Etter Russlands invasjon av Ukraina har Vesten innført en rekke sanksjoner som utvilsomt er til skade for russisk økonomi, men to store spørsmål forblir likevel gnagende:

Er Europa for avhengig av russisk gass til å kunne gå til full energiboikott av Russland?

Og betyr det i så fall at energiimporten fra Russland til Europa vil fortsette i en grad som gjør at Russlands økonomi ikke blir alvorlig svekket?

En som svarer et klart «ja» på begge spørsmål, er den tyske økonomen Hans-Werner Sinn, professor emeritus i økonomi ved universitetet i München og tidligere sjef for Ifo-instituttet for økonomisk forskning.

Hans-Werner Sinn. Stillbilde: phoenix / YouTube.

I en kronikk den 28. mars som er distribuert av Project Syndicate, skriver den tyske toppøkonomen at en stans i gassimporten fra Russland vil skape økonomisk kaos, offentlig oppstand og protester fra mange bedrifter.

Denne situasjonen skyldes langt på vei at Tysklands energistrategi i lang tid har vært på alvorlig villspor, mener Sinn.

Men tyske politikere trodde selv at strategien var genial:

Germany long regarded its energy transition as cutting edge, compared to other Western industrialized countries. Policymakers expected that the country would be able to secure its energy supply entirely from renewable sources, so they resolved to phase out coal and nuclear energy simultaneously. The last three of Germany’s 17 nuclear power plants are set to be shut down this year.

For å fase ut kull- og kjernekraft beskuttet Tyskland å bygge ut gasskraft i stedet, hele tiden under antagelsen om at fornybar energi ville erstatte både fossil og kjernefysisk energi i det lange løp.

Det økte Tysklands avhengighet av Russland, men tyske politikere ante fred og ingen fare:

After all, Russia had proven to be a dependable supplier of raw materials to Germany during many previous crises and even during the collapse of the Soviet Union. It was expected to expand its deliveries further once the now-suspended Nord Stream 2 pipeline – which would have carried Russian gas directly to Germany via the Baltic Sea – began operating.

Med Putins krig i Ukraina har de i stedet oppdaget at den tyske energipolitikken er blitt en sikkerhetsrisiko ikke bare for Tyskland, men for hele Vesten, konstaterer Sinn nådeløst.

It gives Putin the power to bring Europe’s biggest economy to its knees, and it simultaneously limits the West’s chances of imposing further energy-related sanctions on Russia.

Ikke bare var det uaktsomt å legge sin egen skjebne i Putins hender, det var også uansvarlig å tro at fornybar energi kunne erstatte kull- og kjernekraft raskt nok til at disse kunne legges ned straks – det viser dataene, fastslår den tyske økonomen:

Despite the fact that turbines and photovoltaic panels now dot much of the landscape, in 2021 the share of wind and solar power in Germany’s total final energy consumption, which includes heating, industrial processing, and traffic, was a meager 6.7%. And while wind and solar generated 29% of the country’s electricity output, electricity itself accounted for only about a fifth of its final energy consumption. Germany would not have come close to achieving energy autonomy even if the renewables sector had expanded at twice the speed that it did.

Optimismen på den fornybare energiens vegne manglet også teknisk innsikt:

The Green argument also overlooks the fact that the planned scaling of wind and solar-based energy supply must always be complemented by adjustable conventional electricity production, given that storage solutions are difficult and extremely expensive. This power is fed into the grid when wind and sun do not produce enough energy, and can ensure that the economy is not disrupted during a protracted wind and solar lull.

Resultatet er en kattepine for Tyskland: Man ønsker å straffe Russland økonomisk for krigen i Ukraina, men kan ikke gjøre det uten å straffe seg selv like hardt.

Veien ut av denne klemmen er heller ikke enkel:

Even those in Germany who are more optimistic about the potential of wind and solar energy should admit that, in the short term, ending Russian gas imports in an effort to squeeze Putin would also stifle the German economy. It is simply impossible for Germany to import the required natural gas from other sources fast enough.

Problemet forsterkes av at Tyskland ikke har noen terminaler for mottak av flytende naturgass (LNG), og at overføringskapasiteten i rør er for liten fra alternative leverandører.

En tysk energiboikott ville ganske raskt resultere i selvskading, konkluderer Sinn:

If Germany suddenly halted Russian gas imports, gas-based residential heating systems – on which half the German population, approximately 40 million people, rely – and industrial processes that rely heavily on gas imports would break down before replacement energy became available. The government would be unlikely to survive the resulting economic chaos, public uproar, and outrage should gas become unavailable or heating costs rise dramatically. In fact, the likely scale of domestic disruption would call into question the cohesion of the Western response to the Ukraine war.

Heller ikke i det lange løp kan Tyskland svekke Russland alvorlig, hevder Sinn: I løpet av de 3–5 årene det tar tyskerne å bygge LNG-terminaler og på andre måter gjøre seg uavhengig av russisk gass, vil Russland kunne øke sin kapasitet til å eksportere til Kina, India og andre asiatiske land.

Den politiske arven etter Angela Merkel – Erna Solbergs politiske forbilde – blir altså høyst fortjent filleristet av den tyske toppøkonomen.

Det er jo synd at han, som så mange andre, har ventet til pensjonsalderen med å bli såpass frittalende. Hva slags demokrati har vi egentlig hvis ikke engang folk med stålpeiling og livstidsjobber tør å åpne munnen?

 

Kjøp Kents bok her!

 

Kjøp «Et vaklende Europa» av Carl Schiøtz Wibye her!

 

 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.