En nyutviklet ukrainsk sjødrone av typen Sea Baby er på vannet et sted i Kyiv-regionen den 5. mars 2023. Ifølge en ukrainsk brigade­general vil dronen kunne levere stridshoder på mer enn ett tonn fra mer enn 1100 kilometers avstand. Foto: Evgeniy Maloletka / AP / NTB.

Danske myndigheter som Beredskabs­styrelsen, Center for Cyber­sikkerhed, Fødevare­styrelsen og Sundheds­styrelsen arbeider tilsyne­latende med å øke danskenes beredskap hjemme i tilfelle krig, krise eller en akutt nasjonal nødsituasjon. Offisielt har regjeringen flere gange avvist behovet. De hadde styring på det, lot de oss forstå. Men i kulissene er man så smått gått i gang med å forholde seg til det faktum at Danmarks grenser er porøse, for ikke å si ubeskyttede, og at landet er enkelt å ramme eller lamme.

Politikere og myndigheter er kronisk på etterskudd. I årevis har stadig flere dansker forberedt seg privat på urolige krisetider, og fenomenet har naturligvis en amerikansk betegnelse.

Før lo vi av dem, skriver Kristeligt Dagblad den 2. mars om de såkalte «prepperne». Nå anses det som klokt å forberede seg på krig og kunne unnvære det vi ellers tar for gitt: vann, mat, varme og strøm. I hvert fall i en uke eller to. Deretter må amerikanerne gjerne komme og redde oss, takk.

Det var typisk nok svenskene som begynte. Allerede i begynnelsen av januar advarte forsvars­minister Carl-Oskar Bohlin (M) om at fienden finnes og at det svenske folket skal holde døren på gløtt i den forstand at de må være forberedt på politisk usikkerhet, brutte forsynings­kjeder, materielle mangler, over­svømmelser, natur­ødeleggelser, invasjon – ja, i teorien hva som helst.

«Døren», sa ministeren, «går inn til et rom hvor vi blir konfrontert med spørsmålet: Hvem er du, hvis krigen kommer?»

Ja, hvem er du? Hvem er vi egentlig som folk?

Spørsmål som disse er blitt ignorert i flere tiår, særlig av politikere og myndigheter i Sverige, Norge og Danmark. De er blitt hånet, spottet og latterliggjort. Den slags eksistensialer var fiktive, komiske og konservative, for ikke å si helt ko-ko. Som om noen ville oss vondt. Som om vi hadde fiender. Underforstått: Vi er jo de gode, oss kan ingen gi bank.

Finland er en annen sak, det må understrekes. Landets sikkerhets­politiske nøytralitet har medført at Finland har tatt forsvars­saken i egne hender og kan mønstre opp mot 250.000 kampklare soldater i løpet av få uker, og enda flere i løpet av få måneder. Det er eksemplarisk i en europeisk sammenheng, og nå er de så også blitt medlemmer av NATO.

Tilbake til Danmark, hvor en voksende gruppe av borgere tar sine egne, private forholds­regler. De bygger opp private lagre, depoter og forråd, muligens fordi de ikke stoler på politikerne, muligens fordi de har større kontroll­behov enn andre. De sier det kanskje ikke høyt, – ja, det tenker det kanskje ikke engang. Men adferden deres antyder at etter­krigs­tiden er på vei mot slutten.

Etterkrigs­tiden, smak på ordet. Det er karakteristisk for måten man i 80 år har tenkt og talt om krigen på. I dag vil nok flere være tilbøyelige til å se annerledes på begrepet, og kanskje til og med erkjenne at alle tider må oppfattes som noen slags mellom­krigs­tider. Ingen kjenner fremtiden. Derfor lever vi snarere mellom kriger enn etter kriger.

Keld Molin, psykolog og beredskaps­offiser i reserven, er klar over dette skiftet i synet på fremtiden. «Kanskje var etter­krigs­tiden en mellom­periode», sier han til Kristeligt Dagblad og fortsetter: «I det høy­tekno­logiske samfunnet er er mange ting svært abstrakte, mennesket kan godt like konkrete ting. Krigen er et svært abstrakt fenomen. Men boksemat er konkret.»

Uansett hvor abstrakt det lyder, er krig faktisk normalen, mens fred er unntaket. Ser vi bare litt tilbake på Danmarks historie, kan krig simpelthen ikke være noe fremmed fenomen, ikke engang for de – å, så fredelige! – pils­drikkende danskene.

Vi har ført krig til de grader, for eksempel under eneveldet (1660–1849). Der hadde kongen våpen­monopol i en periode hvor statsmakten rustet opp og militariserte i høyt tempo. I dag diskuterer vi et forsvars­budsjett på 2 prosent av brutto­nasjonal­produkt (BNP). For 300 år siden la hæren og flåten beslag på minst halvparten av de offentlige midlene – i fredstid, altså. I krigstid nærmet andelen seg 80 prosent. Kun Sverige og få andre fyrstedømmer kunne på den tiden konkurrere med oss når det gjaldt organisert volds­parathet.

Alt dette er dagens preppere kanskje ikke kjent med. De tenker på hermetikk og rent vann. Det gjør de klokt i. Vi andre likeså. Men vi kommer ikke utenom å tenke mer kollektivt på forsvaret vårt. Hvem er vi som folk?

Eller rettere: Er vi stadig et folk?

Document er blitt 20 år – kjøp vårt nye tidsskrift!