Mens vi etter regjeringsskiftet ventet på å bli fortalt hvordan norsk utenrikspolitikk vil se ut de nærmeste årene, ble det for Midtøsten-politikkens vedkommende tidlig klart at det går mot en radikalisering.  I forholdet til den arabisk-israelske konflikten har alle støttepartiene bak statsminister Støre, på linje med ham selv, ved flere anledninger markert seg med klar politisk støtte til en “tostatsløsning” i likhet med den som forfektes av EU, FN, den politiske venstresiden og hele spekteret av åpne og fordekte terroristorganisasjoner.  Arbeiderpartiet har programfestet både boikott av israelske varer og anerkjennelse av en palestinsk stat som politiske målsettinger.

Den ønskede tostatsløsningen fikk sitt mest konkrete rammeverk i Sikkerhetsrådets Resolusjon 2334 fra 2016.  Kort sagt går den ut på å proklamere en palestinsk stat i hele Judea og Samaria med halve Jerusalem som hovedstad.  Dette forutsetter blant annet at man har etnisk renset disse områdene for mer enn en halv million jøder og flyttet omkring 70.000 jødiske graver bort fra Oljeberget, samt enda en gang å ha etnisk renset det eldgamle jødiske kvarteret i Jerusalem for jøder og jaget dem bort fra Tempelhøyden og Vestmuren.

Det er dette som er den groteske realiteten i Arbeiderpartiets og Utenriksdepartementets foretrukne «løsning» på den konflikten, men som de aktuelle statsrådene aldri har gitt en klar beskrivelse av for Stortinget.  Norsk Midtøsten-politikk har alltid innbefattet det å holde folket i uvitenhet om hva som er konsekvensen for jødene av den politikken som føres.  Denne politikken holder også skjult for folk hva som egentlig er hensikten med den.  Det «Midtøsten» som norsk Midtøsten-politikk er skapt for, eksisterer nemlig ikke.  Den er en politisk hildring som også foregående regjeringer narret mange til å tro på.

Elementene i den Midtøsten-politikken som forfektes av Norge har historiske røtter og innhold som skriver seg tilbake til det euro-arabiske samarbeidet som de daværende 9 EEC-landene ble tvunget til å opprette på 1970-80-tallet i kjølvannet av OPECs olje-embargo og palestinsk terror mot europeiske mål.  Hverken EU eller Norge har i dag politisk evne eller mot til å befri seg selv fra den fella de gikk i da de anerkjente den notoriske terror-organisasjonen PLO som “den eneste legitime representanten for det palestinske folk.”  De vil ikke engang ta konsekvensen av sin egen erkjennelse av at det i dag ikke foreligger grunnlag for å anerkjenne de palestinske selvstyremyndighetene som representanter for en nasjonalstat i FN-paktens betydning.  For Norges vedkommende innebærer det at vi frivillig har påtatt oss et internasjonalt ansvar for å holde denne organisasjonens ledelse på et slags norsk trygdebudsjett i en uoverskuelig fremtid.

Finansiering av terrorister forsterker menneskelige lidelser.  Norske politikere og deres medier later ikke til å være særlig godt orientert om forholdene i de palestinske selvstyreområdene.  De snakker aldri om de indre konfliktene i dette samfunnet som ofte gir seg utslag i grove voldelige overgrep, undertrykkelse av ytringsfrihet og politiske drap som det norskfinansierte regimet utøver for å holde på makten.  “Det andre Palestina,” som også er en del av den kommende kampen om makten etter Mahmoud Abbas, er fullstendig ukjent for nordmenn flest.  Denne uvitenheten ser ut til å være nødvendig for å opprettholde politisk støtte til «Midtøsten-politikken.»

Folk får ikke vite at PLO ikke har en “tostatsløsning” som fredsvisjon, at Israel for lengst har avskrevet muligheten og at Biden-administrasjonen i USA har akseptert som en realitet at den tostatsløsningen som i tre tiår har vært forsøkt fremforhandlet, ikke anses oppnåelig slik forholdene er.  Men den erkjennelsen nådde aldri frem til regjeringen Solberg som videreførte Arbeiderpartiets tilslutning til EUs felles utenrikspolitikk.  Konsekvensen er at Norge, i likhet med EU og FN, ikke lenger oppfattes som politisk relevant aktør i Midtøsten.  Israel finner faktisk en viktigere og realpolitisk mer oppdatert og pålitelig forhandlingspartner i Russland.

Vi sitter igjen med en følelse av uro over at norsk «Midtøsten-politikk» ikke har noe som helst med den virkelige Midtøsten å gjøre, men at den er konstruert og holdes ved like for å kunne manipulere en politisk opinion til å tro at norske myndigheter ved hjelp av kostbart diplomati og stort pengeforbruk spiller en konstruktiv rolle for internasjonal fred og sikkerhet.  Politikken sitter fastlåst i et umulig valg mellom to gjensidig uforenlige tilnærminger til konflikten: Frie forhandlinger mellom partene basert på Oslo-avtalene eller et diktat fra «det internasjonale samfunn» basert på FN-resolusjon 2334.

Det kan ikke lenger forties og bortforklares at våre politikere har gått bort fra løftene fra Oslo-prosessen og sitter tilbake med en politikk som ikke kan gjennomføres uten på en alvorlig måte å skade den jødiske statens mest grunnleggende sikkerhetsmessige og eksistensielle behov.  Den politikken har ingen fremtid i det Midtøsten som nå utvikler seg.  Det har heller ikke den bistandspolitikken som ledsager norsk Midtøsten-politikk, hvor bistandsorganer, uten kompetent kvalitetssikring, omfavner tvilsomme norske og utenlandske «frivillige humanitære organisasjoner» og overøser dem med “humanitær støtte” som på mottakersiden bidrar til å forsterke de problemene det var ment å løse.

Vi får et klart inntrykk av at det ikke skal mer til for å få norsk pengestøtte enn at mottakerne gir uttrykk for og bekrefter latente radikale oppfatninger om den jødiske staten og dens innbyggere som dessverre fremdeles er til stede i det norske samfunn.  Norsk «Midtøsten-politikk,» i likhet med bistandspolitikken for øvrig, er et stort og kostbart bedrageri som ikke bare koster skattebetalerne dyrebare penger.  Den koster også menneskeliv.  Vi ser frem til at det kanskje også i Norge skal skje en politisk oppvåkning som fører til at dette uverdige og inhumane narrespillet tar slutt.

 

 

Av dr. Michal Rachel Suissa, leder for Senter mot antisemittisme

 

 

Kjøp Prosessen mot Israel fra Document Forlag!

Les også

-
-
-
-
-
-

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.