Strømmaster i vinterlys i Vestby i Follo den 7. desember 2022. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB.

Den som trodde at energikommisjonen var satt sammen av håndgagne menn og kvinner og av kunnskapsrike eksperter som forstår energimarkedet, og at målsettingen var å ivareta våre interesser som nasjon og finne en fornuftig vei ut av strømpris­krisen, kan bare se på mandatet for å skjønne at dét aldri har vært hensikten.

Mandatet instruerer energi­kommisjonen om å ta utgangspunkt i «økt energibehov og økt energi­produksjon og rikelig tilgang på fornybar kraft». Les den setningen én gang til, nøye!

Mandatet adresserer ikke strømpris­krisen i det hele tatt, langt mindre hvordan vi skal gjenvinne kontroll over vår egen kraft­produksjon. Dét er ikke omfattet av mandatet.

Videre tar mandatet «økt energibehov» for gitt, dvs. at sokkelen skal elektrifiseres og at det skal bygges batteri- og data­lagrings­fabrikker og hydrogen­fabrikker over en lav sko. Kommisjonen skulle bare ta for gitt at det er hensiktsmessig og fornuftig.

Og mandatet sier klart og tydelig at den økte energi­produksjonen skal sikres ved «rikelig tilgang på fornybar kraft», dvs. at det skal bygges vindmøller til lands og til vanns, solparker og hydrogen­produksjon. Om dét i det hele tatt er hensikts­messig og fornuftig for vannkraft­landet Norge, skulle kommisjonen heller ikke ta stilling til.

At energikommisjonen etter et år omsider konkluderer med at vi trenger mer av alt, bare raskere, burde således ikke overraske noen.

Kommisjonen vil ha så mange vindmøller som mulig, og de vil ha dem overalt – langs hele kysten (som kan ses milevidt), langs veier, havner og industri­områder (dvs. nær der folk bor) og til havs. Motstanden fra lokal­befolkningen skal døyves ved å tilby fattige utkant­kommuner mer av «over­skuddet» fra vindmølle­utbyggingen.

At «overskuddet» ikke er noe overskudd, men kommer fra statskassa i form av subsidier til vindkraft­utbyggerne, nevnes ikke med et ord.

Og kommisjonen vil elektrifisere sokkelen. At den samme gassen og CO₂-en som spares ved å elektrifisere olje­plattformene, går til Europa for å bli forbrent og gå opp i atmosfæren derfra, overses med den største letthet.

At det innebærer en merkostnad for norske skatte­betalere på anslagsvis 50 milliarder kroner, og at miljø­gevinsten er lik null, synes heller ikke å bekymre noen av kommisjonens medlemmer.

Videre avviser kommisjonen kjernekraft med et pennestrøk, til tross for at det er nettopp kjernekraft flere fagfolk argumenterer for og våre naboland og flere andre land nå satser på, under henvisning til at moderne kjernekraft både er sikrest, billigst og mest miljøvennlig sammenliknet med alle alternative energikilder. Bare vannkraften slår kjernekraften.

Kablene og tiltak for å løse strømpris­krisen diskuteres knapt. Kablene beskrives som utvekslings­kabler, selv om de i realiteten er kabler for eksport av ren norsk vannkraft og import av skitten europeisk kullkraft. Kablene fører ikke bare til skyhøye europeiske strømpriser i Norge, men svekker også det norske klimaregnskapet.

Kommisjonen konkluderer med at utenlands­kablene må utredes, det vil med andre ord si at det må utnevnes en ny kommisjon for å gjøre det alle trodde at denne kommisjonen skulle gjøre for et år siden!

Slik driver regjeringen på og oppnevner kommisjoner og utvalg som går i ring og bare bekrefter regjeringens egen politikk i stedet for å diskutere fordeler og ulemper ved alternativene.

Det er ren filibuster for å venne befolkningen til de høye strømprisene og for å slippe å ta en konfrontasjon med EU om ACER og med Tyskland og UK om kabelavtalene.

Som bestilt konkluderer energi­kommisjonen med at Norge må «navigere i en retning som bevarer samarbeidet med våre naboland og gagner forsynings­sikkerhet for alle parter». Det er ikke noe annet enn en departemental omskrivning av at vi i realiteten må legge oss flate for Tyskland og EU og imøtekomme deres krav.

På samme måte som regjeringen, synes heller ikke energi­kommisjonen å forstå at det er en grunnleggende interesse­konflikt mellom en råvare­produserende økonomi som er selvforsynt med energi og grønn vannkraft, slik Norge er, og et råvare­avhengig EU som stort sett er basert på skitten energi og som ikke kvier seg for å bruke sin markedsmakt for å sikre seg mest mulig gjenvinnbar norsk energi til en lavest mulig pris.

Kommisjonens rapport er ikke en uhildet rapport og faglig begrunnet anbefaling om hvordan vi kan håndtere strømpris­krisen. Rapporten er et rent politisk bestillingsverk!

Den er ikke noe annet enn et dårlig tilslørt forsvar for regjeringens mislykkede energi­politikk, for å opprettholde kabelregimet og fortsette kraft­handelen med EU, samt bygge ut subsidierte vindmølle­parker som vil rasere norsk natur i et omfang vi aldri tidligere har sett maken til.

Pillen skal sukres og motstanden svekkes ved at slunkne kommune­kasser i vindkraft­kommunene skal få en større del av kaka, som i hovedsak ellers tilfaller utbyggerne, som for en stor del er utenlandske.

Det er omtrent samme oppskriften som er brukt for å svinebinde de 30 kraft­kommunene i Sør-Norge som i dag tjener grovt på de høye strømprisene. Og det er samme oppskriften som ble brukt til å svinebinde Senterpartiet, som ble kjøpt med 10,5 milliarder sølvpenger i et landbruks­oppgjør som er ti ganger så stort som noen gang tidligere.

Strategien er så utspekulert at den vanskelig kan ha blitt klekket ut av Marte Mjøs Persen, som var energiminister da kommisjonens mandat ble utarbeidet, og som etter kort tid ble gjemt bort i Arbeids- og inkluderings­departementet. Siden har heldigvis ingen sett henne.

Utbyggerne består i stor grad av utenlandske fond samt norske investorer som har satset og investert i det grønne skiftet for å få et sugerør ned i den norske statskassa til å bygge ut en ineffektiv, miljø­fiendtlig og sterkt subsidiert vindkraft­næring. Her er mye politisk prestisje investert, og tunge kapital­krefter står bak.

De har organisert seg under NHO-paraplyen i Fornybar Norge, som omfatter over 400 medlems­bedrifter med en samlet omsetning på over 154 milliarder kroner. Fornybar Norge er typisk nok ledet av Åslaug Haga, tidligere energi­minister og tidligere leder av Senterpartiet. Åslaug Haga er ikke dum. Men hun er ganske frekk som vil stjele skattepengene våre til vindmølle­parker som norsk natur og vi skatte­betalere er lite tjent med.

Marte Mjøs Persen og Åslaug Haga minner meg om to naboer jeg en gang var konflikt med i forbindelse med noen gang­rettigheter. Den var så dum at det var umulig å snakke fornuft med henne. Og den andre var frekkere enn lusa. Det var en særdeles effektiv kombinasjon. Det var som å renne hodet i en murvegg. Jeg hadde fakta og retten på min side og vant fire rettssaker flatt ut, men det endte med at jeg solgte hytta og flyttet til en øy uten naboer og med vann rundt på alle kanter.

Kommisjonens mandat er bestemt av politikere som bygger på tro, fanatisme og grådighet og i liten grad på fakta og vitenskap. I over 30 år nå har de skremt med klima­katastrofe og at Dommedag kan ventes i morgen. Sammen med en servil stats­forvaltning som bekjenner seg til det grønne skiftet uten motforestillinger som om det var den nye statsreligionen, representerer de en formidabel destruktiv kraft.

Energi­kommisjonens konklusjoner og manipulasjoner reflekterer dette. Konklusjonene ble lagt av regjeringen allerede i premissene og avgrensningen av mandatet. Kommisjonen har levert som den er blitt instruert, enda mer av den samme galskapen, og enda fortere.

Denne kombinasjonen av dumhet, frekkhet, fakta­fornektelse, løgn og fanteri karakteriserer det politiske lederskapet vi omgir oss med i dag, fra SV på venstresiden, via Arbeider­partiet og Høyre, til FrP på høyresiden. Det er ikke mulig å diskutere fakta og fornuft lenger med yrkes­politikere som har gitt seg hen til woke-galskap og troen på Dommedag og Det grønne skiftet.

Hvis ikke fornuften snart får gjennomslag eller vi kan bli kvitt de 169, må vi kanskje alle sammen flytte til en øy med vann rundt på alle kanter. Som strøm­flyktninger kan vi kanskje etablere en ny norrøn bosetning på Grønland?

Det er sikkert ikke noe kaldere i husene på Grønland enn det er her i Norge etter at strømprisene med ett er blitt mer en tidoblet. På Grønland er det nok av vannkraft. Der eier og styrer staten det statlige kraftverket uten innblanding og prissmitte fra EU. Der er strømmen mye billigere. Og derfra er det for langt å legge strømkabler til Europa.

Kjøp «Et varslet energisjokk» her!

Kjøp «Usikker vitenskap» av Steven E. Koonin som papirbok her og som ebok her!