Demonstranter har tent bål på gaten under en Black Lives Matter-protest i Portland, Oregon, den 25. juli 2020. Foto: Marcio Jose Sanchez / AP / NTB.

Siden årtusenskiftet er samfunnsklimaet i store deler av den vestlige verden blitt stadig giftigere og mer preget av bitre stridigheter. Normal samtale mellom personer som er politisk uenige, men likevel respekterer hverandre, ser nesten ut til å ha opphørt. Særlig i USA har dette tatt en voldelig vending.

Den kanskje viktigste konfliktlinjen går mellom konservative som normalt er varsomme med å meddele sine tanker, og radikale som påtvinger sine standpunkter nokså hemningsløst. Personer som i egne øyne er progressive, går ikke sjelden til krig, verbalt eller med håndgripeligheter, mot den som måtte befinne seg på det de mener er gal side av et spørsmål.

Blant tingene som utløser noe av den mest nådeløse kampen, finner vi saker knyttet til rase, seksuell legning og kjønn, som for sistnevntes vedkommende nå også handler om en rekke opplevde kjønnsidentiteter. Med tanke på at vi i Vesten i dag har mindre diskriminering basert på rase, kjønn eller legning enn noensinne, er det høyst besynderlig.

For tjue år siden fantes det knapt støtte til homoekteskap, mens knapt noen tør være åpent imot det i dag. Idet likestillingen mellom menn og kvinner er større enn noensinne, utbres tanken om at vi lever i et patriarkat. Og i en tid hvor relasjonene mellom raser blir stadig bedre, gjennomsyres samfunnet angivelig av en «systemisk rasisme» vi må gjøre bot for.

Spillerne kneler før EM-finalen i fotball mellom England og Italia på Wembley den 11. juli 2021. Foto: Paul Ellis / Pool via AP / NTB.

Bevegelser mot diskriminering har oppstått som ikke bare er høyst intolerante, men også diskriminerer selv. Uskrevne regler for hva som er akseptabelt å si, håndheves nådeløst. Et uheldig ord kan avslutte karrierer og vennskap, og utløse massiv fordømmelse. Den frie diskusjonen opphører ved institusjoner som er opprettet for å bevare den. Samtidig blir historiske skikkelser sensurert og minnesmerker over dem fjernet fordi de ikke levde opp til noen moralske standarder som gjør seg gjeldende i dag.

Hvordan kom vi dit?

Det er blant spørsmålene Douglas Murray besvarer i boken Massenes vanvidd. Kjønn, rase og identitet, som Document nå gir ut på norsk.

T.v.boken «Massenes vanvidd» (omslag: Document), t.h. forfatteren Douglas Murray (foto: AndyCNgo / Wikimedia Commons).

Årsakene er sammensatte og stikker dypt, forklarer den engelske journalisten, forfatteren og redaktøren, som også drister seg til en syntese:

Den postmoderne epokens tap av livsmening måtte erstattes, og inn kom den ideologiske kampen. Postmarxistiske ideer som mest hadde vært akademiske leketøy, vant frem – den senere tiden også med hjelp fra ideologiske allierte hos de globale IT-selskapene som nå langt på vei bestemmer hva folk skal lese, tenke, si og mene.

Douglas Murray gjør et studium av den ideologiske bølgen kalt identitetspolitikk, eller «woke», som til dags dato er det grundigste, og han gir mange eksempler på absurditeten i utslagene av den.

I henhold til denne ideologiens virkelighetsoppfatning kan for eksempel kjønn, som opprinnelig ble forstått som et biologisk faktum, flyte fritt – og omgivelsene har å applaudere når det skjer. Nåde den som kommer med innvendinger dersom unge mennesker merker en glidning i det de opplever som sin kjønnsidentitet.

Derimot er det strengt forbudt å antyde at ens seksuelle orientering, som ikke er så urokkelig som kjønn, kan forandres fra homofili til heterofili, selv om det motsatte ikke bare er helt i orden, men noe som bør feires.

Murray skriver:

Her ligger den egentlige grunnen til det motbydelige i diskusjonene både på nettet og i det virkelige liv. Vi blir nemlig bedt om å foreta holdningsendringer som vi ikke er i stand til, og som vi kanskje heller ikke bør foreta. Vi blir bedt om å tro på ting som er utrolige, og får vite at vi ikke skal protestere mot ting (som å gi barn medikamenter for å hindre at de kommer i puberteten) som de fleste mennesker fornemmer er fullstendig gale. Ubehaget som oppstår når man forventes å tie i noen alvorlige saker og foreta umulige sprang i andre, er enormt, ikke minst fordi problemene (inkludert de indre motsigelsene) er så åpenlyse. Som alle som har levd under et totalitært regime kan bevitne, er det noe fornedrende og i siste instans sjelelig nedbrytende ved at det forventes at man skal si seg enig i ting som man ikke tror på og ikke kan tro på.

Dette vanviddet, eller massegalskapen, er noe vi befinner oss midt oppe i, og som vi er nødt til å finne en vei ut av, fastslår Murray.

Det hele er ulykksalig, mener forfatteren: Vi nærmet oss en tilstand der rase, kjønn og legning ikke betydde så mye lenger, analyserer han, men nå går vi i en farlig retning hvor de betyr alt.

Murray oppfordrer til å avpolitisere livet mer, og kultivere en større generøsitet overfor andre mennesker. Men det er en vanskelig oppgave så lenge woke-hysteriet også drives frem av et i bunn og grunn marxistisk tankegods som ser politikk i all menneskelig livsutfoldelse.

Document er glade for å kunne utgi enda en bok av Douglas Murray, som har inntatt plassen som en av Europas viktigste intellektuelle. Forfatterens elegante og samtidig lettleste stil er ivaretatt på en fremragende måte i Øystein Nords oversettelse.

Her er kort sagt årets perfekte julegave. Kjøp den nå!

 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.