Med sitt vedtak om å drifte gassanlegget på Melkøya i Hammerfest med strøm fra land i stedet for stedlig gasskraft, har regjeringen sådd vind og vil høste storm.

Det er lokale opprør i begge regjeringspartier. Regjeringen har intet lært av Fosen-fadesen og får nå en oppstand i fanget som gjør Fosen-tumultene til en mild sommerbris.

Meningsmålinger viser entydig at det er svært liten tilslutning i folket til å drifte olje- og gassinstallasjoner med landstrøm. Ut over Oslo-baserte anorakk-eliter mener et overveldende flertall at det er en dårlig idé å lede knapphetsressursen elektrisk strøm ut i havet eller til installasjoner på eller nær land.

Regjeringen forsikrer at strøm til Melkøya ikke vil påvirke strømprisen til alminnelig forbruk, men det er det knapt noen som tror på. Tilgjengelig strøm av betydning nordpå finnes bare i Nordland. Når den sluses til Melkøya, blir det ikke noe igjen til ny industri i Nordland – slik som batterifabrikk i Mo i Rana.

Jonas Gahr Støre holder frem landstrøm til Melkøya som et klimatiltak. Det er en bløff. Gassen som spares, blir eksportert og brent i andre land, men CO2 fra brenningen ledes opp i den samme atmosfæren som den over Finnmark. Hvor er da klimagevinsten?

Regjeringen holder muligheten åpen for vindkraft fra Nord-Sverige. Da er en i alle fall garantert europeiske priser. Og «søringpriser» vil nordlendingene få i alle tilfelle når Melkøya får landstrøm. Når regjeringen forsikrer at det skal bygges ut vindkraft i Finnmark før det blir landstrøm til Melkøya, gjør den opp regning uten vert. Med dagens beslutningsregime er det ikke regjeringen som avgjør vindkraft, men kommunene. Og at kommuner i nord skal ofre natur for at Equinor skal spare penger, er en dødfødt idé.

Equinor har konsesjon for gasskraftverket på Melkøya til 2033. Regjeringen kunne da gitt Equinor beskjed om å ha klart et anlegg for fangst og lagring av CO2 til den tid. Equinor sier det blir for dyrt – og da er vi ved sakens kjerne: Arbeiderpartiet er i lomma på Equinor. Det har Ap alltid vært. Equinor ble så mektig og egenrådig at Willoch-regjeringen vingeklippet selskapet ved å la staten få en direkte eierandel i alle nye utvinningstillatelser. Det var Statoil, som selskapet ennå het, imot, og da var også Ap imot. Statoil ønsket å bli privatisert, og Stoltenberg-regjeringen oppfylte ønsket.

Jonas Gahr Støre har på ny avkledt sin mangel på politisk innlevelsesevne og fingerspissfølelse. Ap’s politikk under hans ledelse har svekket partiet på alvorlig vis, ikke minst i tidligere kjerneområder nordpå. Og valgkampen er allerede død – ved selvskudd.

Situasjonen minner om kommunevalgkampen i 1971. Etter valgnederlaget i 1965 var partiet kommet på offensiven. Regjeringsmakten ble nær gjenerobret i 1969. Det var optimisme i partiet, men så ødela sosialminister Odd Højdahl alt ved å bestemme at Sogn og Fjordane skulle få et sentralsykehus i Førde. Dette var ikke bare i strid med fylkets ønsker, men ble lagt ut som et landsgyldig eksempel på Arbeiderpartiets sentralstyring og overkjøring av lokaldemokratiet. Partiet gikk markert tilbake på landsbasis.

Landstrøm til Melkøya betyr ikke noe for de globale utslipp av klimagasser, men bidrar til å sminke og hvitvaske Equinor i klimasammenheng. Og så bidrar tiltaket til å pynte på Norges eget klimaregnskap ved at utslipp overføres fra Norge til utlandet. 

Equinor blir spart for kostnader, som i stedet føres over på næringsliv og familier ved økt nettleie i tillegg til økt strømpris. Og så blir det ikke strøm tilgjengelig for utvikling av næringslivet i Finnmark.

Alt dette er følgen av at Arbeiderpartiet har mistet evnen til å legge øret til jorden for å lytte – bortsett fra å høre på anorakk-elitene i hovedstaden.

 

Kjøp «Usikker vitenskap» av Steven E. Koonin som papirbok og som e-bok.

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.