En mann blir koronavaksinert ved Western Cape Metro Emergency Medical Services i en mobil «vaxi-taxi» i Cape Town den 14. desember 2021. Foto: Nardus Engelbrecht / AP / NTB.

Etter hvert som de mer eller mindre reelle krisene i verden avløser hverandre i å skremme publikum og distrahere våre sinn på en måte som skader langtids­hukommelsen og svekker vårt fokus, er det mange som lar korona­årene gå i glemmeboken.

Men noen forsøker etter beste evne å ta fatt på et moralsk oppgjør med løgnene, fortielsene, maktmisbruket og annet svineri som denne tiden var preget av – i håp om at oppgjøret en dag vil bli juridisk også.

I en video som er blitt offentlig­gjort på X (Twitter), spør en politimann fra Birmingham som har lest kontrakten mellom Pzifer og Sør-Afrikas regjering om levering av korona­vaksiner, om Storbritannia inngikk en lignende kontrakt med det farmasøytiske selskapet.

Premisset for politimannens resonnement vil være ukjent for nesten alle: Kontraktene mellom de farmasøytiske selskapene og Sør-Afrika ble frigitt av Sør-Afrikas høyeste­rett i fjor.

I en verden der Pfizer og andre i bransjen nesten fullstendig har lyktes i å hemmelig­holde betingelsene for sine avtaler med verdens regjeringer, et tema også Transparency Inter­national har vist interesse for, burde dette ha vært nyhetsstoff langt utenfor Sør-Afrikas grenser, men det ble ikke engang noen stor sak der til lands. Journalistikk handler visst ikke lenger om maktkritikk.

Det var den sørafrikanske organisasjonen Health Justice Initiative (HJI) som hadde gått rettens vei for å få utlevert kontraktene landet hadde inngått om levering av korona­vaksiner. Da prosessen var over, kunngjorde HJI selv at High Court of South Africa i Pretoria den 17. august hadde gitt organisasjonen medhold, og dermed kunne kontrakten med Pfizer legges ut på nettet.

Noen større medieomtale fikk kjennelsen altså ikke, men Sør-Afrika har tilsyne­latende sitt Document: Daily Maverick rapporterte om saken allerede samme dag, og kritiserte i en senere kommentar både Big Pharma og GAVI-stiftelsen for å ha vært «bøllete» med Sør-Afrika. Times Live kritiserte også selskapene for å ha tatt seg overbetalt.

Men det er politimannen fra Birmingham som setter fingeren på de mest interessante tingene i kontrakten, som at vaksinens langtids­effekt og -bivirkninger var ukjente:

Eller at regjeringen fritok selskapet for ethvert ansvar:

Det var altså et tungt ansvar den sørafrikanske regjeringen tok på seg. Den skulle holde Pfizer skadesløs for en vaksine selskapet selv innrømmet at det ikke kjente langtids­virkningene av.

Spørsmålet melder seg ubønnhørlig: Inngikk vår egen regjering den samme avtalen? Eller en ekvivalent avtale? Det trenger vi neppe lure på. Pfizer og andre store medisin­selskaper har for vane å sikre seg på den måten, og gjorde det samme også her.

Men vi har ikke fått vite det, slik sørafrikanerne har. Sørafrikansk høyesterett har sikret sin offentlighet et innsyn i vaksine­saker som stats­apparatet i vårt eget land ikke har unt oss.

Man må nok fastslå at Sør-Afrika normalt er noe mer vanstyrt enn Norge. Men på akkurat dette punktet ligger de altså foran oss.

Vi ble forsikret at vaksinen var trygg og effektiv, og at man var en dårlig samfunnsborger hvis man ikke tok den. Det er etterhvert en nokså skadeskutt fortelling. Noen konsekvenser for de ansvarlige fortellerne burde det få i et demokrati. Har vi et?

 

Kjøp «Hvordan myndighetene bløffet oss» av Robert Malone!

 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene våre. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.