Regjeringen nedsatte for en tid tilbake et utvalg som fikk i oppdrag å utrede hvordan private aktører skal fjernes helt fra å utføre offentlige velferdstjenester.

Dette er noe verken Arbeiderpartiet eller Senterpartiet egentlig har ivret veldig sterkt for, selv om det er sterke krefter i begge partier som ønsker at enhver skattefinansiert velferdstjeneste skal utføres av offentlige monopoler. Dette har imidlertid ikke vært offisiell politikk fra noen av de to partiene. Jonas Gahr Støre pleier ikke å omtale dem som i privat regi leverer fellesskapets tjenester som «velferdsprofitører». Statsministerens familie har selv valgt private skole- og omsorgstjenester.

Men Sosialistisk Venstreparti tvang regjeringen til å nedsette et utvalg til å utrede saken. Dette var et vilkår for SVs støtte til regjeringens statsbudsjett.

Utvalget var ikke før kommet i arbeid, før det ble åpenbart at utvalget er i ferd med å kollapse. Det er indre uenighet om mandatet, hva som er utvalgets oppgave. To medlemmer, som er rekruttert fra politikkens ytre venstre-biotop, har så liten tillit til utvalgets leder, tidligere departementsråd Tor Saglie i Justisdepartementet, at de har bedt regjeringen om å bytte utvalgsleder.

Det har regjeringen naturligvis ikke tenkt å gjøre. Statsråd Sigbjørn Gjelsvik (Sp) fastholder at utvalgets mandat er fastsatt og at regjeringen er trygg på at utvalget vil levere på det. Men nå har de to venstreskakke medlemmene gjort saken til en varslingssak. For å undersøke saken engasjerte departementet tidligere leder av Politidirektoratet, Ingelin Killengreen, til å gå inn i konflikten. Det godtok ikke de to varslerne, som oppfattet henne som representant for The Establishment. Nå er en organisasjonspsykolog engasjert for å bedre det indre miljø i utvalget.

Det er ikke uvanlig med indre strid i offentlige utvalg, men det er noe helt nytt at medlemmer trenger psykologhjelp for å kommunisere seg imellom og med utvalgets leder.

Vi tolker den spente situasjonen som et forvarsel om hva som er i vente når det gjelder de privates muligheter for å levere offentlig finansierte velferdstjenester. Med et Ap som er så sterkt svekket at partiet bare kan holde seg i regjeringskontorene med støtte fra venstresosialister og kommunister, vil partiet lett presses til å monopolisere all produksjon av tjenester som fellesskapet finansierer. Ap har gjort seg avhengig av SV. Død over private velferdsbedrifter er bare begynnelsen.

Iveren etter å presse ut private velferdsbedrifter er utelukkende politisk motivert – ikke begrunnet med mangel på kvalitet. Undersøkelse etter undersøkelse bekrefter nemlig at foreldre med barn i private barnehager er mer fornøyd enn dem som har unger i kommunale barnehager. Elever på private skoler gjør det bedre enn dem som går på de kommunale og fylkeskommunale. Private bedrifter som leverer hjemmetjenester, scorer bedre enn kommunene. Det er heller ingen dokumentasjon på at private barnevernstilbud er dårligere enn det som det offentlige tilbyr. Hadde det ikke vært for de private aktørene, ville Norge ennå vært langt unna full barnehagedekning.

Saken dreier seg kort og godt om at mange på venstresiden ikke liker private aktører. Når det offentlige tilbudet ofte, men selvsagt ikke alltid, oppleves som dårligere enn private løsninger, gjelder det å beskytte det offentlige ved at private tilbud sjaltes ut. Når det offentlige skaffer seg enerett, er det ingen å måle seg mot – og brukerne har ikke noe å klage over og har ingen mulighet til å velge noe annet.

Kommunalt personell er selvsagt ikke dårligere kvalifisert enn private kolleger. Det er organisering og bedriftskultur som skiller. Det er noe hårreisende med evnen til å organisere når en bruker av hjemmetjenester har 20–30 hjelpere, mens private tjenesteytere har faste folk. Det er ikke optimalt for sårbare mennesker å bli hjulpet av stadig nye hjelpere fremfor å ha noen de er trygge på.

Privat drift handler om effektivitet og kundeomsorg. I Sovjetunionen var det matrasjonering og brødkøer. Russland med bondeeiet landbruk er derimot en av verdens største korneksportører. Polen var i kommunisttiden et land med rasjoneringskort på mat. Denne spaltist besøkte landet noen få år etter kommunismens fall. Vi laget en avisreportasje fra et stormagasin i Kraków hvor vi skrittet opp lengden av kjøttdiskene til 126 meter. Det var i de årene diskene på Coop og Rema var fire–fem meter.

Det er ikke annerledes med tjenesteyting enn med vareproduksjon: Kundene har det best når de kan gjøre egne valg fremfor et system hvor det offentlige «velger» for deg med sine egne monopoler.

Ytre venstre ønsker at alt skal være like dårlig – «alle skal ned», for å vri på et kjent slagord.

 

 

 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.