Da Arthur Bliss publiserte dette verket i 1935, ble han utropt til Brittens arvtaker. Den påfølgende modne perioden i hans karriere avstedkom en rekke betydelige verk, både for orkester, solister, operascenen, film og kringkasting. I 1950 ble han adlet, og tre år senere kom utnevnelsen til hoffkomponist. Likevel ble han ikke særlig mye spilt utenfor sitt hjemland. Slik er det dessverre fortsatt. Er det den senromantiske, intenst engelske stemningen i denne musikken som er årsaken? Interlude forsøker uansett å vekke interessen for Bliss sammen med The English Northern Philharmonia under ledelse av David Lloyd Jones.

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂