På bildet ser vi et moderne matvarelager. En gang i tiden var disse fylt opp med korn fra norske jorder. Det var et uttalt mål at vi skulle ha nasjonale lagre med nok korn til å dekke nasjonens behov i minst ett år. Kornlagrene ble avskaffet, og fra politisk hold har det absolutt ikke vært vist noen som helst vilje til å reetablere slike lagre. Moderne matvarelager gir antagelig bare mat til et spesielt utvalgt publikum. Resten av befolkningen kan bli noen utmagrede kropper som blir lette å bære til endestasjonen.
En liten rundtur i vårt nærmeste naboland synliggjør en total forsømmelse av potensiell produksjon. Vel korrelert med flyttingen av mennesker fra rurale til urbane strøk faller produksjonsmulighetene. Arealer gror igjen. Utmark og havninger (beiteområder) utarmes og benyttes ikke. Vi ser utviklingen i Norge også, om ikke like tydelig.
Sterke krefter jobber imot at kjøtt skal være mat for mennesker. Hvorfor gjør de det? Mange av dem har nok lyttet til en løgnaktig fortelling og begynt å tro på fortellingen. Det viktigste er å forstå motivene til dem som lager fortellingen. Det kunne være en nøkkel til ettertanke for mange av dem som fanatisk vil ha kjøtt vekk fra matbordet.
Vi spiser og kaster i gjennomsnitt altfor mye kjøtt. Det bør det herske liten tvil om, men å gå til null fremstår som det reneste tull. Ressursene som skal til for å skape kjøtt, finnes i naturen, men benyttes ikke som innsatsfaktor. Vi benytter heller importert vekstnæring fra klodens bakside. For enhver med beina plantet i næringsrik jord og med passelig med møkk under neglene, må dette fremstå som reinspikka idioti. Vi har blant annet nok fôr til 2 millioner sauer i norsk utmark som verken kan spises av veganere eller nyttiggjøres til annet formål. Dette fôret råtner hver høst, i stedet for at vi kunne fått 4–6 kg sauekjøtt til hver nordmann i utbytte.
Det går ikke an å dyrke korn eller annen plantebasert mat i en steinrøys eller der store steiner og skjær stikker opp i ujevnt mønster. Dyrene, derimot, kan benytte dette til sitt kosthold.
For oss som har fulgt med på dyrking av mat og hvilke muligheter som foreligger, er det vanskelig å ikke stille de to farlige spørsmålene: Er det nøye planlegging for å sulte i hjel befolkningen? Eller er kunnskapsnivået null hos dem vi har akseptert å la besitte beslutningsfullmakt? Vi er da virkelig ikke så naive at vi tror på fortellingene om ulven og statens overføringer?
Det er sen høst for oss nå, og kanskje allerede for sent å få menneskehender tilbake fra urbane strøk, og kanskje for sent å bygge opp igjen tapt kunnskap? Bygging av lagre tar tid, og kornlagrene er som nevnt blitt lagerplass for annen mat. Kanskje vi kan hugge noen flere trær, eller er de fleste flater jevnet under elitemaskineriets hogstmaskiner? Vi trenger i hver fall treverk til nye likkister fremover, med mindre vi skal gå over til syreoppløsning av likene for fremtidig gjødselproduksjon.
Tesla-ene i garasjen, hytta på Hafjell, den gigantiske tv-skjermen og alle møblene vi har skiftet ut omtrent hvert år, samt 3 tonn med mer eller mindre brukt tøy, gir ikke mange næringsstoffer til kroppen når maten er borte.
Det er fryktelig stygt å fortelle slike historier som denne. For det er selvfølgelig ingen fare. Vi vil få servert insekter til frokost og syntetisk kjøtt fra laboratorier til middag. Magene fylles opp, og vi får injeksjoner hver uke som vil holde oss fri for sykdom og smitte. Det er ditt valg, men valglokalene er i ferd med å stenge dørene.
Dette innlegget ble opprinnelig postet på Stig Braathens Facebook-side, og er gjengitt med forfatterens velvillige tillatelse.
Document Forlag utgir Mattias Desmet. Kjøp boken her!
Støtt Document ved å kjøpe bøker fra Document Forlag!
