I tidsrommet 29.7. – 4.8. har Sverige opplevd 8 drap – altså ett om dagen, tilsvarende over 300 drap per år. Danmark har cirka 45 drap per år.
I samme periode har Sverige hatt 10 drapsforsøk, 3 skutte, 4 knivstukne, 9 skyteepisoder, 5 bombeeksplosjoner og 6 mordbranner.
Den svenske syken kan føres tilbake til året 1975, da et enstemmig Riksdag besluttet at politikken heretter skulle «preges av en streben etter å skape likhet mellom innvandrere og svensker.» Målet for svensk politikk skulle ikke lenger være å assimilere innvandrere, men å la dem leve i samsvar med deres medbrakte kultur. Sverige ble dermed offisielt multikulturelt. Og den svenske eliten var svært stolt av dette – så stolt at politikere, medier og kulturpersonligheter jevnlig pekte fingeren mot Danmark fordi vi ikke var raske nok til å øke innvandringen og tilpasse oss det fremmede.
Det har med andre ord vært en bevisst svensk politikk om å ikke lenger være svensk, men et blomstrende landskap av mangfoldige nasjoner, kulturer og språk.
Og det er det man har fått – bortsett fra at blomstene for lengst har visnet.
Den offisielle multikulturelle politikken medførte nemlig at kriminaliteten begynte å eksplodere etter 1975, fordi noen av de importerte kulturene ikke var så fredelige som man trodde i Stockholm, men det var det ingenting å gjøre med, siden alle kulturer antok å være like gode – bortsett fra den svenske.
Fra offisielt hold ble den voksende misnøyen møtt med påstander om at det skyldtes rasisme, og i mange tiår fikk «rasistene» ikke en sjanse til å få gehør. Den overklassen som påtvang den underdanige svenske befolkningen den vidunderlige mangfoldigheten har nok ikke angret, selv om de har blitt mer taus – i takt med at resultatene begynner å komme inn.
Hva skal de også si? At Sverige er fortapt, men at det ikke er deres skyld, fordi de bare ønsket det beste?
