitenskapelige fremskritt. Slike samfunn kan kopiere, men ikke skape.

Hvilken mellomleder i Stalin-tiden gadd å utfordre sjefen sin ved å si: «hvorfor gjør vi ikke sånn?» Ingen – belønningen var minimal og risikoen var skyhøy (GULAG). Dette fører til mindre velstand, dårligere folkehelse og en hel haug av negative økonomiske, sosiale og menneskelige konsekvenser.

John Stuart Mill er helt klar i «On Liberty», hvor særlig kapittel 2 omhandler ytringsfriheten. Han advarer bl.a. mot «flertallstyrraniet» – en parallell til dagens debatt kan være den falske påstanden om hva «97 prosent» av klimaforskere mener om menneskets påvirkning av klimaet. Dette er – ifølge Mill – ikke et argument for å begrense ytringsfriheten til dissidenter. Selv om det bare er en person mot resten av verden er denne personen like mye – eller ideelt sett mer beskyttet – av ytringsfriheten.

Retten til å tenke, si og mene hva man vil er et våpen svake grupper kan bruke mot overmakten. Dessuten, påpeker Mill, er det ikke bare den som blir forhindret fra å ytre seg som lider. Hele menneskeheten taper hver gang en ytring blir forhindret. Ytringen kan være sann, og derfor i stand til å forbedre verden. Eller ytringen kan være falsk, men har allikevel positive konsekvenser hvis vi bruker den falske påstanden som slipesten for å skjerpe sannhetens sverd, og gjøre oss tryggere på våre overbevisninger.

Myndigheter

Ytringsfrihet skaper bedre myndigheter. Retten til å kritisere de som sitter med makten er en grunnleggende forutsetning for demokrati. Det er umulig å tenke seg et diktatur med full ytringsfrihet. Det er også vanskelig å forestille seg et demokrati med for sterke begrensninger på hva det er lov å si, tenke og mene (og endog føle).

Dessverre er store deler av den vestlige verden – som er ytringsfrihetens vugge – i ferd med å legge såpass mange begrensninger på denne retten at det er et demokratisk problem. Det moderne demokratiet er som et nyfødt spebarn, og kan ikke klare seg uten hjelp døgnet rundt. Men politisk korrekthet, «mangfold» og woke er en trussel mot demokratiet – via det pågående angrepet på ytringsfriheten, som er den mest grunnleggende rettighet i et fritt samfunn, etter eiendomsretten.

De eksploderende og undertrykkende lovene mot hatefulle ytringer er et godt eksempel på hvordan vi mister vår frihet, først gradvis, så plutselig.

Mangfold

I en mangfoldig verden, med mange ulike synspunkter og livssyn tvunget sammen i nærkontakt, er det svært mange som ønsker å begrense ytringsfriheten for å redusere konflikter og hindre vold og splittelse. Dette er feil vei å gå. Hvis man skal beholde noe som helst håp om et «lykkelig mangfold» er det avgjørende at vi kan ytre oss fritt uten frykt for vold og straffemessige sanksjoner. Dessverre har våre ledere sviktet grovt på dette feltet.

De har glemt at mangfold er mer enn ulike religioner, hudfarge og mentale kjønnslidelser. Man må tillate den eneste formen for mangfold som virkelig betyr noe: nemlig et mangfold av ideer.

«Idéenes markedsplass» er en velkjent feilsitering av Oliver Wendell Holmes (tidligere dommer i USAs høyesterett). Ideer, meninger og ytringer skal altså møtes i fri og rettferdig kamp. De beste ideene overlever, de dårlige (og usanne) ideene vil forsvinne.

Dette peker mot en logisk konklusjon: alle som ønsker å begrense ytringsfriheten har innsett at de ikke har en sjanse til å vinne konkurransen på markedsplassen for gode eller dårlige idéer. Vinnere endrer ikke spillets regler!

Hvem slåss mot ytringsfriheten i dag? Det er trist å måtte si: så og si alle toneangivende politikere i Europa, selv noen av «heltene» på høyresiden klarer ikke å holde tungen rett i munnen. Fristelsen er for stor: når venstremobben bruker «hate speech»-lovgivning mot oss, må vi ta igjen med samme mynt. Dette er en gedigen feil. Det er som når Listhaug snakker om «folk med beskyttelsesbehov». Man må ikke akseptere «fiendens» språk og verktøy. Er man for ytringsfrihet, så eksisterer det ingenting som kalles «hate speech». End of story.

Hvilke begrensninger?

De aller fleste som forventes å bli tatt seriøst er «for ytringsfrihet, men…». Det er dette «men…» som er slagmarken hvor kampen om reell ytringsfrihet foregår. Garton Ash summerer diskusjonen rundt dette opp i ti prinsipper (derav tittelen på boka), og jeg vil ta for meg noen av de viktigste. For dere som ønsker å fordype dere: les boken.

Vold

Vi aksepterer ikke trusler eller oppfordring til vold, og lar oss heller ikke påvirke av trusler.

Så og si alle som har noen form for lovgivning har implementert prinsippet om at trusler og oppfordring til vold ikke er beskyttet av ytringsfriheten. Grunnen er selvsagt at dette begrenser andres ytringsfrihet og dreper muligheten for fri debatt.

Men dessverre: prinsippets andre ledd, om at vi ikke skal påvirkes av trusler, er ikke like universelt akseptert. Det holder å si «islam» så forstår du hva jeg mener. Karikaturstriden er et eksempel på hvordan hele den vestlige verden lot seg presse av en voldelig ideologi. Regjeringen kjøpte seg fri ved å ofre Vebjørn Selbekk. En skamplett på Norges moderne historie, og grunn nok til at Støre aldri burde vært tillatt en maktposisjon.

Privatliv

Alle har rett til et privatliv.

Noen ganger kommer retten til privatliv i konflikt med hva som f.eks. pressen definerer som «av offentlig interesse». Her er det viktig å skille mellom de vi kan kalle «offentlige personer» – for eksempel politikere og andre mennesker med makt. Selv om også disse har rett til et privatliv, er det klart at de må forvente et sterkere fokus enn den vanlige mannen i gata.

Med dagens teknologi er det uendelige muligheter for å krenke andres rett til privatliv. Derfor blir det vanskelig å regulere dette rent juridisk. Det handler altså om å bruke forstanden slik at man ikke havner i slike situasjoner. Dermed ender vi opp med oppdragelse: Man må oppdra sine barn slik at de blir fornuftige mennesker, som ikke sender nakenbilder av seg selv til en kortvarig kjæreste for deretter å sutre over at bildene blir delt på TikTok.

Hatefulle ytringer

Noe som gledet meg stort ved Garton Ash sin bok var hans totale avvisning av såkalt «hate speech»-lovgivning. Det må faktisk være lov å hate. Jeg hater f.eks. nazisme, islamisme, kommunisme og LGBTQ-tyranni.

Problemet med lover som regulerer våre følelser er blant annet spørsmålet om hvem som definerer hva det ikke er lov til å føle/tenke. I stor grad styres dette utfra en tanke om at enkelte grupper fortjener sterkere beskyttelse enn andre. Det er greit å si «jævla hviting» men ikke «jævla svarting». Dette kan ikke aksepteres ut fra et individualistisk livssyn.

Vi må lære våre barn og unge det motsatte av hva de lærer i dag. Vi må fortelle dem at det er et valg å bli såret eller krenket. Man kan velge å ikke la seg såre eller krenke av ord. Man kan lære å utvikle en viss motstandskraft mot usakligheter. Det er – etter min mening – langt bedre enn å lære unge mennesker om retten til en evig følelse av krenkelse. Så hvis noen ytrer noe rasistisk, så kan man heve seg over det og finne andre samtalepartnere. Da står rasisten alene igjen med skammen.

Det er viktig å forstå at det er mulig å reagere på ytringer uten å rope «politi». Så lite som mulig bør behandles juridisk. Folk som har hårreisende meninger kan møtes med andre sanksjoner. Man trenger ikke å invitere rasister på middag. Man kan unnlate å ta en øl med en fascist eller en kommunist. Og man kan holde seg unna naboer i burka – man trenger ikke ringe politiet.

Man kan også velge å følge det klassiske rådet til blant annet Napoleon: «Når en fiende er i ferd med å ødelegge seg selv, så er det en god idé å ikke blande seg inn».

Postmodernismen og ytringsfriheten

Kampen om ytringsfriheten er selvsagt en politisk kamp, men grunnlaget for de ulike syn er i bunn og grunn filosofisk. De postmoderne ideene rundt grunnleggende spørsmål om epistemologien, menneskenaturen og etikken kan oppsummeres omtrent slik:

Epistemologisk er postmodernistene skeptiske til fornuftens evne til å finne sannhet. Fornuften er en sosial konstruksjon som preges av din gruppetilhørighet. Derav følger en skepsis til sannheter og en sosial subjektivisme. Kulturrelativisme er en annen konsekvens av denne tankemåten.

Når det gjelder spørsmålet om den menneskelige natur, avviser postmodernistene fri vilje. Vi har ingen fri vilje, siden vi er et resultat av vårt sosiale miljø.

I etikken er de postmoderne altruistiske, de ser på etikken som noe som skal fremskaffe utopier (kommunisme, flerkulturelt fargerikt fellesskap etc). I kampen for utopia mister enkeltmennesket sin verdi. Altruisme er derfor kollektivistisk, og alt for ofte i historien har vi sett at mennesker med slike ideer er villige til å «gå over lik» – bokstavelig talt. Utopia er sammensatt av to begreper, hvor det ene (eutopia) riktignok betyr «et godt sted», mens det andre (outopia) betyr «ingensteds». Utopier har en tendens til å ende opp «ingen steder».

Alle disse tankemåtene leder frem til politiske idealer som f.eks. «positiv diskriminering», «likelønn» og begrensninger på ytringsfriheten – siden ytringsfriheten ses på som et våpen som kun tjener de som har makt. Dette er logiske konsekvenser av woke-ideologien.

For å bekjempe disse ødeleggende, postmoderne ideene må vi stå opp for klassiske filosofiske og åndelige prinsipper.

Vi må stå på fornuftens side, vi må samles rundt den vitenskapelige metode og håpet om at vi stadig kommer nærmere en reell sannhet. Sannhet er virkelig, ikke en «sosial konstruksjon». Sannhet handler om gode argumenter basert på kunnskap, ikke om rå makt.

Vi må tro at mennesket har en fri vilje. Hvis ikke blir alle våre gjerninger meningsløse, livet blir meningsløst i seg selv. Livet blir «inshallah» – hvis Allah vil. Dette er svært ødeleggende for ethvert samfunn.

Og vi må ha en etikk som fokuserer på enkeltmennesket – det ukrenkelige individet. En slik individualistisk etikk fokuserer på å forsøke å bli et bedre menneske, uten at man dermed kan forvente å forbedre hele verden. Men – som Jordan B. Peterson sier: Vi kan i alle fall ha et håp om å redusere lidelse i vår nærmeste krets. Vi kan oppdra barna våre skikkelig, og være en god ektemann eller venn.

Kampen om ytringsfriheten er en kamp vi ikke har råd til å tape. Dessverre har vi få allierte, men heldigvis finnes det allierte i alle politiske leire. Vårt eneste håp er derfor å alliere oss med disse kreftene, invitere til åpen debatt og slippe til stemmer som har helt andre meninger enn oss selv. Document holder dørene åpne for meningsmotstandere. Håpet må være at flere takker ja til slike invitasjoner. Kun en åpen debatt kan føre oss videre.

I kullgruvene hadde de kanarifugler. Hvis kanarifuglene døde, så skjønte gruvearbeiderne at det var tid for å løpe for livet.

Ytringsfriheten er demokratiets kanarifugl, og den har sluttet å puste.

Kjøp «Europas underlige død»!