Den vestlige verden står overfor krise etter krise. Våre ledere har sine idéer om hvordan vi kan skape en «Brave New World». Vi vanlige borgere vil ikke få noe å si i en økofascistisk fremtid.

Øko-fascismen er vår fremtid, hevder Paul Kingsnorth i serien Apocalyptic thinking i UnHeard. Kingsnorth er en anerkjent skribent og var tidligere assisterende redaktør i magasinet The Ecologist.

Innledningsvis tar Kingsnorth for seg historien om klimaangsten fra 70-tallet frem til i dag. Han beskriver den stadig økende frykten for en tenkt fremtid, hvor over ti milliarder mennesker kjemper om begrensede ressurser i en global økonomi som omfatter absolutt alt og alle.

There was no escape, even on the highest peaks or in the deepest forests, from its products, its worldview or its 15G connectivity. The entire planet, from mahogany trees to office workers, was now a “resource”, to be eyed and totted up for the necessary and beneficial growth of the global machine.

Prisen for denne veksten skulle bli klimaendringer, nedsmelting av polene, masseødeleggelse av økosystemer og utryddelsen av verdens skoger. Alle visste hva som skulle skje, men ingen gjorde noe. Man stolte på andre krefter:

The World Economic Forum was on the case, after all, and Bono and that Swedish girl, and those weirdos who dressed up as dinosaurs or whatever and chained themselves to bridges. This sort of thing had been part of the furniture for so long that people barely noticed it anymore.

Enkelte, som forfatteren Gert Nyhårdshaug, ville redusere antall mennesker drastisk. Vår planet tåler bare 2 milliarder mennesker, hevdet han.

Nyhårdshaug ga ikke noe svar på det åpenbare spørsmålet: Hvem skal ut?

Ingenting hjalp, og krisespådommene tiltok i styrke. Ved inngangen til 2020 ble det åpenbart for stadig flere at de dystre spådommene hadde vært korrekte. Flommer, skogbranner og en stadig mer desperat befolkning ble resultatet.

Dette er historien vi har blitt solgt, skriver Kingsnorth. Og siden katastrofevarslene kom år etter år, så var det ikke så mange som orket å bry seg lenger.

We were all locked into the machine by now, after all: all reliant on its largesse to eat, sleep and work.

Så kom Covid-19. Folk ble vant til å bøye seg for en autoritær stat, og fulgte lydig stadig flere urimelige krav og pålegg. Kravene om globale løsninger fikk økende støtte. Det vil si: Disse kravene fikk støtte fra store deler av media, akademia og den politiske klassen. Klimaengasjementet ble brukt som accessories, et tilbehør som pyntet fasaden.

Folket var ikke like begeistret, demonstrasjonene vokste i styrke, men ble brutalt slått ned.

And so, the global empire arrived, largely on schedule. Corporations, well-heeled NGOs, states and regional blocs, trailing a bevy of media and intellectual lapdogs in their wake, consolidated their Green New Reset, or whatever they were calling it today, with impeccable ease.

Denne vidunderlige nye verden skulle være progressiv, inkluderende, kjønnsnøytral og ikke minst profitabelt. Alt underlagt global kontroll.

Vår bærekraftige globale maskin skulle være smart, sammenknyttet, evig overvåket, alltid på. Den utopiske drømmen ville endelig være innen rekkevidde: En global verden med ett marked, universelle verdier, én måte å leve på og selvsagt global enighet i alle spørsmål.

By the time some of the environmentalists realised who they had sold their soul to, it was too late.

The small-is-beautiful crowd, with their patchouli-scented jumpers and their 1970s talk about limits and sovereignty, had been cancelled as eco-fascists long ago.

Men nå står man overfor ekte økofascister: De som ønsker et globalt styre basert på Big State og Big Business, støttet av kontrollerte medier, og diverse godhetsposører i ikke-statlige organisasjoner og selvsagt av akademia. I bakgrunnen lurer selveste Bond-skurken Klaus Schwab, med sine planer om «The Great Reset».

Les også: The Great Reset: Demokratiets undergang?

Mussolini ville felt gledestårer som en stolt bestefar, skriver Kingsnorth syrlig.

Unlike previous empires, this one knew how to present itself: with wind farms rather than dreadnoughts, pictures of smiling children rather than squares of redcoats.

Med økovennlig språk, inkludering og falske smil vil den nye fascismen ta makten med «godhet» som eneste våpen. Støttet av overvåkning, kansellering, ytringskontroll, sensur og en massiv konsentrasjon av verdier og makt.

Men fremtiden gikk ikke etter planen. Teknokratene som påsto at de hadde løsningen, var de som forårsaket krisen i utgangspunktet. Det var som et EU på speed. Den eneste veien videre var å stramme grepet om makten og øke undertrykkelsen av folket.

In fact, the tighter the empire gripped, the more everything seemed to slip away from its grasp. It was almost as if the techno-fixes themselves were the problem.

The Bill Gates-funded sun-dimming technologies had succeeded in lowering the planet’s temperature, but the feedback loops that kicked in lowered it much more than expected, leading to mass crop collapse and famine, which in turn caused riots across the world.

The early 2040s saw half of Africa subsisting for several months on locust swarms while Silicon Valley’s finest dined on sustainable insect burgers in their New Zealand redoubts.

Tower farms, superpigs, eco-drones, cloud seeding, space reflectors: everything was tried, but the trajectory didn’t change. Earth’s limits refused to budge.

Så gikk verden tom for olje. Sjeldne metaller var brukt opp, og forsøkene på å drive gruvedrift på asteroider mislyktes. El-bilene fikk ikke ladet batteriene, og nye batterier kunne ikke produseres. Både forstedene og havet ble stadig tommere. Politisk korrekthet og woke ble uutholdelig. Heltene som skulle redde oss, uteble. Selv apokalypsen ble en skuffelse.

Internet became so poisonous that even Mumsnet came with a trigger warning.

There was no revolution and no restoration; no Star Trek, but no Matrix either. There were no robot soldiers to fight and nobody was building a Death Star.

In other words, it was history-as-usual, as the latest grandiose human project faced a long, grinding decline. The apocalypse, in the end, had turned out to be… boring.

Alle utopier bærer i seg sin egen undergang. En utopi som baserer seg på apokalyptiske idéer når bare undergangen raskere. Mennesket vendte seg både mot Skaperen og Skapelsen. En ny middelalder vokste frem for dem som overlevde. Vindturbinenes gigantiske blader ble kuttet opp og brukt som ploger.

The meek had — after a very long detour — finally inherited the Earth.

Ingen i det globale maktapparatet vil forstå hva du mener hvis du med gråtkvalt stemme skriker: How dare you?
For i denne vidunderlige nye verden snakker alle mandarin.

Lær alt om klimasaken og hysteriet rundt den. Kjøp Kents bok her!

Animert støtt oss – Erna tankefrihet: