NATOs general­sekretær Jens Stolten­berg sammen med blant andre Norges stats­minister Jonas Gahr Støre, USAs president Joe Biden, Frankrikes president Emmanuel Macron, Tysklands stats­minister Olaf Scholz og Stor­britannias stats­minister Rishi Sunak under NATO-topp­møtet i Vilnius den 11. juli 2023. Foto: Javad Parsa / NTB.

Ukraina vil tape krigen i løpet av få måneder. Likevel fortsetter den tidligere freds­elskeren Jens Stoltenberg, åpenbart i konsultasjon med den like freds­elskende regjeringen Støre, å ljuge. Hvorfor det, tro? Er det bare fordi krigs­hisserne i Washington D.C. bak den sterkt reduserte Biden har en sårbar kroppsdel i en skrustikke, eller er forklaringen verre?

Vilnius, 1991

Ludovics blå Moskvitch fireseter var konstruert uten støtdempere. Hver gang et av forhjulene forsvant i et gjørmefylt krater, smalt det som fra en bazooka. Et gnistregn slo ut fra sigarettens papphylster, og eimen av mahorka­tobakk blandet seg med eksos fra rusthullene i dørken.

«Hvis du greier en hel Belomorkanal-sigarett uten å besvime med Ludo bak rattet, behøver du ikke å vise ditt personlige mot på noen andre måter», gliste oppasseren, som jeg bare kjente som Bruno. Det var seks kilometer fra flyplassen til sentrum av Vilnius. Men en sovjetisk panser­kolonne var på vei østover, og knuste vodkaflasker lå som restene av en abstrakt skulptur i veikanten.

«Kommunismus kaputt», kom det hvesende fra Ludo, som ga bånn gass gjennom glassregnet. «Nå ryker til og med lageret av Stolichnaya.»

Jeg klemte sammen papp­hylsteret og tok et magadrag av Belomorkanalen. Det kjentes som en sverdsluker testet bukspytt­kjertelen med en sabel av rødglødende stål. Men en manndoms­prøve er en manndoms­prøve, uansett klasse­kampens utviklingsnivå.

«Da er det vel på tide at kommissærene og pampene kjeppjages ut», hvisket jeg hest gjennom tåreflommen. «Grunnen må ryddes for et ekte proletar­iatets diktatur.»

Bruno hamret nevene i det nedslitte stolsetet og vred seg i krampelatter. Ludo gjorde en voldsom bevegelse med rattet for å unngå å flerre av en skjerm mot midt­rabatten og ga meg et vilt blikk i speilet. «Ligg unna voksne folks røykesaker! Akter du å overleve de neste dagene, må du lære deg å holde kjeft.»

I et smug ved bymuren

Ludo parkerte rustvraket på brosteinene i et smug ved bymuren. En loslitt tweedjakke hang over spinkle skuldre. Da han dro et av jakke­slagene til siden, skjønte jeg straks hvorfor. I fôret var ti ekstra lommer innsydd, fylt til randen av seddel­bunker, gull­klokker og nyslåtte medaljer. Han dro ut en bunke og rev av gummi­strikken.

«Dollar, pund, tyske mark, sveitser­franc, lire, danske, svenske og norske kroner – ja, til og med zloty og rubler, hvis du trives i møkka­bingen.»

De rødsprengte øynene bak brille­glassene skinte som overmodne kirsebær. Rundt hvert åndedrag lå en dunst av rå sprit som kunne svimeslå et brunstig villsvin på femti grynts hold. Ludo viftet med sedlene. «Hvor mye trenger du? 100 dollar? To hundre …? Jeg garanterer Østblokkens mest fordelaktige rate. Du er en mann i din beste alder! For hundre får du to blondiner med lengre ben enn Vera Karalli. For tre hundre blir hele balletten med.»

Jeg lyttet med et halvt øre til svarte­børs­handlerens stadig villere forslag, og fulgte Bruno gjennom «Morgen­gryets hellige port» og opp en steintrapp som var slitt av tusen fotsåler.

«Ahh, du liker kanskje ikke kvinner? Men jeg har andre ting. Hva med en ekte Gagarin-klokke, Det røde banners orden eller Astrakhan kaviar? En kasse Kalasjnikov-gevær kan leveres på hotellrommet i morgen; en T-72 stridsvogn dagen etter.»

Den hellige madonna av Vilnius

Jeg hørte ikke lenger etter. Ludo stanset hode­rystende og passet på at alle glidelåser var lukket. Bruno og han var på tre skritt blitt forvandlet – fra tilbedere av Wall Streets og Vanity Fairs perverterte bilde av Vestens sybarittiske knefall for Mammon – til tidløse søkere av Nåden, kristen­dommens enkle og unike budskap til syndere, indifferente og helgener: «Kom til meg, så skal dere finne hvile.»

Året var 1991. Kommunismens onde og ateistiske imperium var falt, og jeg hadde med bøyd hode fått plass i køen foran alteret til et av kristen­hetens og den vestlige sivilisa­sjonens mest subtile ikoner: Den hellige madonna av Morgen­gryets port, også kjent som Den hellige madonna av Vilnius. Den åndelige kraften strålte ut fra ansiktet, lett bøyd til høyre; øyne som dype brønner av ømhet, sorg og medlidenhet; slanke hender krysset foran midjen i perfekt balanse og ro. Kappen av skinnende metaller og edel­steiner og lyskransen rundt skikkelsen var gull­smedenes verk, men blikket tilhørte guddommen – slik det hadde vært sett av millioner av pilegrimer siden 1600-tallet, da Vilnius fortsatt var hovedsete for stor­fyrste­dømmet Litauen og konge­riket Polen.

Jeg trakk pusten dypt da vi kom ned trappen og ruslet videre innover Gamlebyen.

«Kan du skaffe meg et bilde av madonnaen?» spurte jeg Ludo. Han gravde dypt i en av lommene og fant fram et postkort.

«To dollar», sa han. «Det er billig.»

«Du får én dollar, og kan regne deg som heldig.»

«Fattiglus og gjerrig­knark», mumlet han nesten uhørlig.

«Jeg trodde du svermet for kapital­ismen, kamerat Ludovic.»

«Penger har ingen ideologi. Penger har kjøpekraft.»

«Da har du fortsatt mye å lære.»

Sentral-Europas fundament

Da vi gikk nedover gaten, la jeg merke til at stadig flere hus langs dørkarmene hadde inskrip­sjoner i en skrift som ikke var kyrillisk.

«Hva betyr ordene?» spurte jeg i min uskyldighet.

«Det vet jeg ikke. Jeg kan ikke hebraisk.»

«Dette var jødenes ghetto?»

«Vilnius ble kalt Nordens Jerusalem.»

«Men jødene er borte. Husene er overtatt av litauere.»

Verken Ludo eller Bruno hadde lyst til å føre samtalen videre.

«Hva skulle vi gjøre? Sovjet­russerne myrdet eliten. Tyskerne tok seg av resten, 72.000 jøder som hadde bodd i sentrum i flere hundre år. De ble alle skutt i Ponary-skogen, rett utenfor byen.»

«Ved hjelp av litauiske døds­skvadroner.»

«Det er ikke min jobb å dømme.»

«Jeg har lest at nesten ingen av Litauens 200.000 jøder var igjen i slutten av 1941. Praktisk talt alle var utryddet, og boligene overtatt av lokal­befolkningen.»

Ludo stoppet og vrengte av seg ryggsekken. Han løsnet taustumpen som knyttet åpningen, og tok fram en flaske rød georgisk champagne.

«Dette var Stalins favoritt, ifølge folkloren», sa han da han sendte flasken rundt og tørket seg med håndbaken. «Søt, sterk og billig. Akkurat som du vil ha den. Du skjønner, Alf, det dere fra Vesten ikke forstår, er at Vilnius, Kaunas, Lvov, Warszawa, Kiev og alle andre byer og bygder er bygd på lik og massegraver – fra de mongolske hordenes tid til Napoleon, Hitler og Stalin. Hvor du enn graver, finner du skjeletter og hodeskaller.»

NATOs buktalerdukke

Jeg kom til å tenke på Ludo og Bruno (navnene er forandret av hensyn til person­vernet) da jeg så Europas og USAs ledende politiske pygmeer med general­sekretær Jens Stoltenberg som opptrekkbar frontfigur – stiv i ansiktet som en buktaler­dukke med bleksott – under toppmøtet i Vilnius gå inn for et fortsatt blodbad i nabolandet Ukraina, fullstendig uten mål og mening.

«Vi står klippefaste bak løftet om å øke den politiske og praktiske støtten til Ukraina i landets forsvar av sin uavhengighet, suverenitet og territoriale integritet innenfor sine inter­nasjonalt anerkjente grenser», sa Ap’s forhenværende freds­apostel og leder av landet som forvalter diplomatiets og neste­kjærlig­hetens mest prestisje­tunge utmerkelse, Nobels fredspris. «Støtten vil vare til siste slutt.»

Hvem var de klippefaste vi som Stoltenberg henviste til? Var det Europas befolkning, som allerede var i ferd med å segne under byrden av massive skatter og avgifter? De var aldri blitt spurt om de støttet et årelangt blodbad i Sentral-Europa som kostet hundrevis av milliarder og omgjorde steppene ved Dnjepr til en ny massegrav. Og de var slett ikke blitt rådført om et hodeløst militært eventyr som ble pisket fram av NATOs åpenbart ubegavede ledere og en liten krets hatefulle krigs­hissere i Washington og London. De misbrukte igjen massemedia – som villig lot seg misbruke – til å hevde at det dreide seg om Ukrainas suverenitet når det i virkeligheten gjaldt noe helt annet: å tvinge Russland i kne og for godt forvandle landet til en pariastat.

Vi kunne i hvert fall ikke omfatte Stoltenberg selv. Han skulle ikke kle på seg en av Zelenskyjs motesydde uniforms­jakker og om nødvendig støtte Ukraina herfra til evigheten. Han skulle gå av få måneder inn i fremtiden og ta med seg sin skattefrie million­formue tilbake til Norge. Et sprang direkte fra NATOs blod­tørstige general­stab til en topp­stilling i Norges svulmende og nå kompromitterte freds­industri ville kanskje sprenge grensene for anstendighet og være moralsk umulig. På den annen side hadde Tyskland, en av våre fremste allierte i felttoget i Ukraina, under en annen himmel skapt lukrative ideologiske stillinger for dem som var mer egnet til å prate enn til å slåss. De var kjent som gull­fasaner fordi de var over­drysset med stort sett ufortjente medaljer, men de kunne noe annet. De kunne prate. Det kan være et alternativ for Stoltenberg, som personlig var totalt kompromittert av løgnene om krigen i Ukraina. Han kan bli den norske hærens gullfasan med uniform fra samme skredder som Zelenskyj bruker i Paris – med produksjon av pride-faner og woke-manifester som spesielt ansvar.

Det vil uten tvil bringe Putins tropper i knestående hvis de – Gud forby – skulle dukke opp i grense­områdene i Varanger og sette kursen vestover.

En ukrainsk soldat fyrer av en kanon mot russiske stillinger ved fronten nær Bakhmut i den ukrainske Donetsk-regionen den 5. juli 2023. Hver milliard Norge og andre NATO-land pøser inn i Ukraina, forlenger en fullstendig meningsløs krig og fører kun til at ytterligere tusenvis av liv går tapt. Derfor må en våpenhvile med påfølgende freds­forhandlinger i gang så snart som mulig. Norge har alene lovet å gi 75 milliarder kroner i penge­støtte til regjeringen i Kiev. Hvor mange av disse milliardene som vil gå til sitt tenkte formål, og hvor mange som ender i lommene til den korrupte eliten, er det ingen som vet. Foto: Libkos / AP / NTB.

En halv million døde

Ironi til side: Stoltenbergs og Støres instruktører i Washington D.C., som sannsynligvis er den erke­stupide utenriks­minister Antony Blinken og krigs­hisserne Jake Sullivan og Victoria Nuland, har ikke tilført NATO, Europa og Norge annet enn ubotelig skade.

Krigen, som er i ferd med å påføre Zelenskyj og hans klikk et uopprettelig nederlag med kanskje 300.000 til 500.000 døde før det hele er over, og en påfølgende oppsplitting av landet i biter under Polen og andres kontroll, iberegnet de multi­nasjonale matvare­gigantene. Sannsynligvis vil Ukraina opphøre å eksistere, mens Zelenskyj og resten av hans korrupte korps av generaler og politikere i sine slott i Italia og Frankrike vil forsøke å redde alt de har stjålet fra inter­nasjonale domstoler.

Alle som følger med, vet at NATOs ledere har lukket øynene for den massive korrupsjonen i Kiev, og at Ukraina har vært brukt av Blinken og Sullivans bakspillere for å svekke Russland med Kina som neste mål – hvis de overlever valgene i 2024.

De har mislyktes – på en grandios skala.

De eneste som ser ut til å tro noe annet, er general­sekretæren, som til gjengjeld kan ha en gyllen fremtid som gullfasan i Norges nye woke-armé.

KGBs reservelager

Dagen før jeg forlot Vilnius, kom Bruno bort til meg – meget hviskende og alvorlig.

«Jeg har lært mye av deg om kritisk tenkning og kritisk metode», sa han. «Og om hvor viktig det er å anvende det på alle saker. Selv om det er lettere i vest enn i øst.»

Vi satt i journalist­barens halvmørke mellom herlige skyer av mahorka og Marlboro, kaffe med søt kondensert melk, brutal vodka og musikk som minnet om østlig tango.

«Vet du at Viking Melk ble oppfunnet av en nordmann?» spurte jeg.

«Bah», sa Bruno. «Hvem oppfant rakett­motoren, ubåt­snorkelen og målsøkende torpedoer?»

Han pikket med en knoklete finger mot et fyldig jakkeslag.

«Det er mer du ikke vet. KGB rømte fra Vilnius i går. De glemte å ta med seg nøkkelen til reservelageret.»

Da jetflyet tok av fra Vilnius til København etter mange timers ventetid og talløse flasker av Stalins champagne, hadde jeg i bagasjen en uåpnet kartong.

«300 dollar», sa Bruno. «KGBs standard telefon. Garantert scrambling på alle språk.»

Jeg har siden montert den på telefon­linjen og mirakuløst oppdaget at den fungerte. Til og med da jeg kom til min nåværende bolig og slo nummeret til en journalist­venn i Moskva.

«Velkommen til PST», svarte en stemme. «Avdeling for Open Source etter­retning. Kristoffer speaking.»

Det var det jeg visste. Det gamle KGB kunne scramble mye, men idioti var utenfor selv deres rekkevidde.

 

Ny bok fra Alf. R. Jacobsen. Kjøp boken her!

 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.