Aftenposten hadde et stygt Israel-oppslag torsdag 11. august: 16 barn drept i bomberegnet.  Med undertittel –  som for å understreke at dette ikke var tilfeldig: Hvorfor ble Hamas skånet, men ikke sivilbefolkningen på Gaza? Oppslaget er gjennomført anti-israelsk. Bildene av barna i fest og hverdag og vissheten om at de kunne vært i live det hvis det ikke var for disse grusomme israelerne, fortjener ikke navnet journalistikk.

Vi har brukt litt tid på å søke opp kilden til Sofie Grønntun Nissen. Hun siterer fra «jødiske Forward». Forward er ikke bare jødisk, det er amerikansk «progressivt», dvs LQBTH. Der skriver også Mohammad Shehada som alle kan høre ikke er jødisk. Nissen kaller ham «analytiker». Ville det ikke vært mer redelig å kalt ham det han står oppført som – «bidragsytende kommentator»?

Shehada innleder selv med sitatet Nissen bruker «Det tryggeste stedet å gjemme seg fra israelske luftangrep er en militær Hamas-base». Men Nissen  utelater det som er Shehadas poeng: Hvorfor var Hamas-baser det tryggeste sted å oppholde seg? Nemlig at Hamas og Israel hadde en forhåndsavtale. Hun underkjenner at disse to fiendene hadde en felles forståelse om å unngå opptrapping og gjør det til et våpen mot Israel – de skånte Hamas, hvorfor skånte det da ikke barna? Hun gjør den politiske forståelsen med Hamas til et bevis på israelerne en hensynsløshet. Du skal være ganske perfid og drevet av anti-israelske holdninger for gå i den retningen.

Nissen utelater to vesentlige faktorer: Av de 15 – Aftenposten oppgir 16 – barna som ble drept – ble minst fem drept av raketter fra Islamsk Jihad som falt ned på feil side, dvs deres egen.

Israel tok ut minst tre Islamsk Jihad-ledere. Disse var ikke på baser. De oppholdt seg blant sivile. Hvorfor nevner ikke Nissen det? Hamas holdt seg unna, og ble ikke drept. Islamsk Jihad ble drept og med dem sivile. Var det en collateral damage som Islamsk Jihad ønsket er spørsmålet for den som har sett hvordan bombingen i Gaza arter seg. Israelerne har presisjonsvåpen som gjør at sivile ikke blir drept hvis ikke de militante gjemmer seg blant dem. Nissen vil ikke vurdere en mulighet som ligger opp i dagen: Islamsk Jihad ofrer sine egne barn.

Nissen viser at hun er ute i politisk ærende når hun utelater den viktigste grunnen til at Hamas ikke ble drept: Hamas ofret Islamsk Jihad. Hamas hadde inngått en avtale med Israel. Denne muligheten er tydeligvis hinsides Nissens horisont.

Hun har spurt en norsk forsker ved Universitetet i Oslo, Erik Skare, som heller ikke vil nevne det oppsiktsvekkende ved samforståkelsen. Han mener Israel har grunn til å angre at de drept en Islamsk Jihad-leder som ifølge ham var mer moderat.

Vi er vitne til et merkelig fenomen: Norsk elite som er mer radikal enn palestinere.

Skare og Nissen tenderer mot samme side som den politiske leder av Islamsk Jihad, Ziyad Nakhalah som befinner seg i Teheran. Han mener Islamsk Jihad er kommet styrket ut og Skare er enig.

Ralph Liberman har svart på Shehadas artikkel og skriver at han underslår Islamsk Jihads ansvar for noen av de drepte barna. Men det mest interessante er det han skriver om nyorienteringen både på israelsk og Hamas’ side:

Abraham-avtalen etterfulgt av krigen i Ukraina har skapt nye realiteter, utfordringer og muligheter for regionen. Gulfstatene har kastet sitt lodd med Israel over Iran, noe som etterlater palestinerne uten åpenbare allierte og med mye mindre innflytelse til å kontrollere inter-arabiske og til og med arabisk-israelske forhold.

Stilt overfor en mulig Iran-Hizbollah-PIJ-allianse som kan føre til massiv krig og enda mer smerte, kan PA og til og med Hamas endelig se fordelen (eller nødvendigheten) av å møte palestinernes daglige behov gjennom trinnvise skritt mot redusert militans og kanskje til og med den eventuelle løsningen av konflikten og aksept av sameksistens og fred med Israel.

The Abraham Accords followed by the war in Ukraine have created new realities, challenges and opportunities for the region. The Gulf States have cast their lot with Israel over Iran, which leaves the Palestinians with no obvious allies and with much less leverage to control inter-Arab and even Arab-Israeli relations.

Faced with a possible Iran-Hezbollah-PIJ alliance that could lead to massive war and even more pain, the PA and even Hamas may finally see the advantage (or necessity) of addressing the daily needs of Palestinians through incremental steps toward reduced militancy and maybe even the eventual resolution of conflict and the acceptance of coexistence and peace with Israel.

Selv Hamas er villig til realpolitikk når nødvendigheten tvinger dem.

Men ikke Aftenposten og norske forskere.

Det er der vi er.

 

 

 

 

 

Kjøp Primo Levis «Hvis dette er et menneske» fra Document Forlag her.

 

Kjøp «Det ufattelige var sant» av Walter Laqueur fra Document Forlag her.

 

 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.