Fra partileder­debatten under Arendals­uka den 17. august 2023. Foto: Heiko Junge / NTB.

Klimatoppmøtet i Dubai er over, og Støre og hans gode hjelpere har vendt nesa hjemover til kuldegrader snø og nordisk vinterklima, og til norske skattebetalere som koster hele gildet for den norske delegasjonen som har deltatt på denne luksus­reisen. Klima­toppmøter har blitt en kjærkommen førjulstradisjon, gjerne med privat-jetfly for norske toppolitikere fra alle partier.

Det grønne skiftet er meislet inn i det norske samfunnet, og media spyr ut «klima­nyheter» hver dag året rundt. Det rare med det hele er at klima har blitt førende i all norsk politikk og overskygger all annen innenriks­politikk. Jonas Gahr Støre (Ap) og Erna Solberg (H) har delt ut penger som fulle sjømenn og opererer som en motsatt Robin Hood: en som tar fra de fattige og gir til de rike. Dette vil ikke fungere i lengden. Vi nordmenn som fortsatt holder samfunnet i gang hver dag og tjener til livets opphold ved å utføre en jobb, ser at pengene stadig får flere bein å gå på. Renter, strøm, mat og andre livs­nødvendige tjenester har skutt i været den siste tiden.

Et spørsmål som reiser seg, er: Hvor blir pengene av? Uttrykket «follow the money» er betimelig å bruke nå. Vi ser at kapitalen forsvinner som sand i et timeglass ut av Norge og til andre land i form av såkalt bistand/u-hjelp, klima­tiltak, utslipps­kvoter osv. Men hva får vi innbyggerne igjen?

Et godt eksempel er batteri­fabrikken i Mo i Rana, der eierne har emigrert eller tilsvarende og høstet ut det påfallende generøse tilskuddet fra staten og forlatt en synkende skute. Klima­profitør er et begrep som det er fristende å bruke. Ingen kan med sikkerhet si hva et grønt skifte vil koste, bare at vi må gjennomføre det på grunn av klimakrisen.

Vi går tilbake i historien og ser hva FNs klimapanel mente ville skje: Arktis ble ikke isfritt i 2008, 2009, 2010, 2011, 2012 osv. Maldivene sank ikke i havet i 2008–2012 til tross for at regjeringen der appellerte til følelser ved å holde en presse­konferanse under vann. Hva forteller dette oss? Det er lov å være litt skeptisk! At verden vil klare seg uten olje, kull og gass, er ren utopi. Verdens energibruk er i dag over 80 prosent basert på dette, og det øker. Fornybar energi som solkraft og vindkraft kan aldri levere nok til å dekke behovet i verden.

Billig energi og mat er nøkkelen for at velferden skal blomstre. I Norge har vi i dag ingen av delene. Et spørsmål norske skatte­betalere bør stille seg, er: Hvem jobber dagens regjering for? Velgerne eller makteliten i EU? Som regjering har man ansvaret for folket, landet og ressursene. Ressursene skal forvaltes til nasjonens beste.

De norske regjeringene har vært gode på høyt forbruk og sløsing. Dette har akselerert ytterligere under dagens regjering, i første rekke pga. den omfattende symbol­politikken. Den massive sløsingen av penger på klima­tiltak ser ikke ut til å være særlig bære­kraftig. Vi vet nå at vi ikke når målene i Paris-avtalen, og allikevel fortsetter den massive penge­bruken uten stopp! Mitt svar er at ingen av politikerne vil innrømme feil, og det er jo ganske menneskelig. Det hele virker meningsløst og litt krampaktig.

Får vi nordmenn noe igjen for alle skatte­pengene våre som skal være med på å redde verden? Det grønne skiftet er etter min mening bare et penge­skifte der de rike bare blir rikere og rikere, samtidig som de fattige bare blir fattigere og fattigere. Ja Støre, når blir det vanlige folks tur? Eller vent litt, fattige folk sin tur?

Thorstein Opsahl er kommunestyre­representant for FrP i Lier.

Kjøp «Hvordan myndighetene bløffet oss» av Robert Malone her!»