Mens vi venter på å bli fortalt hvordan norsk utenrikspolitikk vil se ut de nærmeste årene, er det for Midtøsten-politikkens vedkommende allerede klart at det går mot en tydelig radikalisering.  I forholdet til den arabisk-israelske konflikten har alle støttepartiene bak påtroppende statsminister, i likhet med ham selv, ved flere anledninger markert seg med klar politisk støtte til en «tostatsløsning» i likhet med den som forfektes av EU, FN, den politiske venstresiden og hele spekteret av åpne og fordekte terroristorganisasjoner.

Denne tostatsløsningen fikk sin mest konkrete utforming i Sikkerhetsrådets Resolusjon 2334 fra 2016.  Kort sagt går den ut på å proklamere en palestinsk stat i Judea og Samaria med halve Jerusalem som hovedstad, etter at man har etnisk renset disse områdene for mer enn en halv million jøder og flyttet omkring 70.000 jødiske graver bort fra Oljeberget, samt etter enda en gang å ha renset det eldgamle jødiske kvarteret i Jerusalem for jøder.  Det er dette som er den groteske realiteten i Arbeiderpartiets og Utenriksdepartementets foretrukne løsning på den konflikten, men som de aktuelle statsrådene aldri har gitt en klar beskrivelse av for Stortinget.  Norsk Midtøsten-politikk har alltid innbefattet det å holde folket i uvitenhet om hva som er konsekvensen av politikken.

Midtøsten-politikken har historiske røtter og innhold som skriver seg tilbake til det euro-arabiske samarbeidet som de daværende 9 EEC-landene ble tvunget til å opprette på 1970-80-tallet i kjølvannet av OPECs olje-embargo og palestinsk terror mot europeiske mål.  Hverken EU eller Norge har i dag politisk evne eller mot til å befri seg selv fra den fella de gikk i da de anerkjente den notoriske terror-organisasjonen PLO som «den eneste legitime representanten for det palestinske folk.»  For Norges vedkommende innebærer det at vi frivillig har påtatt oss et internasjonalt ansvar for å finansiere denne organisasjonens virksomhet inn i en ubegrenset fremtid.

Norske politikere og deres medier later ikke til å være særlig godt orientert om forholdene i de palestinske selvstyreområdene.  De snakker aldri om de indre konfliktene i dette samfunnet som ofte gir seg utslag i de mange grove overgrep, undertrykkelsen av ytringsfrihet og politiske drap som det norsk-finansierte regimet utøver for å holde på makten.  «Det andre Palestina,» som også er en del av den kommende kampen om makten etter Mahmoud Abbas, er fullstendig ukjent for nordmenn flest.

 Folk får ikke vite at PLO ikke har en «tostatsløsning» som fredsvisjon, at Israel for lengst har avskrevet muligheten og at Biden-administrasjonen i USA har akseptert som en realitet at den tostatsløsningen som i to tiår har vært forsøkt fremforhandlet, ikke anses oppnåeligslik forholdene er.  Men den erkjennelsen nådde aldri frem til regjeringen Solberg som videreførte Arbeiderpartiets tilslutning til EUs felles utenrikspolitikk.  Konsekvensen er at Norge, i likhet med EU, ikke lenger oppfattes som politisk relevante aktører i Midtøsten.  Israel finner en viktigere og realpolitisk mer oppdatert forhandlingspartner i Russland.

 Når vi i påvente av en programerklæring fra den påtroppende regjeringen allerede nå reiser tvil om hvorvidt noe som helst vil bli endret i retning av en mer realitetsorientert Midtøsten-politikk, har det sin bakgrunn i det vi allerede kjenner til av partienes vedtatte og uttalte standpunkter til konflikten.  Arbeiderpartiet har programfestet støtte til «opprettelsen av en Palestinsk stat, og for å få til en tostatsløsning.»  Her gjentas gamle og velkjente PLO-standpunkter som krever at «Israel må stanse utbyggingen av bosettinger og annektering av palestinsk land, at okkupasjonen og blokaden av Gaza må opphøre og at det ikke bør handles med varer og tjenester produsert på okkupert område.»  Krav om boikott har ingenting i dagens forhandlingsbilde å gjøre.

 Alt dette hører med blant de politiske kravene som også Arbeiderpartiets støttepartier, – vi formoder også Senterpartiet, – vil stå fast på.  Vi kan derfor med stor sikkerhet regne med at Norge ikke bare vil fortsette den meningsløse politikken som regjeringen Solberg arvet fra regjeringen Stoltenberg/Støre, men at den politikken vil bli forsterket med krav som i realiteten helt avslutter Norges rolle som forhandlingspart i Midtøsten.

 Den politiske prisen den nye regjeringen ville måtte betale for å dreie politikken i mer realpolitisk retning ville bli for stor.  Derfor må ingen regne med at Jonas Gahr Støre vil velge å gå tilbake på en politikk han har full støtte for blant sine samarbeidspartnere.  Med mediene på sin side vil han fortsatt prøve å forsvare en politisk fiasko som folk flest i Norge ikke vet særlig mye om, og som i Midtøsten ikke lenger oppfattes som relevant.

Norges rolle som hovedsponsor for terrorisme, lærebøker i antisemittisme og undertrykkelse av innbyggerne i de selvstyrte områdene, vil derfor fortsette med stor styrke.  Dette vil Støres mer radikale støttepartier med sikkerhet bidra til.

For Israel vil dette knapt bety noen endring.  Israel er i ferd med å orientere seg bort fra Europas problematiske forhold til jødene.  Israel er mer opptatt av å bygge opp forholdet til arabiske nabostater slik Abraham-avtalene legger opp til.  Norge har, sammen med EU, for lengst meldt seg ut av virkelighetens verden i Midtøsten.  Men for alle de titusener av «fredsarbeidere» i hundrevis av frivillige organisasjoner i Norge og andre land som mottar milliarder i bistandsmidler til støtte for en fredsprosess som ingen ser en ende på, er regjeringsskiftet en god nyhet.  Nye bevilgninger er på vei, og det er politisk vilje til å videreføre et politisk mislykket prosjekt.  Det er der vi står i dag.

 

Av dr. Michal Rachel Suissa, leder for Senter mot antisemittisme

 

Kjøp Prosessen mot Israel fra Document Forlag!

Les også

-
-
-
-
-
-

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂