Charlie Chaplin i en scene fra filmen «Modern Times» fra 1936. Stillbilde: YouTube.

På 1990-tallet og i mange år inn i vårt århundre var det vanlig å latterlig­gjøre myndighetene som teknologisk tilbake­stående. Vi var alle i ferd med å få tilgang til fantastiske ting som internett, apper, søke­maskiner og sosiale medier. Men myndigheter på alle nivåer satt fast i fortiden med IBM-stor­maskiner og store disketter. Vi moret oss med å gjøre narr av dem.

Jeg husker den tiden da jeg trodde at myndig­hetene aldri ville nå opp til markedets makt og glans. Jeg skrev flere bøker om dette som var fulle av teknologi­optimisme.

Den nye teknologi­sektoren hadde en frihetlig innstilling. Der brydde de seg ikke om myndig­heter eller byråkrater. De hadde ingen lobbyister i Washington. De var frihetens nye teknologier, og var lite opptatt av den gamle, analoge verdenen med kommando og kontroll. De ville vise veien til en ny tidsalder med folkemakt.

Nå, et kvart århundre senere, sitter vi med dokumenterte bevis på at det motsatte skjedde. Privat sektor samler inn data som myndig­hetene kjøper og bruker som kontroll­verktøy. Hva som deles, og hvor mange som får se det, er et spørsmål om algoritmer som en kombinasjon av offentlige etater, universitets­sentre, ulike ideelle organisasjoner og selskapene selv blir enige om. Det hele har blitt en under­trykkende, uformelig masse.

Her er Googles nye hovedkvarter i Reston, Virginia:

Og her er Amazons i Arlington, Virginia.

Alle de store selskapene som tidligere holdt seg langt unna Washington, eier nå et lignende gigant­palass i eller rundt D.C., og de tjener flere titalls milliarder på inntekter fra staten. Myndig­hetene er nå blitt en stor – om ikke den største – forbrukeren av tjenestene som leveres av de store sosiale medie- og teknologi­selskapene. De er annonsører, men også store kjøpere av hoved­produktet.

Amazon, Microsoft og Google er de største vinnerne av offentlige kontrakter, ifølge en rapport fra Tussel. Amazon er vert for dataene til National Security Agency (NSA) med en kontrakt på 10 milliarder dollar, og får hundrevis av millioner fra andre lands myndig­heter. Vi vet ikke hvor mye Google har mottatt av den amerikanske staten, men det er helt sikkert en betydelig andel av de 694 milliarder dollar som den føderale regjeringen deler ut i kontrakter.

Microsoft har også en stor andel offentlige kontrakter. I 2023 ble Microsoft, Amazon, Google og Oracle tildelt det amerikanske forsvars­departementets (DoD) kontrakt Joint Warfighter Cloud Capability. Denne har en verdi på opptil 9 milliarder dollar og leverer skytjenester til DoD. Dette er bare begynnelsen. Pentagon planlegger noe enda større for fremtiden.

Vi vet faktisk ikke engang det fulle omfanget av dette, men det er gigantisk. Disse selskapene leverer også vanlige forbruker­tjenester, men en viktig – og til og med avgjørende – kunde er myndig­hetene selv. Dermed er det slutt på den gamle latterlig­gjøringen av akterut­seilt teknologi i offentlige etater. I dag er det offentlige en av de største innkjøperne av teknologi­tjenester og en av de viktigste driv­kreftene bak AI-boomen.

Dette er en av de best bevarte hemmelig­hetene i amerikansk offentlighet, og den omtales knapt i det hele tatt i vanlige medier. De fleste tenker fortsatt på teknologi­selskaper som det frie nærings­livets opprørere, men det stemmer ikke lenger.

Den samme situasjonen gjelder selvsagt for lege­middel­selskapene. Denne relasjonen går enda lenger tilbake i tid og er så tett at det ikke finnes noe reelt skille mellom interessene til etater som Food and Drug Administration (FDA) eller Centers for Disease Control (CDC) og de store lege­middel­selskapene. De er sammensmeltet enhet.

Innenfor denne rammen finner vi også landbruks­sektoren, som domineres av karteller som har fordrevet familie­brukene. Det er en statlig plan og massive subsidier som bestemmer hva som produseres, og i hvilken mengde. Det er ikke på grunn av forbrukerne at colaen din er full av et skummelt produkt kalt «high fructose corn syrup», at godteriet og wiener­brødet ditt inneholder det samme, eller at det er mais i bensin­tanken din. Dette er helt og holdent resultater av offentlige etater og budsjetter.

I et fritt næringsliv er den gamle regelen at kunden alltid har rett. Det er et fantastisk system som noen ganger kalles forbruker­makt. Historisk så det dagens lys kanskje allerede på 1500-tallet, og det representerte et kolossalt fremskritt sammenlignet med føydalismens gamle laugs­system, og i hvert fall i forhold til de gamle despotiene. Siden den gang har det vært et slagord for markeds­basert økonomi.

Men hva skjer når staten selv blir en viktig og til og med dominerende kunde? Da endres det private nærings­livets innstilling. De er ikke lenger først og fremst interessert i å tjene allmenn­heten, men retter oppmerksom­heten mot å tjene sine mektige herrer i statens korridorer, og etter hvert knytter de tette bånd og danner en hersker­klasse som blir en sammen­svergelse mot allmenn­heten.

Tidligere gikk dette under navnet «kompis­kapitalisme» (crony capitalism), som kanskje beskriver noen av problemene på liten skala. Det vi har nå, er en helt annen virkelighet, og den trenger et helt annet navn. Det navnet er korporatisme, et påfunn fra 1930-tallet og et synonym for fascisme før det ble et skjellsord på grunn av krigs­allianser. Korporatisme er spesifikt hverken kapitalisme eller sosialisme, men et system med privat eiendoms­rett og kartellisert industri som først og fremst tjener staten.

De gamle skillelinjene mellom offentlig og privat sektor som alle de store ideologiske systemene har lagt til grunn, er blitt så uklare at de ikke lenger gir noen mening. Likevel er vi ideologisk og filosofisk uforberedt på å hanskes med denne nye verdenen med noe som ligner intellektuell innsikt. Ikke bare dét, det kan til og med være ekstremt vanskelig å skille de gode fra de onde i nyhets­strømmen. Vi vet nesten ikke lenger hvem vi skal heie på eller pipe ut i vår tids store kamper.

Så innviklet er alt blitt. Vi har helt klart beveget oss langt fra 1990-tallet!

Noen vil kanskje si at dette har vært et problem langt tilbake i tiden. Fra og med den spansk-amerikanske krig har vi sett en sammen­smelting av offentlig og privat ammunisjons­industri.

Det er sant nok. Mye av rikdommen fra gull­alderen var helt legitim og kom fra markeds­baserte foretak, mens andre kom fra det gryende militær­industrielle komplekset som begynte å vokse frem under første verdens­krig og omfattet et bredt spekter av bransjer fra industri til transport og kommunikasjon.

I 1913 fikk vi jo et spesielt notorisk offentlig–privat samarbeid med sentral­banken (Federal Reserve), der private banker slo seg sammen i en felles front og gikk med på å betjene amerikanske stats­gjelds­forpliktelser i bytte mot rednings­garantier. Denne monetære korporatismen fortsetter å plage oss den dag i dag, akkurat som det militær­industrielle komplekset.

Hvordan skiller dagens situasjon seg fra fortiden? Den er annerledes i grad og omfang.

Den korporatistiske maskinen styrer nå de viktigste produktene og tjenestene i det sivile livet, også alle måtene vi får informasjon på, hvordan vi jobber, hva slags bank­tjenester vi får, hvordan vi kontakter venner og hvordan vi gjør innkjøp. Den styrer hele livet vårt på alle måter, og er blitt driv­kraften bak produkters innovasjon og design. Den har blitt et verktøy for overvåking av de mest intime sidene ved våre liv, herunder også finansiell informasjon og avlyttings­utstyr som vi frivillig har installert i våre egne hjem.

Det handler med andre ord ikke lenger bare om at private selskaper leverer bomber og ammunisjon til begge sider i en utenlandsk krig, og får kontraktene for gjen­opp­bygging etterpå. Det militær­industrielle komplekset har kommet hjem, ekspandert overalt og invadert hele livet.

Den korporatistiske maskinen har blitt den viktigste sensoren og tilsyns­føreren for nyhetene våre og nærværet vårt i sosiale medier. Den kan bestemme hvilke selskaper og produkter som lykkes og hvilke som mislykkes. Den kan drepe apper på et blunk hvis en velplassert person ikke liker det de gjør. Den kan beordre andre apper til å legge til eller trekke fra på en svarteliste basert på politiske meninger. Den kan be selv det minste selskap om å innordne seg eller bli drept i en juridisk krig. Den kan gripe fatt i et hvilket som helst individ og gjøre vedkommende til samfunnsfiende utelukkende på grunnlag av en mening eller handling som strider mot regimets prioriteringer.

Kort sagt er denne korporatismen – i alle sine varianter, inkludert regulerings­staten og den fiffige krigs­kassen som opprett­holder og håndhever monopoler – selve kilden til dagens despoti.

Den fikk sin første fulle prøve­periode med ned­stengning­ene i 2020, da teknologi­selskaper og medier gikk sammen om de øredøvende propaganda­kampanjene om å holde seg inne, avlyse ferier og ikke besøke bestemor på sykehus eller sykehjem. Den jublet da millioner av små­bedrifter ble ødelagt og store butikker blomstret opp som distributører av godkjente produkter, mens store deler av arbeids­styrken ble stemplet som uviktig og satt på trygd.

Dette var den korporative staten i aksjon, med en stor bedrifts­sektor som var helt inn­forstått med regimets prioriteringer, og en regjering som var totalt dedikert til å belønne forretnings­partnere i alle bransjer som til enhver tid passet inn i den politiske prioriteringen. Den utløsende faktoren for byggingen av det enorme maskineriet som styrer livet vårt, ligger langt tilbake i tid og begynner alltid på samme måte: med en tilsyne­latende uheldig offentlig kontrakt.

Jeg husker godt den gangen på 1990-tallet da offentlige skoler begynte å kjøpe inn data­maskiner fra Microsoft. Var det noen alarm­klokker som ringte? Ikke hos meg. Jeg hadde den typiske holdningen til enhver næringslivs­liberalist: Det nærings­livet ønsker å gjøre, bør det gjøre. Det må da være opp til bedriften å selge til alle villige kjøpere, selv om myndig­heter er blant dem. Hvordan i all verden skulle man kunne forhindre dette? Offentlige kontrakter med private bedrifter har vært normen i uminnelige tider. Ingen skade skjedd.

Likevel viser det seg at det ble gjort stor skade. Dette var bare begynnelsen på det som ble en av verdens største industrier, langt mektigere og mer avgjørende for industriell organisering enn gammel­dagse produsent-til-kunde-markeder. Adam Smiths «slakter, baker og bryggeri» har blitt fortrengt av nettopp de forretnings­konspirasjonene som han advarte mot. Disse gigantiske, profitt­baserte allmenn­aksje­selskapene ble det operative fundamentet for det overvåknings­drevne korporative komplekset.

Vi er ikke i nærheten av å ta inn over oss konsekvensene av dette. Det går langt ut over og overskrider de gamle debattene mellom kapitalisme og sosialisme. Det er heller ikke dét det handler om. Et slikt fokus kan være teoretisk interessant, men det har liten eller ingen relevans for dagens virkelighet, der det offentlige og det private har smeltet sammen og trengt seg inn i alle aspekter av vårt liv, med helt forutsigbare resultater: økonomisk nedgang for de mange og rikdom for de få.

Det er også grunnen til at verken venstresiden eller høyresiden, Demokratene eller Republikanerne, kapitalistene eller sosialistene, ser ut til å snakke tydelig om tiden vi lever i. Den dominerende kraften på både den nasjonale og globale scenen i dag er tekno­korporatismen som trenger seg inn i maten, medisinene, mediene, informasjons­flyten, hjemmene våre og helt ned til de hundrevis av overvåknings­verktøyene vi bærer rundt omkring i lommene.

Jeg skulle virkelig ønske at disse selskapene var ekte private selskaper, men det er de ikke. De er de facto statlige aktører. De jobber nærmere bestemt hånd i hånd, og det er ikke lenger klart hvem som er hånden og hvem som er hansken.

Å ta et intellektuelt oppgjør med dette er vår tids største utfordring. Å håndtere det rettslig og politisk virker mildt sagt som en mye større oppgave. Problemet kompliseres av at man på alle nivåer i samfunnet er opptatt av å kvitte seg med seriøse menings­motstandere. Hvordan ble amerikansk kapitalisme til amerikansk korporatisme? Først litt etter litt, og så alt på én gang.

Jeffrey Tucker (f. 1963) er en amerikansk forfatter, skribent og gründer. Denne artikkelen ble først offentliggjort den 15. mars av Brownstone Institute, som Tucker selv grunnla og leder, og republiseres på norsk av Document under lisensen Creative Commons Attribution 4.0 International.

Kjøp «Hvordan myndighetene bløffet oss» av Robert Malone!